Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Fallende fødselstall i den vestlige verden og i Øst-Asia bekymrer demografer som ikke har noen fullgod forklaring på hvorfor folk i mange land får stadig færre barn, en utvikling som befolkningseksperter mener vil få katastrofale følger dersom ikke dette mønsteret blir snudd.

Og greier man ikke å vende denne tendensen, vil det for mange stater ende med utslettelse av de opprinnelige befolkningene, og at andre folkegrupper fra land med stor befolkningsvekst flytter inn og tar over. For noen er dette en betenkelig utvikling, mens andre hilser denne utviklingen velkommen.

For at folketallet i et samfunn skal holdes oppe, må fødselsraten være på 2,1 barn for hver kvinne. I Norge er den i dag på 1,4 barn, et foreløpig lavt fødselshyppighetstall etter flere år med en nedgang i tallet på fødsler. Med dagens fødselshyppighet er Norge på vei ned til å nå land som Italia og Spania der raten er nede på 1,3 barn. Likevel har disse landene en vei å gå før de er nede på det nivået som vi finner i østasiatiske land, som Kina og Sør-Korea, med en fødselshyppighet på henholdsvis 1,2 og 0,8 barn per kvinne.

At raten er så lav i Kina, forklares gjerne med den statsinitierte ett-barnspolitikken som ble vedtatt i 1979, men som ble avskaffet for noen år siden. Med et folketall på 1,4 milliarder er lave fødselstall kanskje ikke så mye å bekymre seg om, men en fødselsrate under reproduksjonsgrensen vil også i Kina skape problemer fordi folk lever lengre og må forsørges av en minskende yrkesaktiv andel av befolkningen. Det blir stadig færre mennesker i arbeidsproduktiv alder som skal holde oppe den materielle produksjonen og tjenestene i det kinesiske samfunnet og bekoste de eldres pensjon. Med en fødselsrate på 1,2 er Kina i ferd med å nå målet for ettbarnspolitikken, men følgene av lave fødselstall er så dystre at myndighetene i 2015 signaliserte slutt på denne politikken. Spørsmålet er om sosiale og økonomiske mekanismer er i sving som vil minske fødselshyppigheten ytterligere.

Det kommunistiske Kina er visstnok den eneste staten i verden som har fattet politisk vedtak om å få ned folketallet. Den norske sosiologen Sigurd Skirbekk foreslo i sin tid å gi Nobels fredspris til den kinesiske regjeringen som viste slikt ansvar for miljø, matvaresikkerhet og utvikling i ei tid med galopperende folketall, ikke bare i Kina, men også globalt. 

 MER BLEIER TIL ELDRE ENN TIL BARN

Også andre øst-asiatiske land sliter med lave fødselstall. I Japan selges det i dag langt flere bleier til gamle, bleietrengende folk enn til spedbarn. Da folketallet i Japan på 1960-tallet var på vei opp og nådde 100 millioner, var det seks innbyggere i arbeidsproduktiv alder for hver pensjonist. Nå da folketallet er på vei tilbake og er i ferd med å falle under 100 millioner, noe som vil skje på 2040-tallet, vil det være én arbeidende innbygger for hver pensjonist, opplyser den britiske demografen Paul Morland til danske Weekendavisen.  Frivillig udryddelse | Weekendavisen

Land med skrumpende og aldrende befolkninger vil i de kommende år bli stilt overfor store eksistensielle valg om ikke barnefødslene øker. Skal man godta at hele folk forsvinner, eller skal man i ”overlevelsens navn” godta masseinnvandring og store etniske forandringer i folkesammensetningen. Nedgangen i folketallet i mange land, ifølge Morland, er en større eksistensiell trussel mot de aktuelle samfunnene enn klimaforandringene. Men han ser likevel ikke bort fra at andre katastrofer kan ramme land med krympende folketall, som asteroide-kollisjon eller et kjernefysisk ragnarokk.

I motsetning til klimafanatikernes undergangsvisjoner bygger de demografiske beregningene på statistikk og entydige utviklingsmønstre som bekreftes av folketallsmålinger. Men i likhet med forsøkene på å forklare klimaforandringene, finnes det ikke entydige og gode forklaringer på nedgangen i folketallet i land som er så ulike som for eksempel Norge og Bangladesh.

Nedgangen i folketallet i Vesten og i Øst-Asia settes i samband med økonomisk utvikling, urbanisering, likestilling mellom kjønnene og voksende økonomiske selvstendighet for kvinner. Høy befolkningsvekst settes, på den andre siden, i forbindelse med faktorer som økonomisk fattigdom, lav utdanning og forhold som ellers preger det man kaller utviklingsland, slik som i Bangladesh, der man, til demografenes undring, har sett en sterk nedgang i fødselshyppigheten. Mens Bangladesh i 1971 hadde en fertilitetsrate på sju barn per kvinne, er den i dag på rundt to barn. Landet, som en gang ble brukt som eksempel på en vill befolkningsvekst, har nå en fødselshyppighet som ligger omtrent på samme nivå som i Danmark og nærliggende land som Myanmar, Thailand, India, Vietnam og Nepal. Den samme utviklingen ser man i Sør-Amerika i land som Argentina, Equador og Chile, og til og med i muslimske land som Marokko og Tyrkia.

ET DEMOGRAFISK MYSTERIUM

Utviklingen de nevnte statene er et demografisk mysterium. Noen forskere har forklart fødselsnedgangen i Bangladesh med at stadig flere jenter går på skole og mener at utdanning av kvinnene er en hovedforklaring på de skrumpende fødselstallene. Men denne forklaringen holder ikke stikk fordi også kvinner uten utdanning har omtrent den samme fødselsfrekvens som dem med utdanning. Bedre tilgang på prevensjon blir også ansett som en forklaring. Bruk av prevensjon er noe som i dag sprer seg lett gjennom mobiltelefonen og massemedier, der folk også får vite at færre barn for familiene betyr bedre økonomi og sunnhet. Demografiprofessor Mohammad Mainul Islam ved universitetet i landets hovedstad, Dhaka, sier at to barn for de fleste er nok. Og det er noe alle er enig om, selv de religiøse lederne, imamene. Bangladesh er et muslimsk land og sammen med en lignende utvikling i andre muslimske land kan man ikke lenger uten videre automatisk sette likhetstegn mellom høye fødselsrater og Islam. Den tomme planet | Weekendavisen

Sosiologer som forsøker å forklare nedgangen i fødselstallene, peker på at det å få barn i dag er et valg og ikke lenger er noe som er en tvungen automatikk. Det koster mye penger å skaffe seg bolig og å oppdra barn, særlig i den vestlige verden, der privat skolegang, barnehager og begge foreldre i arbeid også koster mye tid og penger. Men det er ikke bare i Vesten det er dyrt å ha barn, selv i et religiøst og tradisjonelle samfunn som i Indonesia, er det dyrt, opplyser Vegard Fykse Skirbekk ved Folkehelseinstituttet i Oslo til Weekendavisen.  Han har skrevet ei bok, ”Decline and Prosper!” om hvordan fødselstallene går ned i store deler av verden.

At utdanning og økonomi har noe med fødselshyppighet å gjøre, går fram av at fødselshyppigheten blant akademikerkvinner i Danmark og USA er høyere enn hos kvinner med lavere utdanning og dårligere økonomi. Det kan være en indikasjon på at det å få barn er i ferd med å bli forbeholdt elitegrupper i vestlige og i vestliglignende samfunn. I land som Singapore og Italia er hver fjerde kvinne barnløs, og i Norge er 30 prosent av mennene født i 1979 ikke blitt fedre. Dette er utviklingstrekk som kan settes i sammenheng med blant annet arbeidsledighet og økonomisk utenforskap. Økningen av ungdommer som ikke er, eller aldri kommer seg i arbeid i Norge, men som havner på trygd, er et skremmende utviklingstrekk. Å reprodusere seg ser ut til å bevege seg raskt i retning av å være et privilegium, selv om undersøkelser viser at de aller fleste ønsker seg barn. De fleste ønsker seg to barn, noe som skulle sikre at folketallet nesten blir opprettholdt dersom dette ønsket slår igjennom hos kvinnene.

INNFØRSEL AV ARBEIDERE 

I jakten på forklaringer på de lave fødselstallene i Vesten og i øst-asiatiske land, er man nødt til på komme inn på mange økonomiske og sosiale faktorer som ser ut til å dra i samme retning. Økende klasseskiller, høye levekostnader og utenforskap ser ut til å være elementer som preger vestlig samfunn der en tjenesteøkonomi har erstattet en økonomi som tidligere var  preget av materielle produksjon. Og i stedet for å rekruttere arbeidsfolk fra sin egen befolkning til den materielle produksjonen, innfører man i Vesten arbeidere fra fjerntliggende land og lar egne folk gå på trygd med utenforskap og barnløshet som konsekvens. Hvor avhengig de såkalte avanserte, vestlige økonomien er blitt av importert arbeidskraft, ble synliggjort da norske jordbærbønder, under corona-nedstengningen, ikke fikk fly inn folk fra Øst-Asia som kunne plukke jordbær av åkrene.

Den norske byggebransjen er i dag dominert av arbeidere fra Øst-Europa, og om øst-europeerne skulle forsvinne, ville det kunne medføre en krise i norsk byggnæring. De arabiske oljestatene har innført millioner av arbeidere fra land i Asia. Uten dem ville det knapt vært mulig å holde verdensmesterskapet i fotball Qatar i fjor. Da Hamas gjennomførte sin terror-aksjon i Israel 7. oktober, var det flere jordbruksarbeidere fra Thailand som ble tatt som gisler. Gisseltakingen har medført at thailendere ikke er så særlig ivrig etter å reise til Israel og drive med innhøstings- og annet jordbruksarbeid. Israel ser derfor på muligheten for å få folk fra Øst-Afrika til å gjøre den jobben som landets egen innbyggere ikke vil gjøre. Og alternativet for landets egne ungdommer er kanskje det samme som i Norge, å overlate sin ”kropp og sjel” til det lokale Nav?   

I tillegg til armodsliggjøringen av ungdomsgrupper i vestlige samfunn, både økonomisk og sosialt-mentalt, er det sosiale, politiske og økonomiske mekanismer i sving som opprettholder og forbedrer en fra før av god privatøkonomi i middelklasselagene. God økonomi i middelklassesjiktene sammen med offentlige velferdsytelser gjør at ungdommer i stedet for å arbeide kan bure seg inn på rommene sine og nekte å ha noe med samfunnet utenfor å gjøre, noe man særlig har sett i Japan de siste 30 årene. Sosial isolasjon hos ungdommer har i Japan fått en egen betegnelse og er så utbredt, særlig blant menn, at det i lengre tid har vært et problemområde for de japanske helse- og arbeidsmyndighetene.

Hikikomori er en person som nekter å forlate sin egen bolig og som isolerer seg fra samfunnet ofte uten å ha andre ”lidelser” enn viljen til å være utenfor samfunnet, men i sin egen bolig og i sitt eget rom. For det er på gutterommene disse mennene oppholder seg og som de nekter å forlate, mens de blir forsørget av andre familiemedlemmer. Tallene for hvor mange som lever i slikt utenforskap, varierer, antagelig fordi det er vrient å få et godt innblikk i et slikt, på flere måter, skjult fenomen. Det japanske helse-, arbeids- og velferdsdepartementet har opplyst at det skal være 3,6 millioner personer som er registrert som hikikomori, og at rundt en tredel av dem er 30 år eller eldre. Ifølge en annen statistikk, fra den japanske regjeringen, var 700.000 personer i 2010 registrert som hikikomori med en gjennomsnittsalder på 31 år. En tredje oversikt opererer med om lag 1,2 millioner registrerte hikikomori.   

ÅRSAKER TIL HIKIKOMORI

Denne sosiale tilbaketrekningen og isolasjonen, særlig blant menn, er blitt forklart med resignasjon overfor den harde konkurransen i det japanske samfunnet, konkurranse om utdanning og lukrative og ettertraktede jobber. Og velstanden i den postmoderne og urbane japanske middelklassen gjør det mulig for familiene til å støtte slikt utenforskap over lang tid. I familier med lave inntekt utvikles ikke hikikomori fordi barna er nødt til å jobbe for å støtte familiene sine økonomisk.

Flere forskere har vært av den oppfatning at hikikomori har noe å gjøre med kulturelle mønstre som er særegne for Japan, men det motsies av at denne atferden ser ut til å ha spredd seg til andre velferdssamfunn, USA og Italia. Økonomen og demografen Nicholas Eberstadt har i flere år forsket på dem som faller utenfor arbeidslivet i USA og som verken er i arbeid, utdanning eller i opplæring, noe som har fått navnet NEET (Not employed, educated or in training). Ifølge Eberstadt er det sju millioner menn i USA i sine beste yrkesaktive år (mellom 24 og 54 år) som verken er i arbeid, som ikke søker arbeid og som ikke er i utdanning eller i opplæring. Eberstadt har skrevet ei bok om det han kaller en katastrofe i det amerikanske samfunnet, ”Men Without Work”, fullspekket med statistiske oversikter der NEET og dens konsekvenser illustreres. Men Without Work: Key Findings – Dr. Nicholas Eberstadt – YouTube

I motsetning til folk som er i arbeid, er gruppen av NEET lite sosialt aktiv. De er ofte ugifte, barnløse, venneløse og deltar lite i det sosiale livet i foreninger, klubber og andre former for uteliv, og lever ofte et liv som godt kan betegnes som hikikomori. En av statistikkene til Eberstadt viser at 60 prosent av amerikanske menn i tjueårene er ugifte, og at bare 50 prosent av enslige menn søker kjærlighetsforhold.

Og hva gjør så disse mennene i all fritiden de har? De er limt til fjernsyns- og dataskjermene og er opptatt med dataspill og å se på pornografi. Halvparten av de sju millioner menn bruker reseptbelagte dop og andre narkotiske stoffer. To av tre bor i husholdninger som mottar uførhetstilskudd minst en gang i måneden. Slik lever 7 millioner amerikanske menn (noen sier at tallet er 10 millioner) et liv der de overlever med det de trenger av mat, dop og atspredelse i form av pornografi og dataspill, sosialt bedøvd og nedsløvet, oversett og glemt av de politiske elitene i USA, ifølge Nicholas Eberstadt. 

Hvor mange av de sju millioner menn i USA som kan betegnes som hikikomori og som blir forsørget av sine urbane middelklasseforeldre, er et åpent spørsmål. Beskrivelsene til Eberstadt minner mer om forholdene som råder i det såkalte rustbeltet i USA og i gamle industriområder i Storbritannia der industrivirksomheter er lagt ned og folkene i disse områdene er blitt gjort til klienter hos sosial- og helsemyndighetene, og der dop, dårlig økonomi og utenforskap tar livet av titusenvis av mennesker årlig.  

NEET I NORGE ER STABILT

NEET er ikke noe man finner bare i USA. Fenomenet er for lengst kommet til alle land i Vest-Europa, også til Norge, der det allerede i 2009 ble registrert 100.000 NEET mellom 18 og 30 år. I en rapport fra forskningsstiftelsen Fafo går det fram at 14 prosent av denne aldersgruppen ble definert som NEET. Disse tallene tar utgangspunkt i registerdata og ikke i arbeidskraftsundersøkelsen (AKU), som bygger på intervjuer og som gir lavere tall.  I 2009 utgjorde AKU-tallene for ungdommer mellom 15 og 29 år, registrert som NEET, om lag seks prosent av denne aldersgruppen. For 2021 viser AKU-tallene at 7,4 prosent i denne aldersgruppen var registrert som NEET.  Registerdata for 2020 viser derimot at NEET-andelen av årsklassene 15-29 år var på 113.000 personer eller en prosentandel på 11. 

Tallet på dem som blir registrert som NEET i Norge har vært noenlunde stabilt de siste 10-15 årene, opplyser Anne Hege Strand i Fafo. Derimot har tallet på ungdommer (25-29 år) som mottar uføretrygd, økt fra 2.400 personer i 2008 til 9.100 personer i 2022, en økning fra 0,8 prosent i 2008 til 2,5 prosent i 2022. 

NEET forekommer i så å si alle europeiske land, og i flere av disse landene er andelen kvinner i denne gruppen større enn menn, som i Tsjekkia, Polen og Romania. Andelen menn er størst i land som Litauen, Luxembourg og Sveits, men andelen kvinner og menn er om lag like stor i land som Norge, Hellas, Portugal og Spania. Norge er også av de landene der NEET-prosenten er lavest, bare Sveits og Nederland har lavere prosenttall enn Norge. Her i landet er innvandrerungdom, både kvinner og menn, overrepresentert i NEET-statistikken, uten at tallene er så forferdelig mye høyere enn for etniske nordmenn.

 Hva norske NEET lever av, viser SSB’s statistikk om arbeid, utdanning og velferdsordninger. 20 prosent av dem er registrert som arbeidsledige, 23 prosent får arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd, 9 prosent får andre offentlige ytelser, som sosialhjelp eller kontantstøtte. De resterende 48 prosentene har ikke noen tilknytning til arbeid eller velferdsordninger som er synlig i statistikken. De kan leve på sine familier, arbeide svart eller ha inntekter av annen kriminalitet.         

Hvor stor andel av de NEET-registrerte som kan betegnes som hirikomori i land som Norge, er det ikke gjort noe forsøk på å finne ut av, så vidt undertegnede vet. Det er gjort forsøk å beregne størrelsen på denne gruppen i land som Italia. Der ble det i 2022 beregnet at gruppen var på 100.000 individer, altså langt under de japanske tallene. Den kliniske psykologen, Matteo Zanon, mener italiensk hikikomori på flere vis skiller seg fra den japanske utgaven. Gjennomsnittsalderen på en italiensk hikikomori er lavere enn den japanske, og i Italia er det ofte elever som faller ut av skolen som havner i denne gruppen. Som psykolog er Zenon også tilbøyelig til å se hikikomori i sammenheng med psykiske forstyrrelser som autisme, sosial angst, depresjon og schizofreni m.m.    

I Japan opererer myndighetene med to grupper av hikikomori: De som (fritt) velger å leve i sosial isolasjon, og de som lever i sosialt utenforskap med psykiske og mentale lidelser. Flere forskere, blant annet ved Kyushu- universitetet i Japan, har vist til en sammenheng mellom sosial og tilbaketrekning og minsket testosteron-nivå hos unge menn.

LAVE TESTOSTERON-NIVÅER 

I de siste årene har testosteron-nivået sunket kraftig i den mannlige befolkningen i USA. En av fire menn i USA har nå lave testosteron-nivå. Høyt testosteron- nivå knyttes til hyppigere sosial omgang, mens lavt nivå settes i sammenheng med sosial angst, selvutslettende atferd og lite omgang med folk. Gruppen av menn som ikke får tilgang til kjønnslig omgang med kvinner, øker også i vestlige land, noe som bidrar til forakt for kvinner hos unge menn (incels) som ikke har sjanse hos damene og som derfor ikke vil ha noe med kvinnekjønnet å gjøre. 

En artikkel på iNyheter nylig stod det at interessen for kjønnslig samkvem i ekteskap er i tilbakegang i den såkalte millenniums-generasjonen, altså folk i alderen 25 til 40 år. Sexlivet i parforholdene stanser opp av ulike grunner. Kvinner på nettet klager over menn med angivelig lav kjønnsdrift, men som nærmest bader i pornografi. En undersøkelse i 2021 av voksne i alderen 18 til 45 i USA, utført av Kinsey-instituttet ved Universitetet i Indiana, viser at det er millenniums-generasjonen som i størst grad melder fra om problemer med seksuell lyst. En av fire i denne aldersgruppen hadde lystproblemer, mens bare en av ti i Generasjon Z, født etter år 2000, og to av ti i Generasjon X, født mellom 1965 og 1980, meldte om slike problemer. 

Kimberley Anderson sexterapeut og professor i psykiatri ved UCLAs (University of California Los Angeles) medisinske avdeling, sier at alderssammensetningen i sexløse ekteskap har endret seg siden hun begynte å praktisere for 30 år siden. Da var et flertall av de parene hun behandlet for manglende seksuell lyst og aktivitet, over 50 år. I dag er de 45 år og yngre.

Og det tar i dag kortere tid før ektepar slutter å ha seksuell omgang med hverandre. Tidligere kunne det ta 10-15 år før ektefolk sluttet å ha sex med hverandre, nå tar det kanskje tre til fem år, sier den San Francisco-baserte sex-terapeuten Celeste Hirschman. Stress i forbindelse med jobb og bolig, kroppsidealer fra sosiale medier, pornografi og til og med stell av barn blir oppgitt som forklaring på hvorfor kjønnslivet i parforhold avvikles. Millenniums-generasjonen lever i sex-løse ekteskap (+) (inyheter.no)    

VIRKELIGHETSFLUKT SOM FELLESNEVNER

 Det er et svært innfløkt og sammensatt bilde som trer fram når man skal forklare den reduserte fødselshyppigheten i vestlige samfunn. Et gjennomgående trekk som trer fram når man går gjennom litteratur og forskning på området, er innslagene av virkelighetsflukt som ser ut til å være fellesnevneren i de skisserte problemområdene. Hikikomoriene, NEET’ene, vanlige ektepar, ja store deler av befolkningen bruker mye tid på nettet som tjener som substitutt for vanlig sosial omgang, samliv, sex og vennskap. Det som stiger fram er en liksomverden som mange forholder seg til i stedet for til en mer reell, biologisk og materiell virkelighet. I dagens senkapitalistiske tjenesteøkonomi forholder folk i arbeidslivet seg først og fremst til andre mennesker og ikke til den materielle produksjonen og dens produkter, bortsett fra som konsumenter, og de ser heller ikke materielle resultater av arbeidet sitt. 

Det er ikke uten grunn at det dukker opp sosiologiske studier av såkalte bullshitjobber (meningsløst arbeid) og beskrivelser av et arbeidsliv der folk egentlig ikke produsere stort annet enn ”tøv og tull”, og der produksjon av meninger (administrative saksbehandling utgjør en stor andel av denne meningsproduksjonen) i alle betydninger av ordet er blitt det fremste ”arbeidsproduktet” i samfunnet. Det postmoderne samfunnet er også et samfunn der kjøp og salg av økonomiske verdisymboler (penger, kapital) også er blitt en gigantisk ”industri”, finansverdenen, som griper inn i samfunnslivet på en altomfattende måte og som legger lokale mennesker og virksomheter øde med sin transnasjonale lojaliteter og sine globalistiske prosjekter.

Vi lever i et samfunn der et lite mindretall besørger den materielle produksjonen, mens flertallet administrerer og fordeler denne produksjonen. Mediene spyr ut en endeløs strøm av informasjon som er strengt redigert og tilpasset et politisk korrekt selvbilde, som nesten er enerådende i mange vestlige samfunn og som pretenderer å være godheten selv. Land som Norge og Sverige mangler en kritisk offentlighet, og samfunnsdebatten beveger seg strengt innenfor smale marginer som er satt av den politiske korrektheten. Det råder sterke tabuer som gjør at viktige emner, som for eksempel asylpolitikk, overhodet ikke er gjenstand for motforestillinger som kan være grunnlag for en offentlig debatt om saken. Det offentlige meningsrommet innsnevres ved hjelp av lover og andre tiltak slik Øystein Steiro beskriver det i en artikkel nylig: ”——- ved systematisk å bidra til å svekke betingelsene for det demokratiske ordskiftet og den demokratiske kulturen gjennom lovgivning («hatparagrafen») som tøyler og kontrollerer alternative kritiske stemmer. Eller ved bruk av økonomiske incentiver for å ensrette media mot aksepterte narrativ (pressestøtten). Eller med felles initiativ mellom stat og de store mediehusene ved å ta kontroll over velgernes virkelighetsoppfatning.” Hvordan skal vi bli kvitt dem? – Document. 

EN POLITISK KORREKT HYPERVERDEN 

De postmoderne vestlige samfunnene har utviklet seg slik at kopier og representasjoner av virkeligheten er blitt mer reelle enn de virkelige tingene de representerer. Vi lever i verden av det postmodernisten Jean Baudrillard kaller simulakrum, en hyperverden eller liksomverden der det er symbolene som regjerer, og der den grunnleggende virkelighet er satt på et sidespor. Og det er ikke bare grupper i utenforskap som lever i denne hyperverdenen. Det gjør hele samfunnet. De som står som dypest i denne hyperrealiteten, er de som styrer og steller, de politisk korrekte politikerne som er ute av stand til å ta politiske og samfunnsmessige realiteter inn over seg. Det er velgjødde politikere, sammen med den internasjonale finanskapitalens styrtrike flokk som er farligst, fordi deres mangel på politisk virkelighetssans og nasjonal lojalitet, men med overflod av såkalt globale lojaliteter, fører de vestlige samfunnene mot stupet. 

Med de beskrevne økonomiske og sosiale forholdene og den virkelighetsvegrende kulturen som råder i de politiske elitene i de vestlige statene (”demokratiene”), er det slett ikke noe mysterium at disse samfunnene ikke makter å holde oppe sin egen biologiske reproduksjon. Og de må, ifølge demografen Paul Morland, se sin egen undergang i møte dersom ikke noe blir gjort. Morland mener at det som kan ”berge” Vesten fra å bli en befolkningsmessig ødemark, er å innføre folk fra Afrika sør for Sahara, der folketallet skyter voldsomt i været.

-I de kommende årtiene vil en meget stor del av den afrikanske befolkningen være i yrkesaktiv alder, mens resten av verden eldes, sier Morland. I år 2100 vil Nigeria ha nesten 800 millioner innbyggere, mens Kina i dag, med sine 1,4 milliarder, vil ha 732 millioner innbyggere i år 2100. Et land som Niger, som stort sett består av ørkenområder, vil øke sin befolkning fra dagens 21 millioner til 185 millioner mot neste århundreskifte. Hvordan dette gjennomkorrupte ørkenlandet, med en fødselsrate på om lag 7 barn per kvinne, skal fø på sin egen befolkning, er i sannhet et stort spørsmål som ingen bryr seg om å stille. Om det skulle være behov for en ettbarnspolitikk med de miljømessige utfordringene som råder, burde det være i land som Niger. Det spørsmålet vil aldri vil bli reist i noe forum, fordi det er politisk ukorrekt og ”rasistisk”.

Mens befolkningsveksten er på retur i store deler av verden øker den kraftig i Afrika, særlig sør for Sahara. Ifølge en rapport fra forskningstidsskriftet Lancet, vil verdens befolkning toppe seg i 2064 med nesten 10 milliarder mennesker. FN’s ekspertpanel mener topp-punktet vil bli nådd 20 år senere, og at verdens folketall da vil ligge på 10,4 milliarder mennesker.

Paul Morland mener som sagt at Vesten trenger å innføre folk fra Afrika for å fylle opp de demografiske tomrommene i Vest-Europa. Men det trengs ikke fordi menneskestrømmen fra Afrika er allerede i full gang og går helt automatisk takket være at Vesten har en asylpolitikk som legaliserer og legitimerer en enorm strøm av immigranter som ikke kan avvises. Vesten har universalisert sitt eget lovverk og gitt all verdens mennesker individuelle rettigheter i vestlige land gjennom å opprette internasjonale menneskerettighetsbestemmelser og asylkonvensjoner.

Mangelen på innsikt og forståelse hos elitene i Vesten av de utilsiktede virkningene av den politikken de fører, innebærer en storstilt omlegging av befolkningssammensetningen og kulturen i de vestlige landene. Og med den utviklingen som er i gang i flere vest-europeiske land, som Sverige og Frankrike, der importerte klanstrukturer truer den nåværende statsmakten med sitt monopol på skattelegging og voldsmakt, er det ikke vanskelig å se at innvandrergrupper fra fremmede kultur kommer til å overta styringen i disse landene. Og som ei gruppe med muslimske ungdommer i Kassel i Tyskland nylig sa etter å ha revet av julenissedrakten til en mann og banket ham opp: -Dette er vårt land! Tyskland: Muslimer banket opp julenissen, sa at dette er «deres land» nå – Document   

INYHETER TRENGER DIN STØTTE. TEGN ABONNEMENT ELLER STØTT OSS PÅ VIPPS 763291 BANK 1506.80.92768 ELLER PAYPAL

Den vedvarende immigrasjons-analfabetismen i NRK