Dette er et eksternt innlegg og står for skribentens meninger.

Det er mange ungdommer som konfirmerer seg i disse dager. Selv var jeg til stede da min eldste datter ble konfirmert for få dager siden. Det minnet meg på at den norske kirken fremdeles slutter seg til noen eldgamle dogmer, som på svært mange mennesker virker helt ulogiske og utdaterte.

En av de første artiklene redaktør Helge Lurås publiserte i sin nye nettavis, INyheter, var en ganske kort artikkel om at det den 25. august var jubileum for at den hellige treenighet ble vedtatt ved en flertallsavgjørelse på kirkemøtet Nikea i år 325. e. Kr.

Jeg lurer ofte på om personlige kristne i Norge noensinne tenker over hvordan svært viktige trosspørsmål har blitt avgjort gjennom tidene, og om de faktisk vet at det de sitter og erklærer i kirken hver søndag, faktisk ble avgjort ved en avstemning?

Sannheten er at treenigheten overhodet ikke nevnes i evangeliene. Det er en konstruksjon som ble oppfunnet av noen av de gamle kirkefedrene i harde og uforsonlige diskusjoner mellom dem. Og det var svært maktpåliggende for de mektigste innen kristenheten å utrydde det de oppfattet som kjettersk lære, og fikk etablert en tro som alle måtte tilslutte seg.

Et av de store stridsspørsmålene i de første århundrene etter Kristi død, var relasjonen mellom Gud, Jesus og Den hellige ånd. Men hva bygde egentlig på, de som fikk trumfet gjennom at disse tre er del av en enhet, og altså ikke er selvstendige personer, men er en, og likevel samtidig tre?

Jeg har diskutert dette emnet med mange kristne gjennom årene, og har enda ikke hørt en eneste logisk eller oppklarende forklaring på hvordan noe levende vesen kan være både en og tre på samme tid. Det vanligste svaret man får, er at du kan ikke forstå slike himmelske spørsmål, du må bare godta at slik er det. Slutt å tenke på det. Du blir bare forvirret. Men hvor sannsynlig er det at guddommelige sannheter skal være forvirrende og uklare?

Les også: Legaliserings-tilhengernes drømmeverden

For mitt eget vedkommende må jeg innrømme at jeg forventer at det som stammer fra Gud, dette fullkomne vesenet, allmektig og allvitende, i sin logikk burde ligge milevis over vår jordiske logikk i klarhet, genialitet og enkelthet. Kan det virkelig stemme at de guddommelige sammenhengene fremstår som ulogiske, uforståelige og selvmotsigende?

Allerede her faller jeg fra. Guds logikk må være den aller mest sylskarpe og lettforståelige av alt, ellers så kan jeg ikke godta at logikken stammer fra Gud. Alt som er uklart, meningsløst og ulogisk, må etter min mening skyldes menneskelige misforståelser. Mennesker kan være ulogisk og selvmotsigende, men fra Gud forventer jeg en sylskarp og selvinnlysende logikk.

I kirken under konfirmasjonen så sa vi unisont at «Jesus sitter ved sin fars høyre hånd». Men disse to er jo ikke to selvstendige individer, ifølge troen på treenigheten. De er EN! Hvordan i all verden kan ETT individ sitte ved siden av «hverandre»? Lurer ikke kristne på dette når de fremsier dette dogmet ved hver eneste gudstjeneste?

Og hvorfor reagerer ikke kristne på det svært åpenbare faktumet, at Jesus selv omtaler sin relasjon mange ganger i evangeliene? Og hva sier han? Jo han omtaler utelukkende Gud som sin far. Ikke EN eneste gang fraviker han denne omtalen. For dem som tror på og slutter seg til Bibelens skrifter, burde det være helt åpenbart at Jesus selv mente at Gud var hans far. Og han ba til sin far i flere situasjoner. Hvordan kan «Gud» i Jesus skikkelse be til seg selv? Innser ikke kristne at dette er så ulogisk som det kan få blitt?

Men igjen så forsvarer de troende denne meningsløsheten med at dette ligger over vår forstand. Selv vil jeg påstå at vi heller burde feste lit til vår egen forstand når den forteller oss at Bibelens budskap er entydig og åpenbart: Jesus anså seg selv som Guds sønn, skapt av Gud, og at deres relasjon var et far-sønn-forhold. Og på Bibelsk grunnlag mener jeg alle kristne burde avvise dogmet om at Jesus og Gud er samme person. Det var ikke Gud selv som inkarnerte på jorden i menneskelig skikkelse, det var en av Guds skapninger.

Vi må heller aldri glemme at Jesus omtaler oss alle som Guds barn, og den eneste logiske konklusjonen av dette, må være at vi mennesker er Jesu brødre og søstre, for vi har alle kommet til eksistens ved Guds skapelse. Og for dem som tar Bibelen på alvor, burde dette være en udiskutabel sannhet – alle påstander om treenighetens eksistens og at Jesus er lik Gud, er ubibelske!

Noe annerledes stiller det seg med Den Hellige Ånd. I eldre tider omtalte man personers læringsevner og intellektuelle kapasitet som deres åndelige evner. Gamle dagers psykiske utviklingshemmede kaltes for eksempel åndssvake, og det var ikke egentlig noen nedsettende betegnelse, men en ganske presis beskrivelse med datidens begreper om at personen hadde lærevansker og nedsatte kognitive læringsevner. Han/hun var «svak i ånden».

Les også: Aldri har så få ødelagt for så mange så fort

Når man snakket om åndens evner, så mente man altså tankeevnen – rett og slett. Og tankeevnen er jo ett med personen, og man kan meget vel snakke om at personen og hans/hennes tanke er ett. Derfor gir det god mening at kristenheten anser Gud og Den Hellige Ånd i betydningen Guds tanke, som ett. Men det betyr jo selvfølgelig ikke at Guds tanke er et selvstendig vesen som kan operere helt uavhengig av Gud. Når man leser Bibelen med den forståelsen at Den Hellige Ånd er ensbetydende med Guds tanke, så synes jeg det gir meget god mening, selv i vår tid.

Da disiplene f. eks. var fortvilede og redde ved det såkalte pinseunderet, så virker det helt logisk at Gud gjennom sin tankes kraft styrket dem og tilførte dem guddommelig energi da de i full tillit til Gud ba om hans hjelp, og var overbevist om at han ville styrke og støtte dem.

Men at en slags helt selvstendig svevende ånd skulle eksistere og foreta seg helt individuelle og selvstendige utflukter rundt omkring, strider mot alt vi vet om individuelle personer. Ånden eller tanken er alltid tilknyttet en person, og det er personen som styrer og bestemmer over sin egen tanke.

Jeg håper disse refleksjonene kan gi kristne mennesker noe å tenke over. Kristendommens problemer i vår tid, er etter min mening, at den fremstår som ulogisk, selvmotsigende og ganske meningsløs for nåtidens mennesker. I vår tid så forventer mennesker mer av en tro, enn at den krever at man skal tilslutte seg meningsløsheter uten å forstå.

Dogmet om treenigheten gjør etter min mening at kirken støter fra seg folk som ønsker en tro som i langt større grad fremstår som logisk og forståelig. Selvmotsigelser og ulogiske troskrav når man rett og slett ikke frem til det moderne mennesket med.

Til slutt: Jeg er selv troende, og er en stor beundrer av Jesus, som jeg anser som det kjærligste av alle kjærlige mennesker i historien. Men vi bør tro på han, når han sa at Gud var hans Far.

Hvorfor var pressen så snille mot Snåsamannen, men så fordømmende mot Märtha og Durek?