Det har raknet den siste tiden for russiske tropper i Kharkiv. Måten de har flyktet hals over hode og etterlatt seg utstyr i hopetall levner ingen tvil. De var uforberedt og har verken god moral eller kommando og kontroll.
Frontlinjen er 1000 kilometer lang. For å holde den linjen, er 200.000 russiske soldater en utilstrekkelig styrke. På motsatt side står opp mot 500.000 ukrainske soldater, om enn alle ikke er så langvarig og godt trent.
Kyiv annonserte en offensiv mot Kherson i syd i august. Russland flyttet tropper fra nordøst til syd. Offensiven kom, men uten særlig suksess. Det er ikke godt å si om det bare var en avledning. Uansett kom det altså en ukrainsk offensiv i Kharkiv i forrige uke.
Les også: Russiske kollaboratører flykter fra gjenerobrede områder
Kombinasjonen av massiv vestlig militærhjelp av utstyr, trening, etterretning og trolig skjult kommando og kontroll med potensielt millioner av ukrainske menn klare til å ta opp våpen for å kjempe for sitt fedreland, er en formidabel motstander for Putins Russland. Det vil ikke holde med 200.000 mann.
I Vesten kan man spore glede og optimisme. Noen snakker om seier allerede på denne siden av jul. Kanskje man kan ta tilbake Krim til neste år. Russland blir kastet ut, og det kan komme til å felle Putin og bane veien for en revolusjon.
Og det kan jo hende. Men er det andre utfall som er mindre bra? Og mer sannsynlige? Jeg er redd for det.
Denne krigen blir mer og mer eksistensiell. Vi i Vesten har kastet oss full og helt inn på ukrainsk side og er for alle praktiske formål en part i krigen. Slik oppfører vi oss også internt. Det blir oppfattet som illojalt på grensen til et svik mot eget land, å ta til orde for moderasjon og samtaler for en slutt på krigen.
Våre ledere har i det minste ikke gitt seg selv noe valg. Krigen vil fortsette til alle de russiske styrkene er kastet ut. I det minste til grensene slik de sto før invasjonen 24. februar. For dette er en kamp mellom det gode og det onde. Og med ondskapen kan vi ikke gjøre noe kompromiss.
Sett fra Putins perspektiv vil en full retrett, og det å miste Krim og Donbas, være synonymt med å abdisere som president. En slik ydmykelse kan ikke en autokrat overleve politisk. Så hvilke valg vil han ha?
Han må prøve å holde noe av det som er oppnådd territorielt. For regimet hans er full tilbaketrekning fra Ukraina en eksistensiell trussel. Hvis Vesten/Ukraina krever å vinne 100 prosent av sine mål, vil Putin måtte tape alt. Har vi tenkt gjennom de mulige konsekvensene av en slik maksimalisme?
Kanskje vil Putins mottrekk (kun) være å bruke energi som våpen i enda større grad i håp om at det svekker støtten til krigen i Europa. Det kan bli en kald og dyr vinter. Men det er lite sannsynlig at den vestlige støtten av den grunn tar slutt. Og det russiske håpet om Europas vakling avhenger av at de russiske troppene ikke kollapser langs front etter front og at det er noe særlig igjen å spille med når vinteren kommer. Putin har ganske dårlige kort på hånden.
Så kan Putin gjøre mer rent militært? Det er et relevant spørsmål. For det må komme trente tropper utstyrt til kamp ut av en eventuell mobilisering. Og det kan ta lang tid, kanskje så mye som et år. Og om det i det hele tatt er brukbart utstyr til disse troppene er også et usikkert moment. I tillegg vil en full mobilisering bringe krigen tett på den russiske middelklassen og kunne undergrave Putins popularitet.
Man kan alltids håpe at det russiske regimet stopper før det er for sent og trekker sine tropper ut. Men det er ikke veldig sannsynlig. Vi må derfor være forberedt på at Putin kommer til å mobilisere langt flere menn og sende dem i krigen. Stadig flere av Putins mer perifere støttespillere tar til orde for nettopp det.
Les også: Putin-talsmann benekter snakk om full mobilisering av 2 millioner mann: Men presset øker
Det Vesten gjør i kampen mot Russland har på en måte blitt en selvfølgelighet. Vi antar at vi bare hjelper ukrainerne med sin rettmessige frihetskamp. Men realitetene er at russiske ledere nå opplever å være i krig med NATO, og de har på en måte rett. Det er en NATO-Ukraina hær som kjemper mot de russiske styrkene. Uten NATO-land og forsyninger, ville dette sett ganske annerledes ut.
Men dermed står vi veldig nær en konfrontasjon som aldri skulle skje, en konvensjonell krig mellom verdens største atommakter. Det bekymringsfulle er at nå, i motsetning til under den kalde krigen, har vi begravd oss i selvrettferdig moralisme her i Vesten. Den voldsomme mobiliseringen på sosiale medier bak Ukraina i de første ukene satte standarden for den konsentrerte retningen vi er på vei. Det er meg bekjent ingen reelle forsøk på å finne kompromiss overhodet. Ingen samtaler, ingen ideer. Bare en standhaftig påstand om at vi ikke kommer til å vike en tomme fra vårt krav om fullstendig ydmykelse av vår motstander.
Men det er samtidig en motstander som er like bestemt på å unngå nettopp det. Putin kan ikke la seg slå fullstendig noe mer enn vi kan akseptere kompromiss. Og hva innebærer det?
Forhåpentlig innebærer det «bare» en intensivert krig med olje og gass. Men det kan ikke utelukkes at Russland erklærer krig og mobiliserer mange hundre tusen flere mann. For å unngå sin egen kollaps. Og i så fall er min spådom at verken Ukraina eller NATO-land lar seg skremme. Vi kommer ikke til å gi oss nå uansett hva Putin finner på konvensjonelt. Da blir det et sammenstøt som vil vise det kloke hoder vet: En krig skaper sin egen politiske dynamikk.
Det er virkelig tragisk at dette skulle skje. Utvidelsen av NATO østover har ikke brakt oss eller ukrainerne fred. Det har tvert imot ført oss inn i en veldig farlig og blodig situasjon.
Jeg håper jeg tar feil og at det er følere ute mellom Washington og Moskva om et kompromiss som gir Putin en ørliten vei ut. Jo mer dette eskalerer, desto vanskeligere vil det bli å trappe ned.