Ukraina er nær ved å tape – og vi trekker bare på skuldrene (+)

Avatar photo
Helge Lurås
Ansvarlig redaktør
Publisert 21. april 2024 | 10:45

Dette er en kommentar.

Russerne har fått overtaket. Zelenskyj selv sier det, CIA-sjefen advarer om det samme. De ukrainske soldatene ved fronten oppfatter det også.

Ukraina kan tape. En norsk oberstløytnant mener de i praksis allerede kan ha tapt. Uten ammunisjon er løpet kjørt.

Og ammunisjon er saken. Russland skyter nå angivelive 5-10 ganger så mange granater som ukrainerne. Og de har store glidebomber på opptil 1,5 tonn som det ikke finnes mulighet til å skyte ned. Hundrevis av disse treffer ved og bak frontlinjene hver måned.

Soldatene er i ferd med å bli demoralisert. En 49 år gammel ukrainsk artillerist åpner opp om situasjonen i en artikkel i Berlingske denne helgen.

«Folk nekter å gå til fremste linje. Uten luftvern er du en død mann. Jeg tror det er slik det er i hver hær. Ingen ønsker å gå til fronten uten luftvern, sier Konstantin.

«Du bare sitter der og venter på å dø.»

Og det er moralen som nå er blant det kritiske. Viljen til å kjempe ved fronten er i ferd med å forsvinne. De som entusiastisk meldte seg i krigens begynnelse er enten drept, lemlestet eller utmattet etter to års krig. Tapstallene er fortsatt en hemmelighet, men det dreier seg hundretusenvis av drepte og skadde på begge sider.

De første 18 månedene av krigen var våpen- og pengestøtte fra USA sentralt for den ukrainske motstandsevnen. I overkant av 100 milliarder dollar ble brukt fra amerikansk side. Det meste av disse pengene gikk til amerikanske våpenprodusenter, men utstyret kom Ukraina til gode. Siden høsten i fjor har en ny «pakke» på 60 milliarder sittet fast i kongressen.

Den pengestøtten ser ut til å bli vedtatt nå, til tross for motstand fra Trump og MAGA-republikanere. Men det er kanskje for lite og for sent. For ikke bare sliter et samlet Vesten og Ukraina med å produserer like mye granater som Russland på kort sikt, effekten av den forsinkede og halvhjertede amerikanske støttet vil ha sunket inn i den ukrainske befolkningen.

Borte er den overveldende støtten til Ukraina som var der i begynnelsen. Den har vist seg i praksis å være lite annet enn tomme ord. Ukrainerne er heller ikke så dumme at de ikke kan kalkulere oddsene. Hvis realitetene er at de uansett ikke vil klare å ta tilbake territorium og de nå i beste fall kan holde frontlinjene, vil det ha noe å si for viljen til å kjempe og dø.

Krigen kan pågå i tiår. Frontlinjene er en kjøttkvern der man sitter og venter på at en bombe skal gjøre slutt på nok et liv.

Denne reportasjen fra Sky News om menn som prøver å unndra seg militærtjeneste kan illustrere problemet.

Artikkelen fortsetter.

Strategiske feil ble gjort fra vestlige side allerede for over tjue år siden. Å legge opp til at Ukraina skulle bli Nato-medlem var en dårlig ide. Snarere enn sikkerhet for Ukraina, har det bidratt til en ødeleggende krig som Ukraina ser ut til å tape, og miste territorium på.

Som jeg har nevnt tidligere, kan det hende Russlands historiske driv hadde ledet dem til å forsøke å svelge ukrainerne inn i den storrussiske nasjonen uavhengig av Natos ekspansjon. Men ut fra hva Putin selv har utlagt, så kunne de levd med et nøytralt Ukraina.

Les også: Refleksjoner over en krig vi kunne unngått (+)

Men det er for sent nå, uansett. Krigen kom, den er et faktum.

Det er ingen reell kraft eller tendens her i Vesten til å mobilisere det som skal til for at ukrainerne skal gjenerobre territorium. Vestlig materiell er ikke så overlegent. Det så man på den manglende effekten av Leopard og Bradley tanks i fjor sommer. De skulle bidra til en offensiv som ikke kom særlig langt i møte med massive russiske forsvarsverk. Når F-16 flyene blir satt inn senere i år eller i 2025, er det liten grunn til å vente at de heller snur krigen.

Ukrainerne har heller ikke nok soldater. Russland har mer enn tre ganger så mange mennesker å ta av, og enda flere i den aktuelle aldersgruppen på grunn av et bratt fall i Ukrainas fødselsrate på 1990-tallet.

Les også: Derfor mobiliserer ikke Ukraina menn mellom 18-26 år (+)

Det eneste som kunne endret dette, er at vestlige land begynte å sende egne soldater. Det kommer vi heldigvis ikke til å gjøre. Det er heller ingen politisk vilje til å omgjøre industrien vår til et «krigsmaskineri» som kan forsyne Ukraina med mer ammunisjon og våpen enn det Russland klarer.

Krigen er rett og slett ikke eksistensiell for oss, og det til tross for hva enkelte politiske ledere fortsatt prøver å hevde.

Det er vel derfor mediene og folk flest også har mistet interessen for det som skjer på fronten. Det er ikke mange som har latt seg overbevise av skremslene om at Putin ikke kommer til å stoppe i Ukraina, men at aggresjonen bare vil fortsette til nye land.

Folk tror ikke på det. De vet rett og slett for mye om Russlands svakheter. Vi snakker om en økonomi på størrelse med Italias, og som samtidig er det land med største geografisk utstrekning og mest å forsvare allerede. I tillegg har de en sammsatt befolkning med over 190 etniske grupper, og ifølge stormuftien i Russland, Rawil Gaynetdin, er det kanskje så mange som 25 millioner muslimer der. Det kan dreier seg om 15-20 prosent av befolkningen.

Slikt skaper intern skjørhet.

Les også: Putin frykter etnisk uro i Russland etter terrorangrep (+)

I USA er det allerede betydelig opposisjon til krigen i Ukraina. Steve Bannon kjører gjennom sin War Room-podkast et massivt fremstøt mot denne krigen og setter den i kontrast til masseinnvandring over Mexico-grensen, noe som på War Room omtales som en invasjon.

I dette narrativet er krigen i Ukraina drevet frem av det militær-industrielle kompleks med nykonservative og globalister som har alt annet enn amerikanske borgeres interesser i tankene. Mye av dette tankegodset fremmes også av Donald Trump. Og slik det ser ut på meningsmålingene nå, er det en større sjanse for at han overtar Det hvite hus i januar 2025, enn at Joe Biden fortsetter.

Krigen i Ukraina og Natos og Vestens rolle i det tegner til å bli en ny utenrikspolitisk fiasko. I likhet med Afghanistan, Irak, Libya og Syria. Nok en gang har vi i Vesten startet med å slå oss på brystet og love massiv og varig støtte for en «god sak». Nok en gang har vi mistet viljen i møte med aktører som har mer på spill i den aktuelle konflikten enn oss selv.

Og dette er ikke bare et problem med våre ledere. Våre befolkninger virrer med fra den ene «entusiasmen» til den andre. Og den strategiske forankringen synes nesten fraværende.

Vi vet ikke hvem vi er, hva vi har å forsvare, eller hvem våre reelle fiender skulle være. I en slik situasjon er man tilbøyelig til å starte ting man ikke har viljen til å gjennomføre.

Hvem bryr seg egentlig om at Ukraina taper?

Jeg synes det er skammelig at vi lurte ukrainerne til å tro at deres historiske kamp for å løsrive seg fra sin russiske storebror krig betydde noe særlig for oss.

Det viser seg nå klart, at det gjorde den ikke.

Setter du pris på denne artikkelen? iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Fenomenet Mr. Wannabe (+)

mest lest