Dette er et eksternt innlegg, og gir uttrykk for skribentens egne meninger og ikke hans arbeidsgiver.
Mange frykter å miste jobben til KI. Det virkelige problemet er at ingen læres opp raskt nok.
Undersøkelsen bak forrige ukes sak pekte selv i to retninger: en av tre studenter tror KI gir færre jobber om fem år, men over dobbelt så mange, 52 %, tror KI i hovedsak endrer innholdet i jobbene. Jeg mener ferske tall fra i høst bekrefter at den største gruppen har rett, og at nettopp der er grunnen til uroen, ikke et forsvinnende arbeidsmarked.
Gapet er i klasserommet
Bare én av fem studenter opplever å få tilstrekkelig opplæring i KI, ifølge Studiebarometeret for 2025, opp fra 17 prosent året før, men andelen som bruker verktøyet har steget til ni av ti. Jeg synes avstanden mellom bruk og undervisning er påfallende: de aller fleste benytter det jevnlig, uten at lærestedene har rukket å bygge rammene rundt det.
Konsekvensen ser vi hos de ferdig utdannede. Kandidatundersøkelsen 2025 fra NIFU viser at over åtte av ti masterkandidater har middels til svært høy KI-ferdighet, men de færreste har fått formell skolering i den, kunnskapen er stort sett selvlært. Arbeidsgivere har samtidig lave forventninger til bruken, og dyktigheten blir sjelden etterspurt i jobben.
Jeg kan ta feil om at dette bildet holder seg stabilt. Sysselsettingen blant nyutdannede lå på 88,6 % i 2025, ned bare 1,3 prosentpoeng, uten tegn til økende ledighet, fremgår det av SSB-tallene. Men tallene speiler et arbeidsmarked fra før de nyeste språkmodellene satte spor, og selvrapportert ferdighet er ikke testet kompetanse. Likevel: færre jobber nå i yrker som krever graden de tok, og flere ser seg om etter noe annet, ifølge samme tall. Det stemmer bedre med flertallet som fryktet endret jobbinnhold, enn med mindretallet som fryktet total jobbmangel.
Les også: Forelesere fortviler over studenter på mobilen
Hvem henger etter
Et ubeleilig faktum jeg ikke vil pynte på: nesten fem av ti foretak med minst ti ansatte brukte KI-teknologi i 2026, mot tre av ti i fjor, viser SSB. Mens fire av fem store virksomheter er med, henger de minste etter på fire av ti. Uten målrettede tiltak taper både små studier og små arbeidsgivere dette kappløpet: mønsteret er påfallende likt Studiebarometerets funn om at kvaliteten varierer sterkt mellom enkeltproblemer, uavhengig av faglig nivå.
Fra opplæringstall, kandidatdata og næringslivsstatistikk tegner det seg ett bilde: evnen til å lære nye systemer avgjør mer enn mangel på arbeid. Regjeringens eget kompetanseutvalg konkluderte i januar med at Norge ikke kan dekke det digitale behovet med denne gruppen alene, og anbefalte konkret at trepartssamarbeidet brukes til å utvikle og skalere kompetansetiltak i arbeidslivet. Drøyt åtte måneder senere etterlyser denne samme debatten akkurat et slikt samarbeid, uten at noen nevner at anbefalingen alt foreligger, ferdig utredet og klar til å brukes.
Jeg lurer på hvorfor ingen har sammenlignet hvilke fem studieprogram som allerede skårer høyest på slik opplæring, og hva de gjør annerledes: svaret kunne vært til nytte for resten.
Jeg foreslår at lærestedene og arbeidsgiverne faktisk tar i bruk dette verktøyet gjennom trepartssamarbeidet, i stedet for å gjenta oppfordringer om samarbeid uten å si hvem som tar første skritt. Uroen er forståelig, men løsningen ligger ikke i å frykte teknologien. Tvert imot ligger den i å bruke det som allerede finnes, i et tempo som faktisk følger utviklingen.
Les også: Lurås: – Det kan være 50-åringene som blir KI-revolusjonens vinnere