Får man som minoritetsgruppe økt forståelse og sympati ved hjelp av overdreven klaging i mediene?

Avatar photo
Sverre Avnskog
Pensjonert lærer
Publisert 14. april 2023 | 19:33

Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Er det klokt å påstå i mediene at samfunnet mener at ens liv er verdiløst og at alle er mot deg, når du samtidig får massiv positiv omtale og støtte i de samme mediene?

Jeg tør påstå at det er få andre som har fått så enormt mye positiv omtale, støtte og sympatierklæringer i mediene i løpet av de siste månedene som skeive, samer, transer og andre minoritetsgrupper. Jeg har vel ikke sett en eneste redaktørstyrt avis som har publisert noen stygg kritikk eller hets mot en eneste minoritetsgruppe i det norske samfunnet.

Sympatien og støtten fra medier og politikere må vel sies å være massiv, og minoritetsgruppene har sluppet til i mediene på en omfattende måte, som vi nesten aldri har sett før.

Men mye vil visst ha mer.

Er det flere enn meg som har reagert på at uttalelsene fra minoritetsgrupper nærmest har akselerert i negative påstander om deres såkalte verdiløse liv? Det er nesten så jeg spør meg selv: Er det en lovmessighet at dersom en minoritetsgruppe opplever å få støtte, så bare øker deres opplevelse av å være diskriminert, undertrykt og ansett som verdiløse mennesker?

Jeg tror vi kan fastslå med meget stor sikkerhet at Norge aldri før har vært et så godt samfunn å leve i for alle mulige slags minoriteter og mindretallsgrupper med ulike typer «avvikende» legninger, opprinnelse eller selvoppfatning.

Likevel har vi aldri noensinne før sett så enorme mengder svartmaling av deres liv i mediene. Skulle vi tro de siste ukenes ytringer i Norges største medier, måtte vi tro at det aldri før har vært så mye grov diskriminering og stygg undertrykking av minoriteter i Norge som i vår tid.

Men er det ikke faktisk slik at det er det motsatte som er tilfelle? Det har aldri før vært så stor grad av toleranse og aksept av alle typer minoritetsgrupper med en annen selvoppfatning, legning, opprinnelse, seksuell legning osv? De har aldri noensinne hatt det så godt, har aldri tidligere hatt større rom for å erklære og dyrke sin annerledeshet i offentligheten, og opplever absolutt ingen sensur eller forsøk på å begrense deres frihet til å ytre seg helt åpent.

Men likevel har aldri klagingen over deres elendighet noensinne vært større. Og det gjelder ikke bare hva de opplever i nåtiden, men også hva de har opplevd i fortiden:

«Så langt vi kan se tilbake i menneskenes historie, har vi vært der. Vi har blitt demonisert, drept, psykiatrisert, patronisert, og syndiggjort, i sum: Alvorlig diskriminert.»

Dette skriver Espen Pirelli Benestad i VG. Joda, det er sikkert riktig nok. Men dette tilhører fortiden, og vi kan jo spørre hvilke grupper i samfunnet som ikke ble utsatt for forfølgelse og brenning i fortiden?

Og så lurer jeg på: Hvor lenge synes mennesker med ulike seksuelle legninger det er tjenlig å utelukkende fremstille seg selv som ofre? De har jo egne tog som blir fjernsynsoverført i vår tid og det er absolutt fritt frem for å hylle sin legning og sine ulike seksuelle preferanser. Folk krabber på alle fire i toget deres i bånd som hunder som piskes av lærkledde damer, og til og med det å ønske å bli sparket i ballene blir hyllet som en legning vi må akseptere.

Man blir nesten fristet til å spørre: Når vil de føle at de har fått nok aksept i samfunnet? Når vil de føle seg akseptert og verdifulle? Ja, se det er det store spørsmålet. Hittil har det åpenbart ikke vært nok å få massiv støtte og positiv omtale i mediene. Den har tvert imot ført til at klagestormen har tiltatt til nye høyder.

Eller hva skal vi si om følgende uttalelser som er hentet fra de største norske avisene fra de seneste ukene?

«Jeg har opplevd at vårt liv og vår fremtid ikke har noen verdi for det store samfunnet, svarer Jåma.»

«Vi, brukerne, har rikelig grunn til å kjenne at våre liv ikke betyr noe

«At etterkrigstidens verste angrep på skeive ikke er tilstrekkelig til å bli tatt på alvor, er betenkelig, sier Bjørke i Oslo Pride

«I mediene går det en debatt som går så langt som å si at vi ikke finnes. Ulike grupper fra ulike miljøer har gått i en hellig (?) allianse som benytter alles selvfølgelige ytringsfrihet til ytringer egnet til å skape angst, depresjon, selvskading og det som verre er.

Det offentlige ordskiftet rammer hundrevis helt personlig. Hvem kan føle seg velkommen i en kultur der nettopp din opplevelse av deg selv gjøres til gjenstand for hensynsløs offentlig debatt?»

«Dette er jo ikke et svar. Det blir jo ikke tatt på alvor. Det er klønete, dumt og respektløst. Det viser ingen forståelse overfor den gruppen som ble rammet av dette.»

Det er ganske spesielt at representanter og støttespillere for grupper av mennesker som aldri før har fått så mye støtte og offentlig sympati som i våre dager mener at samfunnet mener deres liv er verdiløst og at deres liv ikke betyr noe og at vi ikke tar dem på alvor.

I min barndom ble det ansett som litt sutrete å ta seg selv veldig høytidelig og være svært lettkrenket. Man hadde en viss stolthet, og avslørte ikke uten videre sin sårbarhet. Om noen kom med spydigheter eller sarkasmer, forsøkte man heller å svare med samme mynt.

I vår tid, har dette endret seg til å bli en nærmest dyrking av å føle seg som et offer. Alle og enhver ser seg visst tjent med å fremstå i mediene som lidende ofre som alltid har blitt krenket, diskriminert og undertrykt.

Les også: Tjener virkelig lettkrenkede, nærtagende og humørløse reaksjoner innvandrernes sak?

Da jeg var yrkesaktiv lærer, forsøkte vi å trøste de barna som ikke tålte særlig mye. For det er et faktum at noen barn er sterke og robuste, mens andre blir veldig fort lei seg, selv for den minste ting. -Så, så, det var nok ikke så vondt ment, kunne vi si til dem, og så ønsket vi for dem at de skulle lære seg å tåle litt mer i den tidvis tøffe tilværelsen i en barneflokk.

Påstandene om rasisme, har vel aldri sittet løsere enn i vår tid, men samtidig vært så langt unna virkeligheten. Følgende takst ble for kort tid siden beskyldt for å være skjult hverdagsrasisme:

«Servitrisa kommer inn på hvilke typer kvinnfolk

Jeg kunne tenkt meg og hatt

Jeg vil ha en kone som kan lage vårrull».

Teksten ble av en vietnamesisk kvinne tolket slik:

«Låten antyder et ønske eller fantasi om en asiatisk kvinne som tjener som står på kjøkkenet og er underdanig, …..»

De som påstår det er et ønske om å ha en underdanig asiatisk kvinne som skal stå på kjøkkenet når en mann ønsker seg en kvinne som er god til å lage vårruller, skjønner visst ikke selv, at de tolker sine egne vrangforestillinger inn i tekster som egentlig sier noe helt annet. Det er vanlig å lage vårruller selv av helt vanlige norske, frigjorte og selvstendige kvinner. Det finnes ikke rasisme i å ønske seg det.

I debatten om akkurat denne teksten, vil jeg slutte meg til den kloke uttalelsen fra en av motdebattantene som hevdet at hun ikke så noen rasisme i teksten:

«Jeg hørte jeg gjennom låten og da lette jeg etter den direkte rasismen den ble påstått å inneholde. Jeg hørte ingen rasisme, og jeg synes det er uheldig for omdømmet til det antirasistiske asiatiske miljøet om dette blir løftet frem som noe rasistisk, sier hun til VG.»

Jeg vil oppfordre alle representanter for grupper som tradisjonelt har følt seg diskriminert om å merke seg denne uttalelsen. Man oppnår ikke særlig mye sympati ved å stadig fremstå som et stakkarslig offer som ingen bryr seg om. Det er absolutt grunn til å revurdere sin taktikk for å få sympati i offentligheten.

Og dessverre er det ikke en menneskerett å være godt likt av alle andre. Folk dømmer andre etter hvordan de opptrer i samfunnet og sympatiserer med dem de synes er sympatiske. Slik er verden. Og om du er godt likt av den ene halvparten av nordmenn, kan du være sikker på at den andre halvparten misliker deg sterkt.

Jeg har personlig opplevd mye antipati på grunn av mine meninger. En stund sto jeg på en liste over landsforrædere laget av en politiker fra Kolbotn. Ellers har jeg fått min rikelige andel av stygge betegnelser, som hensynsløs, nazist, fascist, brun, hjerterå, empatiløs osv, særlig da jeg debatterte på nymeninger.no og verdidebatt.no.

Men det man må lære seg, er å ha tro på sin egen verdi selv om andre mennesker synes du er et verdiløst, grusomt menneske.

Har skolen skyld i økningen av ADHD-diagnoser blant norske elever?

mest lest