Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

I krig og andre konflikter produseres propaganda og skjevfordelt informasjon døgnet rundt av de som står mot hverandre i den aktuelle krigen eller konflikten. Alle kjemper for sin sak og sine rettigheter, sin ideologi og sine idealer. Og det vil alltid komme fram stemmer som sier at den enes sak er moralsk sett bedre og mer rettferdig enn andres, også fra folk som hevder at de ser på saken fra et mer nøytralt standpunkt. Spørsmålet kan stilles, finnes det et nøytralt standpunkt eller ståsted?   

I dagens to kriger, den i Ukraina og den i Gaza, jobber mediene under høytrykk for å dekke det som skjer, men det bildet som mediene avtegner, er ikke nøytralt. Det bildet som journalistene frammaner, er et resultat av internaliserte holdninger hos dem selv, som de ofte ikke er seg bevisst, men også et resultat av begrenset tilgang på fakta om det som skjer, og manglende innsikt i forutsetningene for det som skjer, og, ikke minst, et resultat av et ønske om bevisst å få bekreftet sin egen virkelighetsoppfatning og overført den til publikum.

I denne miksen, som er grunnlag for det bildet journalistene skaper, blir det journalistiske resultatet ofte en del av en indoktrinering med støtte til den ene parten i en konflikt, noe som kan virke skremmende fra et mer saklig og ”nøytralt” synspunkt, fra en observatørs ”desinteresserte” ståsted, om man kan bruke et slikt uttrykk.

Jeg leste nylig en artikkel på et jødisk nettsted av den britiske militære offiseren Richard Kemp som har vært observatør av krigen i Gaza på Israels side. Kemp er ingen nøytral observatør, men hans synspunkter og virkelighetsoppfatning er et resultat av lang militær kamperfaring, der mennesker dreper hverandre i en bestialsk strid for å overleve.

Kemp skriver om betingelsene for de israelske styrkenes krigføring, der det grunnleggende militære prinsippet er å drepe for ikke selv å bli drept. Dette prinsippet har fått forferdelige konsekvenser for sivilbefolkningen i Gaza. Mens tapene på palestinske sivile er på godt over 20.000, opererer den israelske hæren med tapstall på et par hundre. Hva tapstallene er for Hamas, er mindre kjent, men for en tid siden ble de oppgitt til 8.000 av israelske militærmyndigheter.

Les også: Spørsmålet mediene ikke stiller: Hvorfor ville Hamas gjøre Gaza uinntakelig?

Kemp beskriver hvorfor det er så store sivile tap på palestinske side ved å vise til den enorme militære infrastrukturen som Hamas har bygd opp i Gaza. Denne infrastrukturen var langt på vei kjent (om enn kanskje ikke godt nok) og gjorde at Israels myndigheter ble advart mot å gå inn i Gaza, fordi det ville bli for vanskelig og medføre for store tap for de israelske styrkene. Når de israelske tapene er blitt forholdsmessig små, skyldes det i stor grad at Israel har bombet store deler av Gaza sønder og sammen.

Men er det noe man egentlig kan klandre Israel for? Den israelske militærledelsens hovedansvar er å vinne krigen og unngå at egne soldater blir drept. Sett fra et slikt synspunkt er det vanskelig å kritisere krigføringen til Israel. Slik Hamas har bygd opp den militære infrastrukturen i Gaza, er de sivile tapene ikke til å unngå, og det er vanskelig å kritisere den israelske krigføringen uten å ta hensyn til Hamas’ militære utbygging i området som gjør at sivile indirekte i stor grad blir militære mål. Dette er et hovedpoeng i artikkelen til Kemp. Det man mer uproblematiske kan stille spørsmål om etter å ha lest det Kemp skriver, er hvorfor Hamas har gjort Gaza til en ”uinntakelig festning”.  

Med tanke på at det er en hovedoppgave for det israelske militæret å sørge for at egne soldater overlever krigen, så blir det altså vanskelig å kritisere selve krigføringen. Det man kan bebreide Israel for, er at de satte i gang krigen til tross for at de måtte forutsi store sivile tap og ødeleggelser i krigens spor. Også Hamas sin militære utbygging av Gaza er nok begrunnet med å unngå egne tap, men store sivile tap må vel ha vært med i beregningene til Hamas da denne infrastrukturen ble bygget og den militære strategien ble valgt? Man kan derfor ikke tilskrive den israelske hæren alene ansvaret for de sivile tapene og se bort fra ansvaret til Hamas.

Det man kan kritisere Israel for, er ikke selve krigføringen, men at de satte i gang krigen, og det er en kritikk som også er blitt satt fram av noen. Enkelte stemmer har tatt til orde for at Israel heller skulle ha satt alt inn på å likvidere ledelsen i Hamas. Svaret fra Israel har vært at en likvidert Hamas-ledelse raskt ville ha blitt erstattet av andre medlemmer i organisasjonen, og dermed ville man ha hatt ”det gående”.

Det medieselskapet som tettest følger krigen i Gaza, er trolig den arabiske tv-stasjonen Al Jazeera, som av ulike grunner begunstiger Hamas på en måte som heller mot en reinspikka virkelighetsforvrengning og som gjør det fristende å oppfatte stasjonen som en ren propaganda-kanal. I flere tilfeller har Al-Jazeera, for eksempel, vist bilder av palestinske menn som sitter eller står i bare underbuksa med håndjern eller med bundne hender, angivelig for å fornedre mennene, der mange nok er Hamas-soldater.

Av de militære funnene i Gaza, som israelerne, ifølge Richard, har gjort under invasjonen, er bombebelter og selvmordsvester som Hamas-soldatene kan ta i bruk i tilfelle de overgir seg til israelske styrker. Det å sprenge seg selv i lufta, sammen med fienden, er en lang og veletablert praksis hos fanatisk islamske palestinere, og også noe som barn blir lært opp til. Av frykt for slike selvmordsbomber er det israelerne kler av palestinere de tar til fange, fanger som ofte ikke har tegn på seg som skiller mellom militær og sivil. Men for Al Jazeera-journalistene er dette altså kun snakk om nedverdigelse. Om de ikke vet bedre, kan man spørre seg om.

Al-Jazeera har også en del politiske eksperter som kommenterer det som hender, både på og utenfor Gaza. For en tid siden var det en av disse kommentatorene som snakket om at USA og UK hadde svart på houthie-regimet i Sør-Vest-Jemen og deres droneangrep på skipstrafikken inn og ut av Rødehavet ved å bombe utskytingsstedene for dronene. Kommentatoren kom med sterke utfall mot den britiske regjeringen som han mener består av idioter (men ikke det britiske folket). Han lirte av seg en lekse om at det var USA og UK som har stått for krigingen i Jemen de siste 10-20-30 årene (?) og som mer eller mindre drives den dag i dag. Krigen i Jemen har utgangspunkt i striden mellom shia- og sunni-muslimer, der Iran støtter de førstnevnte og Saudi Arabia de sistnevnte, med våpenhjelp fra USA. Men ikke ett ord om de internt religiøse forutsetninger for denne krigen fra kommentatoren, som framførte disse desinformative påstandene. 

Ikke for det, norske journalister og kommentatorer går ofte Al-Jazeeras folk en høy gang, og vestlige fjernsyn har en standard som er ofte skremmende. Det kan det gis nesten utallige eksempler på, både fra våre hjemlige trakter, og i utlandet. Norge ligger på ingen måte tilbake på dette området, men jeg vil trekke fram den amerikanske tv-stasjonen, CNN, som kan tjene som illustrasjon, en kanal jeg har fulgte svært tett etter at Trump ble valgt til president i 2016.

I om lag åtte år har denne tv-kanalen hatt Donald Trump som innslag nesten hver bidige dag i noe som ikke kan kalles annet en politisk aktivistkampanje mot Trump. Jeg har mange ganger lurt på om for eksempel, CNNs nyhetsanker Jake Tapper, er ved sine fulle fem med sine skjeivfordelte kommentarer og spørsmålsstillinger. Men han er fremdeles en del av den etablerte, journalistiske normaliteten i USA, og det kommer han nok til å være til han går av med pensjon.

INYHETER TRENGER DIN STØTTE. TEGN ABONNEMENT ELLER STØTT OSS PÅ VIPPS 763291 BANK 1506.80.92768 ELLER PAYPAL

Journalist og dissident, Bjugn-saken, politisk korrekthet, innvandring, NTB, NRK