Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Det gjentas til det kjedsommelige: I Norge har vi tillit til hverandre, til offentlige myndigheter, til naboer og kommunen. Glem igjen lommeboka, og Norge er det landet hvor du visstnok risikerer å få den tilbake.
Det er en god historie. En gang var den også sann.
Jeg tror ikke lenger Norge er et samfunn som scorer høyt på tillit.
Enhver som har vært i kontakt med NAV-systemet vet at dette systemet har null tillit til sine klienter. Her må timer føres, sykemeldinger ettergåes, og ve den som ikke kan redegjøre for sin ektefelles inntekt.
Systemet har fått et element av Catch 22: Skal du få penger må du være ressurssterk, men hvis du er ressurssterk trenger du ikke penger. Tilliten til de svakeste av oss er altså null, og tilliten blant de svakeste av oss til NAV er ihvertfall null. Med rette, skal jeg dømme etter min personlige erfaring.
De siste årene har den også falt som en sten til våre fremste. Kanskje begynte det med pendlerleiligheter. Både Tajik, Ropstad, Giske og Røe-Isaksen er blant dem som har «rotet». Dette kom på toppen av et nesten uendelig antall Metoo-saker.
Adferd som ville vært utillatelig i det private næringsliv, har tydeligvis vært helt gjengs i politikken.
Nå har det fortsatt med habilitet. To måtte forlate regjeringen, Borten-Moe og Trettebergstuen. To fikk bli, Huitfeldt og Brenna. Hvorfor Borten-Moe blir etterforsket og Huitfeldts ektemann ikke, er uforståelig for jusprofessorer.
I valgkampens siste del dukket så saken om Erna Solberg opp. Egentlig er det en sak som er veldig enkel. Sindre Finnes har som fagsjef i Norsk Industri og som Ernas Solbergs ektemann daglig kontinuerlig tilgang på informasjon om samfunnsutvikling og næringsliv. Hverken hos arbeidsgiveren eller i regjeringen har det vært forbud mot at han skulle kunne handle aksjer. Sant nok ble han advart om at det kunne skape vanskeligheter for kona, men de gangene pressen grep tak i det, gikk problemene fort over.
Sindre Finnes handlet deretter ivrig over åtte år, og tjente etter eget utsagn 1,8 millioner kroner på dette. Om det er bra eller dårlig, aner ingen. Begynte han med 100 000 er det fantastisk. Begynte han med 900 000 er det helt greit.
Men ennå, snart to måneder etter at E24 begynte å stille spørsmål, og Finansavisen viste at Finnes var en mye ivrigere trader enn han hadde fortalt Erna, har ingen fått se den komplette listen. Det vi har fått er en liste redigert av Sindre Finnes og hans venn, forsvarsadvokat John Christian Elden.
Nå sier Høyre dessuten at vi heller ikke skal få den hele og fulle listen. Høyres kommunikasjonsstrategi er nå åpenbar: Dette dreier seg om utroskap i et ekteskap. Et svik fra en ektefelle mot en annen.
Erna Solberg står oppreist gjennom dette sviket. Se hvor fantastisk hun er! Jeg forstår ikke hva som er fantastisk med en person som lover å gi en komplett liste, noe som kun vil ta noen timer, men som så leverer en ukomplett liste, etter valget. En person som selv ikke vil felle noen dom over hva ektefellen har gjort, men som sier hun vil bli sittende med mindre det blir tatt ut tiltale.
En person som vil styre et land, men som ikke reagerer når ektefellens beskjedne formue hopper med over 1 million.
Men jeg forstår hva slags miljø denne personen kommer ifra, hvorfor denne atferden er helt naturlig.
Les også: Løgnindustrien
Erna Solbergs miljø er et eksempel på det jeg vil kalle for den norske formen for korrupsjon. Den betyr ikke at A betaler B for hjelp. Men A hjelper D som hjelper B som hjelper C som hjelper A. En koselig ring hvor alle hjelper hverandre.
Hvor Ernas ektemann skriver liste over styreverv. Hvor listen sendes til ektemannen til en av Ernas beste venninner Torhild Widvey, en mann som er blitt mangemillionær nettopp gjennom påvirkningsindustrien. En mann som tjener millionbeløp på å skaffe Kina innflytelse i Norge.
Venner som passer på hverandre.
Hvor mannen som var en katastrofe som statsråd, Victor Norman, og gjorde seg til kjeltring for et flygel, kommer løpende til Ernas forsvar. Ja, vi er få i dette landet, men vi er ikke så få. Det finnes andre kandidater til styrelede vervet i Statkraft enn Erna Solbergs venninner.
I år er statens inntekter beregnet til 2 875 milliarder kroner, og samlede utgifter til 1 748 milliarder.
Men en stat som flommer over av penger, har påtatt seg så mange forpliktelser og så mange idiotiske prosjekter, at skattene bare går oppover.
Mange av de rikeste har allerede forlatt landet. De har ikke tillit. De svakeste har ikke tillit. Og vi i middelklassen som ikke kan flykte til Sveits?
Har vi tillit?
Vi har ihvertfall politiske ledere som sørger for at deres venner og venners venner kan forsyne seg. Og Kina. Jeg kan bare snakke for andre enn meg selv, men jeg har ikke tillit til hverken Solberg eller Støre.
Hvorfor i all verden skal jeg ha det?