Vokt deg for utleiemeglere

Avatar photo
Daniel Sundkvist
Blogger og forfatter
Publisert 9. desember 2022 | 18:35

Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Flere tyr til utleie når de ikke får solgt boligen, kunne vi lese i inyheter for noen dager siden.

Les også: Prisene stiger – det er utleiers marked

Men før du vurderer å bruke en såkalt utleiemegler, så hør min historie.

Jeg hadde i mange år leilighet i Oslo. Den er nå solgt. Men før jeg var klar til å selge, så leide jeg leiligheten ut via utleiemegler. Ikke fordi jeg ikke fikk solgt, men fordi jeg ikke var klar til å selge, men likevel ønsket å jobbe andre steder enn i Oslo. Således jobbet jeg noen år på Island, og også noen år i Finnmark. Deretter i Ålesund. For å kunne ha «bekymringsfri utleie» – slik megleren reklamerte med – så brukte jeg altså utleiemegler i de lange periodene jeg var borte. Jeg var for langt borte til å kunne ordne ting direkte med leietaker. Det føltes derfor som en lettelse å la en megler ta seg av kommunikasjonen med leietaker. Slik sett var det bekymringsfritt.

Det vil si, inntil jeg fikk en leietaker fra helvete.

Denne leietakeren kom hele tiden med henvendelser og krav. Komfyren måtte byttes ut. Så var det noe i veien med oppvaskmaskinen. Så var det mugg i vinduskarmen. På meg virket det som om denne leietakeren ikke hadde annet å gjøre enn å sende mails til megler, om alt som var feil med leiligheten. Det var hele tiden noe som måtte utbedres, og jeg sørget for både ny komfyr og ny oppvaskmaskin. Vinninga gikk snart opp i spinninga, da gevinsten på utleie ble svært liten etter at alt jeg måtte utbedre ble trukket fra.

Det ble ikke bedre av at jeg hadde fått en megler som aldri filtrerte henvendelsene men i stedet sendte dem videre til meg. Hun syntes ikke å være i stand til å avklare ting med leietakeren, uten å involvere meg. Og da er mye av poenget med en megler borte. Da kunne leietaker likegodt henvendt seg til meg direkte uten det fordyrende mellomleddet. Slik var ikke den første megleren jeg hadde. Med ham hørte jeg nesten aldri noe fra leietakeren. Og det er slik «bekymringsfri utleie» skal fungere. Megler ordner opp, uten å plage utleier. Jeg mistenker at min nye megler opplevde seg terrorisert av min leietaker, og ikke orket å kverulere med henne. Derfor forstyrret hun hele tiden meg med henvendelsene.

Leieforholdet ble til slutt sagt opp, av meg. Ikke fordi leietaker ble kastet ut, men fordi det er tidsbegrensninger på utleie av andelsboliger. Borettslaget har egne regler om dette.

Jeg møtte opp til avtalt tid, sammen med megler. Det skulle gås protokoll, sammen med leietaker. Men leietaker møtte aldri opp. Vi låste oss derfor inn uten henne, da vi ikke hadde noe valg. Sjokket var stort da vi oppdaget at hun ikke hadde flyttet ut. Ikke bare var leiligheten fortsatt bebodd, men det var store skader på fast inventar, vegger og dører. Det var også sterk røyklukt. Av naboer fikk jeg senere vite at leiligheten muligens ble brukt til hasjdyrking, da det hadde kommet lys fra stua som minnet om lyset i drivhus.

Jeg forstod med en gang at alle tingene hun hadde krevd utbedret, slik som komfyr og oppvaskmaskin, hadde blitt ødelagt mellom hennes hender. Hun hadde ganske enkelt ødelagt ting, og krevd nye, fordi hun betraktet det som sin rett som leietaker å alltid ha tipp-topp utstyr. Det var tydelig at hun ikke hadde respekt for andres eiendom.

Det viste seg at leietaker hadde reist på ferie i stedet for å flytte ut til avtalt tid. Hun påstod hardnakket at hun ikke hadde fått beskjed om utflytting, men det hadde hun. Det kunne dokumenteres av korrespondansen mellom meg og henne, via megleren.

Hun fikk en ny og kort frist på å flytte ut, og til å utbedre skadene hun hadde påført leiligheten. Dette var meglers råd (selv ønsket jeg å skifte lås på døren og stille tingene hennes ut). Både jeg ogmegler visste at det ikke var mulig for leietaker å utbedre skadene, men følte at hun måtte få sjansen for dokumentasjonens skyld, da dette mest sannsynlig ville ende i en tvist.

Jeg bestilte takstmann, som takserte skadene til ca 85,000 kroner. Deretter forlot jeg leiligheten og holdt meg unna til det var tid for ny overtakelse.

Leietaker møtte heller ikke opp til ny protokoll. Men hun leverte husnøklene på kontoret til utleiemegler. Megler gikk derfor inn i leiligheten alene og dokumenterte tilstanden, da jeg ikke hadde mulighet til å være tilstede. Svært få ting var utbedret. Og nye skader var tilkommet. Det var også ubeskrivelig skittent.

Leietaker og jeg gjennomgikk obligatorisk mekling via utleiemegler. Leietaker kverulerte og nektet all skyld. Jeg ble forbauset over hvor overbevisende og velformulert hun var, og meget manipulativ. Hadde jeg vært mindre naiv, så kunne jeg lett bli vippet av pinnen og la henne slippe unna. Men heldigvis var jeg både rasende og sikker i min sak. Både jeg og megler forstod at meklingen kun var pro forma, at vi ikke ville komme noen vei med leietaker, og at saken ville ende hos Husleietvistutvalget.

Så langt hadde jeg minimalt å utsette på utleiemegleren. Men nå startet problemet.

Den første forbauselsen var egentlig at saken i det hele tatt måtte tas videre til HTU. Ikke fordi saken ikke var alvorlig – for det var den, men fordi jeg under alle årene som kunde hos utleiemegleren hadde forståelsen av at man betalte en forsikring, som skulle dekke slike saker. Hver måned gikk ti prosent av leieinntekten til megleren. Jeg regnet jeg meg fram til at de gjennom årene hadde fått nesten hundre tusen kroner av meg.

Men jeg ble aldri tilbudt noen økonomisk kompensasjon fra utleiemegleren. Dette til tross for at de selv hadde dokumentert skadene, og gikk protokoll på mine vegne både ved innflytting og utflytting.

All hjelp fra megler stoppet opp da saken kom til HTU. Jeg fikk en stor bunke med dokumentasjon fra megler, inkludert all korrespondanse med leietaker og noen utydelige bilder av skadene – printet ut med en lavoppløselig printer. Og med den bunken var det «hasta la vista og lykke til». Hele saken med HTU måtte jeg ta alene. Det ble noen måneder med lange forklaringer, jeg brukte igjen mange timer på korrespondanse med leietaker, denne gang via HTU. Leietaker benektet fortsatt all skyld. Det ble en farse. Det virket som leietaker elsket å trenere saken mest mulig.

En tid fryktet jeg å tape hele saken. I desperasjon ringte jeg daglig leder på utleiemeglers kontor (jeg hadde gitt opp den tafatte megleren) og spurte om ikke de kunne bidra mer overfor HTU, for å styrke min sak. Men jeg opplevde faktisk å bli skjelt ut, før han la på. Han var meget hissig, som om jeg skulle skremmes fra å involvere dem ytterligere.

Etter tre måneders behandling av saken så fattet HTU sin dom. Jeg som utleier fikk ikke enstemmig rett, men «overveiende» rett, og leietaker måtte betale saksomkostninger. Jeg fikk dekket litt over halvdelen av mitt krav. Den delen jeg ikke fikk dekket ble begrunnet med «manglende dokumentasjon»; dokumentasjon som utleiemegleren besørget, og som av HTU ble vurdert som mangelfull og dårlig. Den var ganske enkelt ikke god nok.

Den delen av kravet jeg fikk kompensert, var faktisk ting jeg hadde ordnet selv, som skriftlig uttalelse av takstmann der han detaljert skrev ting som «hull i vegg skyldes mest sannsynlig knyttneveslag», og ren overbevisningsevne fra min side. Det var så godt som ingen hjelp å hente frautleiemegleren, og jeg var svært utmattet da saken endelig var over omtrent syv måneder etter at leietaker flyttet ut.

Den delen jeg ikke fikk kompensert, krevde jeg deretter fra utleiemegler. Da ble det fullstendig radio silence derfra.

Og da frister det meg å si «bekymringsfri utleie» my ass!

Denne historien er jo meget subjektiv. Men poenget mitt er objektivt. Lei heller ut privat, med egen husleiekontrakt. Dokumenter selv ved innflytting og utflytting.

Hvis utleieforholdet går knirkefritt, så trenger du jo ingen megler. Da er megleren en ren utgift. Men hvis du opplever, som jeg gjorde, å få en leietaker fra helvete, så kan du regne med at saken uansett ender hos HTU. Og der kan du melde inn sak som privatperson. Du trenger ikke megler som mellomledd.

Pengene du sparer på en utleiemegler, kan du sette inn på egen konto som du kan bruke på oppussing ved eventuelt hærverk, og sakskostnader ved en tvist. Hadde jeg gjort det fra starten, så hadde jeg hatt nesten hundre tusen kroner å utbedre skadene for, i tillegg til hva leietaker ble beordret til å betale av HTU.

Til slutt så finnes det i dag betydelig billigere aktører, som sørger for at husleien blir krevd inn og settes inn på din konto. De utfører også kredittsjekk av leietaker. Disse tar et par hundre kroner per måned for jobben, og det er langt fra ti prosent av leieinntektene, nå som husleie i de store byene lett kommer opp i femten til tyve tusen kroner i måneden.

Setter du pris på denne artikkelen? iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 eller bank 1506.80.92768

Er Norge blitt et kakistokrati?

mest lest