Dette er et eksternt innlegg og står for skribentens meninger.
Økonomisk teori og empiri viser at når folk samarbeider, blir varer og tjenester stadig billigere med tiden (justert for inflasjon). Vi opplever nå den motsatte utviklingen. Strøm, mat og mange andre goder blir dyrere og til dels svært mye dyrere. Det viser at samarbeid som forutsetter frivillighet, er på vikende front. Samarbeid erstattes av politiske og teknokratiske beslutninger som per definisjon er basert på tvang og ikke frivillighet. Under vil jeg diskutere hvorfor samarbeid fører til økt velstand, mens tvang fører til det motsatte.
På 1970 tallet ble det skrevet mange bøker og artikler som advarte mot økende ressursmangel, sult og forurensning. Det ble benyttet statistikk som viste forbruket av ressurser i forhold til kjente forekomster av ressursene, og nesten uten unntak tydet tallene på at det ville bli mangel på disse innen få år. Økonomen Julian Simon tilbakeviste disse spådommene i flere artikler og bøker på 1980 tallet. Han brukte tall fra offisielle kilder som viste at ressurser som olje, metaller og korn var blitt billigere og billigere over lang tid (justert for inflasjon).
En vare blir billigere når det blir mer av den eller etterspørselen avtar, og etterspørselen etter råvarer er sjeldent fallende over tid. Simons konklusjon var derfor at verden ikke sto overfor mangel på ressurser. Tvert imot er det økende forekomster av kjente naturressurser. For eksempel har verdens kjente oljereserver økt med årene. Tilsvarende viste tall at forurensning avtar med økende velstand. Utviklingen siden har vist at Simon hadde rett.
Grunnen til at alt blir billigere over tid, er at frivillighet og samarbeid gjør det mulig å teste ut mange nye ideer på markedet. Gjennom profitt og tap sørger prismekanismene for den informasjonen som leder til stadig billigere goder. Dersom det blir knapphet på en ressurs og prisen på ressursen stiger, søker noen entreprenører etter nye forekomster eller mer effektive måter å utnytte kjente forekomster. Andre søker etter måter å erstatte en knapp ressurs. Det samlede resultatet er at ressursene blir billigere i det lange løp og at de kjente forekomstene øker i volum.
Det endelige målet med all produksjon er forbruksvarer som skal dekke forbrukernes subjektive behov, og det er mange veier til tilfredsstillelse av forbrukernes behov. Forbrukere er for eksempel ute etter gode og billige nok mobiltelefoner med mulighet til samtaler, streaming, fotografering og mye mer, men bryr seg ikke om ressursene som inngår i batteriet eller skjermen.
Gjennom samarbeid og frivillighet sørger uavhengige entreprenører for at prisen ikke bare på ressurser, men også kapitalvarer og forbruksvarer stadig blir billigere. Kreativiteten som utløses av frivillighet og samarbeid, kalte Julian Simon for den ultimate ressurs.
Staten er en monopolinstitusjon og mangler derfor muligheten for effektiv utprøving av nye ideer. Statlig produksjon blir av nødvendighet dyrere og dyrere. Den økonomiske loven om avtagende avkastning er en av grunnene til det. Denne loven sier at den marginale avkastningen avtar ved bruk av en ekstra produksjonsfaktor (for eksempel en ekstra arbeider) når alle andre produksjonsfaktorer holdes fast. Det finnes bare en vei rundt denne loven, og det er nye innovasjoner. Den eneste veien til nye innovasjoner er uavhengige entreprenørers testing av nye ideer på markedet koordinert av prismekanismene. Grunnen er at prisdannelsen på kapitalvarer og goder er avhengig av et marked med uavhengige aktører hvilket er utelukket for staten per definisjon.
Uten markedspriser som gjenspeiler den generelle økonomiske situasjonen, er effektiv testing av nye ideer umulig. (En innovasjon er en oppfinnelse som viser seg å være lønnsom (det vil si ettertraktet av forbrukere) og må ikke forveksles med ulønnsomme oppfinnelser som det finnes mange fler av. Økonomen Joseph Schumpeter påpekte denne viktige forskjellen mellom innovasjoner og invensjoner).
Av ovenstående følger det at årsaken til økte strømpriser ikke kan skyldes frivillige markedsmekanismer, men politiske reguleringer. Disse er ikke vanskelig å finne. Det grønne skiftet i Tyskland med nedlegging av atomkraft og kullkraft samt subsidiering av vindmøller og solenergi har resultert i markert redusert produksjonskapasitet av energi og økte priser på den faktiske energiproduksjonen. Lignende har skjedd i England og andre land.
Det kjedelige etter mitt syn er at mange gir liberalisering av energimarkedet skylden for den høye strømprisen mens det i virkeligheten er politiske reguleringer særlig i Tyskland og England som har skylden. Det motsatte av markedsliberalisering. Når vi skylder økte strømpriser på markedsliberalisering, overlater vi atter en gang løsningen til politikerne og byråkratene. Dette må vi slutte med. Politikerne er årsaken til de høye prisene som er en uunngåelig følge av politiske reguleringer sannsynligvis ofte i samarbeid med store banker og energiselskap (private-public partnership, crony capitalism, interessent kapitalisme, politisk kapitalisme) med agendaer som ikke alltid (sjelden) gagner det store flertallet i befolkningen. Koronapolitikken har vist hvor skadelig samarbeidet mellom myndigheter og big business (som for eksempel big pharma) kan være. Det er utopisk å tro at det uføret som politiske reguleringer har fremkalt, kan løses av nye politiske reguleringer bare politikerne tenker som meg eller deg. Det er ikke politisk styring som fører til billigere stømpriser i det lange løp. Det er umulig. Politikerne kan i beste fall bare tilbakestille reguleringer som åpenbart er feilslåtte, men selv det er vanskelig da det vil være forskjellig politiske syn på hva som er åpenbart og den politiske kapitalismen (for eksempel vindmølleprofitørene) har som regel fordeler av de eksisterende reguleringene.
De fleste politikere tror uunngåelig at samfunnsutviklingen må styres med tvang (reguleringer). Ellers hadde de vel ikke blitt politikere. Tvang er det eneste virkemiddelet som politikere rår over mens sivilsamfunnet baserer seg på frivillighet og samarbeid. Tidvis argumenterer politikerne riktig nok også for frivillighet og samarbeid (liberalisering). Men de gjør dette med et forfeilet syn på markedet ved å hevde at markedet skal være vår tjener og ikke vår herre. Både Høyre og Arbeiderpartiet er enig om det. Men markedet er ikke annet enn summen av enkeltpersoners samhandlinger basert på samarbeid og frivillighet. Det politikerne i realiteten sier er at vi skal være statens tjenere (slaver?). De som argumenterer mot markedet og for politiske løsninger er derfor etter mitt syn statens nyttige idioter. De er sivilsamfunnets femtekolonister og bidrar til statens (demokratisk eller ikke) utbytting av befolkningen.
Jeg tror at markedsøkonomer dessverre har bidratt til det negative synet mange har på markedet. Mange økonomer fokuserer på at konkurranse, insitamenter og egoisme er forklaringene på kapitalismens (sivilsamfunnets) suksess og trekker derfor slutningen at markedet er umoralsk. Men konkurranse, insitamenter og egoisme er uunngåelig i alle samfunn uansett organisasjon og ikke minst innenfor politikk og byråkrati. Det som er sivilsamfunnets unike styrke er muligheten til frivillig samarbeid, og at alle kan si nei. Det er dette som gjør det mulig å teste ut nye ideer oss imellom, og prismekanismene sørger for at de beste ideene har en tendens til å dominere i det lange løp. At vi i sivilsamfunnet kan si nei (for eksempel til en handel), representerer en særdeles viktig korreksjonsmekanisme som luker ut dårlige ideer. Virkemidler basert på tvang kan vi per definisjon ikke si nei til. Staten mangler derfor den korreksjonsmekanismen som er grunnleggende for velstandsutvikling. I samarbeidet om å finne gode løsninger vil egoisme og grådighet ha trange kår. Empiri viser at jo mer markedsorientert et samfunn er, desto mer samarbeidsvillige er menneskene ifølge antropologen Joseph Henrich. Markedssamfunn er derfor fundamentalt moralske.
Vi må kreve at politikerne og byråkratene overlater produksjon på alle områder til sivilsamfunnets frivillige samarbeid hvor uavhengige aktører kan teste ut et mangfold av nye ideer. Dette er ekte sosial kreativitet og er veien til videre velstand og lavere strømpriser. De som mener noe annet, ser ut til å tro at det finnes noen mennesker (politikere, teknokrater, eksperter) med kompetanse til å overstyre og prestere bedre enn sivilsamfunnets enorme, samlede, sosiale kreativitet, den ultimate ressurs. Det er tidens største bedrag.
Vindkraft: Energiformen som ikke kan brukes til å produsere seg selv