Konsulentselskapet Samfunnsøkonomisk Analyse As har laget en rapport på vegne av samarbeidsalliansen «Broen til framtiden», som er en allianse mellom en rekke fagforbund, miljøvernorganisasjoner, kirken og forskere.

Alliansen skriver om seg selv at den «ønsker å bygge en klimaløsning nedenfra og en rettferdig omstilling til en bærekraftig framtid.»

Rapporten omhandler «sysselsettingsmessige og kompetansemessige omstillingsutfordringer som vil komme etter hvert som petroleumsvirksomheten i Norge trappes ned og nye grønne næringer vokser fram.»

Men i en kommentar i Klassekampen uttaler samfunnsøkonom Ole Kvadsheim i kritiske ordelag om rapporten. Han mener at den gjennom måten problemstillingen avgrenses på, utelater de viktigste effektene av en omstilling vekk fra petroleumsøkonomien.

Samfunnsøkonomisk Analyse anslår at det er 95.000 mennesker ansatt, direkte eller indirekte, i petroleumsvirksomheten.

Det er vesentlig mindre enn hva SSB anslår (156.000 i 2021). Konsulentselskapet Menon landet i 2019 på 180.000 årsverk, fordelt på 205.000 sysselsatte, skriver Kvadsheim.

I rapporten har man sett på hva som må til for at disse arbeiderne ikke skal bli arbeidsledige dersom vi faser ut oljen, gjennom en umiddelbar letestans og en full stopp i 2050. Forfatterne anslår at rundt 27.000 vil måtte slutte ufrivillig innen 2050.

Løsningen deres, ifølge Kvadsheim som har lest hele rapporten, er at staten må subsidiere nye næringer som kan ansette disse folkene. Arbeidskraften som frigjøres gjennom en utfasing av oljen skal fases inn i havvind, karbonfangst og lagring, hydrogen og batteriproduksjon.

Men: «Det er ikke mye fremtid i å sende hyperproduktive oljearbeidere inn statssubsidierte næringer,» skriver Kvadsheim.

iNyheter synes Kvadsheims beskrivelse av de økonomiske virkningene fra norsk olje- og gassproduksjon er usedvanlig klar og konsis og fortjener å bli gjengitt.

«Oljens bidrag til norsk økonomi er ikke at den skaper arbeidsplasser – tvert imot: Hele poenget med næringen er at den skaper få arbeidsplasser, relativt til hvor store verdier den produserer for.»

Olje- og gassnæringen står for 24 prosent av Norges BNP og 52 prosent av total eksport. Mens det er kanskje så få som 27.000 som jobber direkte med utvinning av råolje, naturgass og rørtransport.

«Ifølge SSB har en gjennomsnittlig oljearbeider en timeproduktivitet på rundt 6000 kroner. Det gir en verdiskapning per årsverk på over 10 millioner kroner. Grunnen til at oljearbeidere er over 15 ganger så produktive som en gjennomsnittsnordmann er ikke at de er 15 ganger så dyktige eller effektive, men at de jobber i en næring med grunnrente. Dersom disse arbeiderne flyttes til næringer hvor det ikke finnes grunnrente, vil produktiviteten deres bevege seg mot snittet for norsk økonomi,» skriver Kvadsheim.

Konsekvensen er todelt. For første vil verdien av norsk eksport ville falt markant.

«Gjennom oljenæringen lar vi et lite knippe hyperproduktive oljearbeidere dekke store deler av handelsbalansen vår. For å opprettholde dagens eksportvolum uten oljenæringen måtte vi hatt en formidabel økning i andelen av nordmenn som jobbet med å produsere varer og tjenester til utlandet.»

Men dermed ville det bli færre igjen til å produsere andre ting vi liker og trenger– fra helsetjenester, til frisørtimer, boliger og restauranter.

Men i tillegg vil staten miste inntekter. Av de ti millionene en gjennomsnittlig oljearbeider skaper av verdi i løpet av et år går mesteparten til staten. I alt 26 prosent av statens inntekter kommer fra oljen. «Dersom oljearbeiderne flyttes over i en næring uten grunnrente må staten få inn disse pengene gjennom andre skatter og avgifter, eller redusere utgiftene sine.»

Og det er her Kvadsheims kritikk av rapporten slår inn: De avgrenser problemet til at oljearbeidere kan bli arbeidsledige, og at det kan løses ved at de får ny jobb. I subsidiert næringer.

Men dermed vil rapportens «løsninger# forverre problemene med en oljestopp.

«Vi skal ikke bare trekke oljearbeiderne ut av en grunnrentenæring, men i tillegg sluse dem inn i næringer som trenger offentlige subsidier for å gå i pluss. Dermed ender vi opp med å flytte Norges mest produktive arbeidstakere over i næringer med lavere produktivitet enn gjennomsnittet, eller kanskje til og med negativ produktivitet. Det fører til et enda større produktivitetsfall i eksportsektoren vår. Samtidig vil det å bytte ut en næring som gir staten store inntekter med en næring som gir staten store utgifter i form av subsidier, forverre budsjettbalansen ytterligere.»

Konklusjonen til Kvadsheim er at «Konsulentselskapet Samfunnsøkonomisk analyse har ledet arbeidet med rapporten, som alt i alt er ganske blottet for nettopp samfunnsøkonomisk analyse».