Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger. KNK er et pseudonym for en norsk borger som er sentralt plassert i mange sentrale beslutningsprosesser. Dessverre gjør yrket at han må være anonym, men innsikten han får er interessant for våre lesere.

En av de farligste formene for dumhet, er den utdannede dumheten.

Hvordan kjenner du igjen en finansprofessor? Det er han som ikke plukker opp en tusenlapp fra gata. Han vet at den ikke kan ligge der, ifølge teorien om effisiente markeder.

Vitsen er ufarlig, dumheten den henviser til er absolutt ikke ufarlig. Tenk bare på den evinnelige debatten om de høye strømprisene var Putins eller utenlandskablenes feil. 

Statnett og Statkraft var så fanget av sine modeller at de ikke klarte å si det som for alle andre var åpenbart, og den norske regjeringen kvekket slik deres formelle undersåtter, men relle herskere, ba dem gjøre.

Et ferskere eksempel er Jonas Gahr Støres krangel med Øystein Stray Spetalen.

Spetalen hevdet at den viktigste forklaringen på kronekursfallet er den økte politiske risikoen, og da især usikkerheten med brå og dårlig planlagte skatter.

Han fikk umiddelbart svar på tiltale fra Støre som hevdet at Norge tvert i mot hadde både lave skatter og var meget attraktivt for utenlandske investorer.

Det er ved slike anledninger Støre viser hvordan han er et utdannet fjols.

Hans rådgivere finner frem rapporter og grafer og tall som viser at Norge er særdeles attraktivt for utenlandske investorer. Isteden kunne de ha åpnet vinduet. Da ville de sett en strøm av rikfolk på vei ut av Norge. Ifølge Støres virkelighet burde strømmen vært motsatt.

Men det er ingen beretning om sveitsiske milliardærer som har flyttet til Hemsedal, men det kryr av beretninger om norske som har flyttet til Zug.

I en fersk kronikk setter Kristin Clemet skapet på plass. Vi opplever nå både en kapital- og en hjerneflukt fra Norge. Staten er allerede Norges største kapitalist by far, i fremtiden vil den bli mer og mer allmektig.

Statens visdom som kapitalist bør heller ikke overdrives. Ulønnsomme næringer flokker seg rundt en søkkrik stat i håp om milde gaver.

I Norge tror vi som kjent at å skatte alle som tjener mye høyt, og gi mer til alle som ikke jobber, vil gjøre oss alle rikere.

Snarere blir vi mer og mer som vitsen om den rike kompisen som ikke gadd å spise ute sammen med vennene mer, siden de hele tiden ville at han skulle ta mer og mer av regningen.

Vitser er sjelden like morsomme når man lever dem ut i praksis. 

Det er en utvikling som på sikt selvfølgelig ikke er bærekraftig.

Dessverre kan elendige systemer vare lenge. Det sovjetiske eksperimentet begynte i 1917, men vedvarte til 1991.

Det vi er vitne til i Norge er altså en langsom forvitring. Det tar lengre tid for en rik sønn å drikke seg ihjel enn en fattig, men også den rike klarer det tilslutt.

Finnes det håp?

Politisk er det vanskelig å se. Erna Solberg har et annet kjønn og kroppsfasong enn Jonas Gahr Støre, forøvrig er de politiske tvillinger.

Les også: Grufulle Erna

Men for kronekursen finnes det kanskje likevel håp. For vel gjør norske politikere mye dumt om dagen, og synes besatt av å kaste gode penger etter dårlige, men det samme gjør virkelig også europeiske politikere, og da især de tyske.

Og både demografisk og statsfinansielt er Norge i en mye bedre situasjon enn Tyskland. Tyskerne eldes hurtigere enn oss, de har underskudd på statsbudsjettet, de har inflasjon, og synes fortsatt forpliktet til en omlegging av energisystemet til ustabil, og dermed dyr kraft.

Jonas Gahr Støres utdannede dumhet er et europeisk fenomen. 

I dette finner vi altså trøst for kronekursen. Den er et relativt fenomen.

Enda så dumme norske politikere er, så er de altså ikke tyske. Det er alltids noe.