Anthony Fauci, mannen som under pandemien ble selve ansiktet på vitenskapelig autoritet og erklærte at han «representerte vitenskapen», nekter nå å svare på over hundre spørsmål i det amerikanske senatet. Men få nordmenn har fått med seg dette, for det kan du lese fint lite om i norske medier.

Det er noe ironisk over det hele. Under pandemien kunne vi daglig følge med på antall smittede og innlagte, og det manglet ikke på tabloidoverskrifter. Da Trump kom til makten, lyste hele avisene rødt i ukesvis. Men når mannen som ble selve ansiktet på noen av de mest omfattende sosiale og politiske tiltakene i moderne historie — meteren, besøksforbud, massevaksinering og lockdowns — nå sitter foran Senatet og nekter å svare på over hundre spørsmål, er de store norske mediene påfallende fraværende.

VG og Aftenposten hadde riktignok hver sin sak, og Nettavisen to. Men det er omtrent der det stopper. Kontrasten til hva vi ble servert under pandemien er ganske enorm. Før var det breaking news. Nå er det knapt et notis.

Det er spesielt, fordi sak etter sak fra Senatets gransking avslører det samme mønsteret: én ting i offentligheten, noe helt annet bak lukkede dører.

Nylig offentliggjorte tekstmeldinger fra Faucis statlige iPhone viser at han privat diskuterte om vaksinen kunne utløse spontanabort blant gravide i første trimester. CDC-direktør Rochelle Walensky svarte: «Definitely a good point.» Kort tid etter forsikret Fauci offentlig om at det ikke var sett noen «røde flagg».

Interne meldinger mellom forskerne bak den sentrale artikkelen som avfeide lab-leak-teorien viser at de privat ga den reell sannsynlighet. Artikkelen ble senere brukt verden over til å avfeie lab-leak og stemple dem som hevdet det motsatte som konspirasjonsteoretikere.

Og da Fauci hevdet overfor Senatet at NIH aldri finansierte gain-of-function-forskning⁠ — forskning som gjør virus mer smittsomme eller dødelige — ved Wuhan-laboratoriet, sa NIHs egen toppsjef det stikk motsatte⁠. Fauci sa nei. NIHs egen toppsjef sa ja. Da Fauci ble konfrontert med motsetningen, påberopte han seg retten til å tie⁠.

Og slik fortsetter det. Man behøver ikke være spesielt konspiratorisk anlagt for å undre seg over hvorfor en tilsynelatende uskyldig mann velger å tie over hundre ganger.

Les også: Derfor frykter de alternative medier

Spørsmålene Amerika stiller, og Norge unngår

I USA vokser frustrasjonen, og debatten er i full gang: Var det riktig å stenge ned hele samfunn, legge ned bedrifter og massevaksinere hele befolkninger med en nødgodkjent vaksine — med økt vold i hjemmet, flere selvmord og tapte næringer som konsekvens — for å beskytte oss mot et virus de aller fleste tåler helt fint? Sto tiltakene i det hele tatt i forhold til risikoen?

Her hjemme derimot er det påfallende stille. Og timingen kunne knapt vært mer ironisk. For mens amerikanske senatorer graver i en av de største hendelsene i vår levetid — og norske lesere i stor grad må til alternative medier for å følge det som kommer frem — bruker AUF-leder Gaute Børstad Skjervø Arendalsuka på å gå til frontalangrep mot nettopp disse mediene.

Som om det ikke er problematisk nok at de største redaksjonene ofte prioriterer de samme sakene og de samme perspektivene, skal vi altså også mistenkeliggjøre mediene som velger annerledes. Når etablerte redaksjoner knapt følger opp saker som Fauci-høringen, er det vanskelig å forstå hvorfor løsningen skulle være færre alternative stemmer. Det er jo nettopp de alternative stemmene som har dekket dem.

Les også: Lurås om pressestøtten: – Vi kan ikke basere oss på staten

Og for ordens skyld: Jeg er helt enig med Ola Svenneby i at Skjervø ikke fortjener hat eller drapstrusler for meningene sine. Det er jo nettopp hele poenget. Vi skal tåle å være uenige — også når vi mener den andre tar fullstendig feil.

Ytringsfriheten er selve fundamentet for et velfungerende demokrati. Ulike perspektiver og kilder gjør oss klokere — ikke dummere. Og i en tid der de store redaksjonene tydeligvis har blindsoner, trenger vi medier som tør å utfordre det etablerte bildet. De alternative stemmene er ikke problemet — de er ventilen.

Hvis alle må tenke, si og mene det samme, er veien kort til Orwells verden — der tankeforbrytelse blir virkelig, og «krig er fred, frihet er slaveri, uvitenhet er styrke» slutter å være fiksjon.