Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger. KNK er et pseudonym for en norsk borger som er sentralt plassert i mange sentrale beslutningsprosesser. Dessverre gjør yrket at han må være anonym, men innsikten han får er interessant for våre lesere.

Ola Borten Moe gikk, det burde Jonas Gahr Støre også gjøre.

Alle med noenlunde politisk gangsyn som leste E24s artikkel tidlig fredag morgen forstod det umiddelbart: Ola Borten Moe var ferdig.

Enda en statsråd i regjeringen Støre hadde begått politisk selvmord. De to eneste som ikke forstod det var Ola Borten Moe og Jonas Gahr.

Statsministeren hadde hatt helt siden tirsdag på å avslutte Borten Moes karriere.

Det er ille at vi har en forsknings- og utdanningsminister som ikke forstod at han ikke burde handle aksjer i selskaper regjeringen både kontrollerer og tildeler kontrakter.

Én mulig innsidehandler og krigsprofitør.

Les også: Borten Moe trekker seg som statsråd og nestleder i Sp

Det er så ille at man må lure på hvor dum og hvor innbilsk Ola Borten Moe er. Trolig vil han forsøke å gå på vannet hjem til storgården.

Men enda så ille det er, er det noe som er mye verre.

Òg det er at vi har en statsminister ved navn Jonas Gahr Støre som har visst dette i flere dager, og som likevel ikke har maktet å handle.

Onde tunger har lenge hvisket om statsministerens manglende lederegenskaper. Tiden for å hviske om hans manglende lederegenskaper er over. Tiden for å skrike ut om dem er kommet. De onde er de som tier.

Jonas Gahr Støre er blitt det fornemste eksempelet på det journalisten Jon Hustad har døpt til 106-fenomenet. Han henviser til at mennesker med 106 i IQ er smartere enn det brede flertall, men likevel ikke oppsiktsvekkende gløgge.

Mennesker med høy selvtillit, men nokså begrensede intellektuelle evner, trekkes dermed til journalistikk og politikk. Bare de legger seg midt i saueflokken kan de komme langt.

Jonas Gahr Støre fremstår nå som selve kongen av 106-fenomenet.

Med sine dype brune øyne, sin flytende fransk og uklanderlige manerer fra beste vestkant, fremstod han for alle som en Lillelord; tilsynelatende intellektuelt overlegen alle andre.

Som Gros veskebærer gjorde han suksess. Likeså som utenriksminister. I Utenriksdepartementet var man fylt med stolthet over endelig å ha en norsk utenriksminister som ikke virket full når han snakket, men som snakket flytende fransk selv med promille, og som behersket både kniv og gaffel.

Ikke akkurat Jan Petersen.

Jonas Gahr Støre er beviset på hvor langt man kan komme bare man fremstår som intelligent.

Fake it.

Dessverre for oss, ble ikke Jonas Gahr Støre avslørt før han ble statsminister.

Nå kan han ikke lenger lene seg med vinden, han må faktisk våge å styre skuta. Det går ikke.

Det ene er habilitetskonflikter i stri strøm. Det tyder på et mannskap som ikke har respekt for kapteinen. Årsaken til at de ikke har respekt for Jonas Gahr Støre, er også blitt åpenbar: Det er det ingen grunn til.

Regjeringens finanspolitikk snur 180 grader, på noen måneder. Fra å skulle holde renta og inflasjonen nede, til å skulle hjelpe alle med mer penger.

Regjeringens energipolitikk – Mer av alt, raskere – er i ferd med å havarere. Havvind blir for dyrt.

Den eneste som tror at regjeringen vil nå klimamålene er Jonas Gahr Støre.

Høyre klarer å bli større enn Arbeiderpartiet selv om de stort sett står for eksakt samme politikk. Tydeligere kan det nesten ikke sies: Ingen har tro på Jonas Gahr Støre.

Bare vi blir kvitt ham, vil alt bli bedre, tror mange velgere.

Dessverre har de fleste tenkt at Jonas Gahr Støre uansett vil bli sittende til 2025. Vi er trett av  ham, men vi må leve med ham. Trodde vi.

Det finnes en mulig utvei.

20 prosent er trolig en slags grense for Arbeiderpartiet. Hvis partiet får under 20 prosent ved høstens valg, vil statsministeren trolig bli møtt med krav om å gå av i partiet. Kanskje vil motstanden bli så høylytt at han blir kastet.

Jonas selv må lengte til FN, NATO, WHO, et av disse stedene hvor norsk oljepenger fortsatt kan kjøpe et godt liv.

Dermed står alle sosialdemokrater i høsten foran et paradoks: Hvis de ønsker at Arbeiderpartiet skal ha en sjanse ved stortingsvalget i 2025, bør de ikke stemme på Arbeiderpartiet. Kun slik kan de bli kvitt Støre.

Vi andre håper de lykkes med det.