Dette er et ekstrernt innlegg og gir uttryk for skribentens mening.
Ifølge media disponerer den norske stat nå over 60% av Norges brutto nasjonalprodukt (BNP). Verdien av samtlige aksjer på Oslo Børs er rundt 4000 milliarder kroner.
Det som kalles Norges nasjonalformue er rundt 20 millioner kroner pr. innbygger, eller totalt i størrelsesorden 200.000 milliarder kroner. Av dette utgjør ca. 75% såkalt humankapital (verdien av fremtidig arbeidsinnsats). Realkapitalen er med andre ord rundt 50.000 milliarder kroner. Av denne realkapitalen utgjør Oljefondet (20.000 milliarder) og alle selskap på Oslo Børs totalt rundt 50%. Resten kan med rimelighet fordeles likt på på Staten og norske privatpersoner.
Den norske stat disponerer etter dette i størrelsesorden 2/3 av all norsk realkapital.
Sjeføkonomen i EIKA-gruppen, Jan L. Andreassen, beskrev nylig på sin blogg hvordan Norge på en relativt enkel måte kan konverteres til et kommunistisk land. Han begynner sin blogg slik: “Oljeæraen gir store muligheter for å endre skattesystemet til det vi måtte ønske. Av Oljefondet har vi lært at det er mulig å tjene fett på suksessen til utenlandske selskaper, nærmest som om vi var adelsmenn i alle land som vi plasserer våre sparemidler i”.
Han legger til at “Uten å ha gjort oss fortjent til en dollar, yen eller pund, henter vi store utbytter fra våre oppsparte midler i utlandet. Og det uten at vi skatter av dem. Vi er eiere!”.
Andreassen har helt rett i dette, men nevner ikke at antakelig hele Oljefondet er skapt uten at vi har gjort oss”fortjent” til det. Det er nemlig i sin helhet kommet fra grunnrenten fra salg av olje og gass, det vil si en merverdi som ikke har krevd noen arbeidsinnsats. Det er verdier som det trygt kan sies, er “kommet fra oven”,
Andreassen gjør så følgende tankeeksperiment, som en forlengelse av debatten om den omstridte formueskatten: “Norske husholdninger, bedrifter og staten kunne alle hadde vært tjent at det offentlige utsatte, reduserte, eller helt droppet sin skatteinnkreving av for eksempel formueskatt, i bytte mot eierandeler i bedrifter og eiendom”.
Det Andreassen her foreslår, er at Staten, med bruk av Oljefondet, overtar eiendeler i norske bedrifter i stedet for å kreve formueskatt. Med en realkapital i norske bedrifter på 4000 milliarder på Oslo Børs), og kanskje 1000 milliarder i andre bedrifter, er dette fullt mulig. Med et ekstra uttak fra Oljefondet på 2%, kan det antakelig gjennomføres på 10-15 år. Etter den tid vil Staten eie all norsk industri, og med det stå for bortimot all norsk verdiskaping (BNP).
Les også: Norges offentlige utgifter i perspektiv: Finn frem motorsagen
Er så dette en ønskelig utvikling? For de som ønsker et land med en balansert industri, og ikke minst verdiskapende nyetableringer, er det høyst tvilsomt. Men for de som ønsker et gjennomgripende kommunistisk samfunn, der alle produksjonsmidler eies av Staten, er det som “manna fra himmelen”.
Den amerikanske professoren Antony C. Sutton hevder at ”kun 2% av en befolkning er i stand til «kritisk tenkning»; 8% «tenker at de kan tenke» og 90% «vil heller dø enn å tenke selv». Dersom Sutton har rett, noe som slett ikke er usannsynlig, vil en utvikling som beskrevet ovenfor, lett kunne gjennomføres, selv om det skulle være en majoritet av befolkningen som ikke ønsker det.
Det politiske system i Norge er nemlig bygd opp slik at det er et forsvinnende mindretall, blant de som er med i politiske parti, som bestemmer det meste. Selve valget står de 90% som ikke mener så mye, for.
Antakelig kan det Andreassen foreslår, ikke unngås. Selv om en majoritet er imot det.