Denne artikkelen drøfter en bok av prest, musiker og forfatter Gregers Lundh, nemlig Hellig Univers – den forunderlige fortellingen om deg.

Gregers Lundh innleder boken med å skissere hva vi kan forvente å finne på de neste 450 sidene eller så, nemlig en drøftelse av hvordan kristen teologi står seg i møte med filosofi og naturvitenskap.

På side 16 og 17 blir vi introdusert for Big Bang og den belgiske presten, matematikeren og astrofysikeren Georges Lemaître (1894 – 1966). Store Norske Leksikon (SNL) skriver om ham:

«Han hadde dype fagkunnskaper i matematikk, astronomi og relativistisk fysikk. Lemaître brukte relativitetsteorien til å konstruere universmodeller som var mer realistiske enn de som tidligere var presentert av Albert Einstein og Aleksander Friedmann.»

Lemaître regnes som «Big Bang-teoriens far» (slik SNL påpeker), og Lundh skriver (side 17):

«Han var den første som forsto sammenhengen mellom universets vekst og dets begynnelse. For katolikken Lemaître var ikke forskning og religion motsetninger, like lite representerte de motsetninger for hans langt mer berømte kollega, den tysk-jødiske fysikeren Albert Einstein (1879 – 1955). Einstein mente tvert imot at forskningen trengte religionen og omvendt:

‘Vitenskap uten religion er lam. Religion uten vitenskap er blind’,

hevdet han. Det var og er en heftig påstand.»

På side 18 leser vi:

«Gjennom det siste hundreåret har universet raust delt sine vakre, logiske strukturer. Når vi betrakter disse mønstrene, ser vi at logikken der ute, korresponderer med vår egen tanke – de snakker faktisk sammen. Dette er så oppsiktsvekkende, at vi skal vie fenomenet stor oppmerksomhet. For stjernebrevet som brettes ut for oss om natten, inneholder mer enn galaksenes historie. Det er vår egen, forunderlige fortelling vi kan lese der.»

Jeg oppfatter dette som noe av en programerklæring, særlig hva gjelder Del 1 (side 21 – 145), og som jeg vil vie mest oppmerksomhet nedenfor.

Universets fininnstilling

En tematikk som går som en rød tråd gjennom boken, er at Lundh mener det er naivt å tro at universet, galaksene, stjernene, planetene, livet på jorden (og kanskje også på andre planeter), samt ikke minst mennesket som et rasjonelt og tenkende vesen, skulle være et resultat av «blind tilfeldighet».

Det er så ekstremt mange ting som må klaffe for at vi skal kunne være her og fundere over disse problemstillingene, sier Lundh, at selv ikke de såkalte multivers-hypotesene (som i og for seg er interessante og fascinerende, slik jeg selv vurder det) kan redde troverdigheten i påstanden om at «alt er tilfeldig».

Et viktig argument i denne sammenheng, er universets fininnstilling (fine tuning); altså det at mange naturkonstanter er ekstremt nøye tilpasset dannelsen av galakser, stjerner og planeter, samt ikke minst muligheten for liv. Dette gjør det vanskelig å tro at alt er blitt til «av seg selv» eller «ut av intet».

På side 28 leser vi om hvordan Stephen Hawking beskriver finstemt-fenomenet:

«Hadde universets tetthet bare vært en billiontedel større – ett sekund etter Big Bang’, ville det ha kollapset etter ti år. På den annen side ville det etter ti år vært tilnærmet tomt, om tettheten hadde vært en billiontedel mindre.»

Lundh har deretter med et nytt Hawking-sitat som forklarer at forholdet mellom massene til de tre elementærpartiklene (protoner, nøytroner, elektroner) må være akkurat slik de faktisk er dersom det skal kunne oppstå stjerner, noe som er nødvendig for dannelsen av tyngre grunnstoffer (ikke minst karbon, nitrogen og oksygen), som jo er forutsetningen for kjemi og biologi.

Litt senere på side 28 leser vi om hvordan Hawking uttrykker seg når han vurderer disse faktaene:

«Faktisk ser det ut til at verken betingelsene for en begynnelse eller [Big Bang-teoriens] parametere er vilkårlige, men at de på en eller annen måte må ha blitt valgt eller utskilt med den største aktsomhet.»

Dette viser seg ikke minst når det gjelder grunnstoff (altså atomtype) nummer 6, karbon. Dette grunnstoffet er i en viss forstand det mest sentrale når det gjelder liv, siden det inngår i alle organiske stoffer, og derfor så å si danner «ryggraden» i molekyler som livet er avhengig av. Proteiner, fett og karbohydrater (de viktigste næringsstoffene i maten vi alle er avhengige av) er tre gode eksempler.

Karbon kan i dobbel forstand betraktes som et «mirakelatom» eller «mirakelgrunnstoff».

For det første på grunn av sin eventyrlige evne til å danne store og kompliserte molekyler sammen med andre grunnstoffer (særlig hydrogen, nitrogen og oksygen).

For det andre på grunn av den tilsynelatende mirakuløse prosessen som finner sted i det indre av stjerner som produserer karbon. For at dette skal skje, kreves en temperatur på minst 100 millioner grader. Da kan to helium-kjerner (som stjernen tidligere har dannet ved å fusjonere hydrogen) smelte sammen og danne en beryllium-kjerne (nærmere bestemt beryllium-8 (Be-8), hvis kjerne består av 4 protoner og 4 nøytroner). Hvis man så kan klare å få nevnte Be-8-kjerne til å smelte sammen med en tredje helium-kjerne (hvilket er lettere sagt enn gjort; se nedenfor), da har man lykkes i å frembringe en karbon-kjerne (nærmere bestemt karbon-12).

Dette er den såkalte trippel-alfa-prosessen – som har fått sitt navn fordi helium-kjerner av bestemte grunner ofte omtales som alfapartikler, og fordi man trenger tre helium-kjerner for å danne én karbon-kjerne.

Når Lundh på side 29 så sterkt henleder oppmerksomheten på akkurat trippel-alfa-prosessen, er det fordi mellomleddet (altså Be-8; se ovenfor) som kreves for at vi skal kunne få karbon, er usedvanlig ustabilt. Denne bestemte isotopen av beryllium er kortlevd (typisk omtrent 0,0000000000000001 sekund, eller 0,1 billiarddels sekund). Det betyr at stjernen må «skynde seg» om den skal lykkes i å lage karbon. Ikke bare det, men det må også være mulig for en karbonkjerne å være i en ekstremt nøye tilpasset «eksitert» tilstand for at dette skal kunne la seg gjøre.

Lundh bemerker: «Uten dette spranget i ytterkanten av marginenes marginer – ville universet vært uten karbon, og dermed uten liv.»

Den siste påstanden henger sammen med at karbon ser ut til å være det eneste grunnstoffet som har evnen til å danne molekyler som er nødvendige for liv; jevnfør begrepet «karbonbasert liv».

Teleologi og tilfeldighet

Litt senere i samme kapittel kommer Lundh inn på det antropiske prinsipp, som rimeligvis hører med i den drøftelsen han gjennomfører. Når det er sagt, vil jeg tilføye at vi her har å gjøre med et prinsipp eller en type tenkning som i og for seg er interessant, men likevel med begrenset evne til å ‘forklare’ hvorfor universet er skrudd sammen slik det er.

Og dersom man går videre fra vårt univers sine fantastiske egenskaper til dets blotte eksistens, da betrakter jeg det å komme trekkende med det antropiske prinsipp som en avledningsmanøver – en implisitt innrømmelse av at man er på tynn is.

På side 35 nevner Lundh den britisk-amerikanske astro- og kvantefysikeren Freeman Dyson (1923 – 2020), som har følgende innfallsvinkel når han reflekterer rundt det menneskefrembringende universet:

«Jo mer jeg undersøker universet og detaljer i den universelle arkitekturen, jo mer finner jeg tegn på at universet – på ett eller annet vis – må ha visst om at vi kom.»

I forlengelsen av dette kommer Lundh inn på fagområdet teleologi (ikke å forveksle med teologi), et begrep som kommer av det greske ordet telos, som betyr «formål». Han argumenterer altså for at universet bærer preg av å være skapt med et formål; underforstått formålet om å frembringe stjerner, grunnstoffer og planeter, og på den måten legge til rette for liv, slik han allerede har drøftet.

På side 38 skisserer han motsatsen for oss:

«I kontrast til det teleologiske verdensbildet, finner vi det rent kontingente, ikke-hensiktsstyrte virkelighetssynet (Kontingens kommer fra latin contingentia – det som skjer/det tilfeldige). Innenfor denne tenkemåten tolkes universet og naturlovene som resultat av forhold som ikke er nødvendige – tvert imot er de tilfeldige og ofte uforutsigbare.

Universet og livet antas å være formålsløse i seg selv, og dermed må både fininnstillingen og naturens regelmessighet forstås som resultat av tilfeldigheter. Universet er bare som det er. Hadde det vært annerledes, ville ikke observatører som oss ha eksistert [jevnfør det ovennevnte antropiske prinsipp]. […] Slik står to grunnposisjoner mot hverandre når universet skal tolkes. En av dem må ta grunnleggende feil.»

Boken bruker en god del plass på å drøfte det ofte misforståtte ordet «tilfeldighet». I dagliglivet bruker vi begrepet om noe som er mer eller mindre umulig for oss å forutse. Det er slett ikke tilfeldig hvordan terningen lander når jeg kaster den; det er bestemt av fysiske lover, men det hele er likevel for komplisert til at jeg klarer å forutsi utfallet (med mindre jeg jukser).

En dagligdags og pragmatisk orientert bruk av ordet «tilfeldig» er selvsagt greit. Det som er mer problematisk, er å ekstrapolere fra hverdagslivets erfaringer til universets og livets utvikling, samt naturlovenes utforming. Dette siste er et trossprang av de helt store, noe ikke alle reflekterer over.

Som Lundh bemerker (side 92):

«[Hos Jacques Monod og Stephen Hawking] blir tilfeldig en fundamentalbeskrivelse av en tilværelse som er blind og utilsiktet. Monods og Hawkings bruk av tilfeldighetsbegrepet, skaper en forståelse for at universet like gjerne kunne vært ikkeeksisterende, og at menneskets eksistens er resultatet av et slags lotteri. I dag brukes ordet tilfeldighet både hverdagslig: som det å finne en hundrelapp på gaten – og eksistensielt: som verdensforklaring.»

Her mener jeg Lundh er inne på noe viktig, for konsekvensene av en slik tenkning er dramatiske og destruktive. Postmodernismen med sin relativisme er åpenbart et ektefødt barn av tilfeldighets- og hensiktsløshetstenkningen, hvilket i sin tur har banet vei for vår tids kjønns- og woke-galskap; fenomener som filosof og hardtslående Subjekt.no-kommentator Pål-Henrik Hagen effektivt avkler i sin super-provoserende og forrykende bok Hysteri og vanvidd.

Antroposentrisk nærsynthet?

Man vet med stor grad av sikkerhet at universet inneholder minst 100 milliarder galakser, men nyere estimater basert på såkalte dyproms-observasjoner antyder at antallet meget vel kan være ti til tjue ganger så høyt (altså en billion eller to, kanskje enda mer).

En middels galakse (slik som den vi selv bor i; Melkeveien) inneholder gjerne noen hundre milliarder stjerner. Noen galakser kan inneholder billioner av stjerner (NB: 1 billion = 1000 milliarder når vi bruker norske betegnelser for store tall).

Det betyr at antall stjerner i universet muligens kan være en trilliard eller en kvadrillion; kanskje enda mer. Ingen vet med sikkerhet.

Forskerne tror at de fleste stjerner har minst én planet. Det betyr at antall planeter i universet kan være omtrent like stort som antall stjerner, kanskje større. Det er uansett ufattelig mange.

For at karbonbasert liv (som etter alt å dømme er den typen liv vårt univers kan gi rom for) skal kunne eksistere på en planet, må en rekke betingelser være oppfylt, og det er ingen bred enighet om hvor vanlig dette er (estimatene varierer kraftig). Men om vi for tankeeksperimentets skyld inntar en forsiktig posisjon og antar at kun en tusendels promille av planetene rundt omkring har forhold som gjør liv mulig, da ender vi likevel fort opp med at det kan finnes en billiard slike planeter i universet.

Og dersom vi viderefører tankeeksperimentet og antar at det kun finnes liv på en tusendels promille av de planetene der liv teoretisk sett kunne ha eksistert om det bare hadde fått muligheten til å utvikle seg der, ja ville det likevel ha vært liv på en milliard planeter.

Og hvis intelligent liv er blitt utviklet på en tusendels promille av de planetene som vi her – helt hypotetisk – tenker oss at faktisk har liv, da finnes det intelligente skapninger på tusen ulike steder i universet. Hadde vi lagt andre forutsetninger til grunn i vårt lille tankeeksperiment, kunne vi ha kommet til et lavere – eller høyere! – antall verdener med intelligent liv.

Når man ser tingene i et slikt perspektiv blir det kanskje en smule nærsynt å legge til grunn at livet her på vår lille planet er det eneste universets skaper bryr seg om.

Lundh skriver imidlertid, med solide litteraturreferanser (side 205f):

«Skulle det vise seg at biologiske strukturer har funnet fotfeste på andre kloder, burde det ikke komme som en overraskelse. Kristen tro har vært åpen for denne muligheten siden middelalderen. Allerede i 1277 hevdet universitetet i Paris, med biskop Étienne Tempier (død 1279) i spissen, at andre verdener, altså planeter der det finnes liv, ikke kan utelukkes. Slik sett kan året 1277 merkes av i vitenskapshistorien som året da ‘menn fra Mars’ ble en mulighet. Dersom man utelukker utenomjordisk liv, ville man begrense Guds allmakt, hevet Parisuniversitetet.»

Like etterpå blir Nikolaus av Cusa (1401 – 1464) sitert på følgende (side 206):

«Liv, slik det eksisterer på jorden i form av mennesker, dyr og planter, kan man anta å finne i høyere former i regionene rundt solen og stjernene. I stedet for å tenke at så mange stjerner og deler av himlene er ubebodd, og at denne jorden alene er befolket – og det med vesener kanskje av en mindreverdig type – vil vi anta at alle regioner har beboere, som skiller seg fra hverandre i rang, og som alle er skapt av Gud, som er sentrum og omkrets for alle himmelregioner.»

Vi ser altså at Den Katolske Kirke siden 1200-tallet (og senere også mange eller de fleste protestantiske kirker) har vært åpen for muligheten for liv andre steder i universet, og altså ikke holdt seg med noen antroposentrisk trangsynthet.

Merk for øvrig at Kirken (eller folk med utdannelse) aldeles ikke trodde at jorden var flat den gangen; det er bare en seiglivet myte. Den har vært tilbakevist gang på gang, her hjemme i Norge ikke minst av Bjørn Are Davidsen, men mange er tungnemme på dette punktet – he’s dead, but he won’t lie down.

Lundh kommer med følgende merknad etter ovenstående Cusa-sitat (side 206):

«Samtidig som Parisuniversitetet ikke utelukket utenomjordisk liv, avviste det troen på at stjernene har innflytelse på menneskets skjebne. Med astrologien parkert i båsen for overtro, og med et univers dirrende av muligheter, åpnet tenkerne i Paris nye forståelsesrom for alle som retter blikket mot stjernene.»

Lundh fortsetter denne interessante og perspektivrike drøftelsen på de neste sidene, men jeg nøyer meg med det som her er gjengitt.

Oppsummering og konklusjon

Plassen tillater meg ikke å drøfte bokens øvrige kapitler nærmere. Men etter å ha gitt oss det jeg betrakter som svært gode grunner for å tro at universet er skapt av Gud (og altså ikke er tilfeldig og formålsløst), bruker Lundh dette som fundament for å drøfte mer spesifikt kristne problemstillinger, inkludert to andre temaer som tidligere også har vært belyst her på iNyheter, nemlig troverdigheten av Jesu oppstandelse samt Det Nye Testamentets troverdighet.

Rekkefølgen er viktig her; hvis Gud ikke finnes og universets eksistens bare er en meningsløs tilfeldighet, da har vi god grunn til å tvile på Bibelens budskap, inkludert påstanden om Jesu oppstandelse. Nettopp derfor er det flott å se hvor grundig og godt Lundh argumenterer mot hypotesen om at universet eksisterer uten noen bakenforliggende årsak.

Boken er tydeligvis et resultat av mange års studier, og er da også spekket med litteraturhenvisninger samt 450 til dels meget interessante fotnoter; mange av disse henviser til naturvitere i verdensklasse. Lundh har selv ingen formell, realfaglig bakgrunn, men har satt seg bemerkelsesverdig godt inn i kompliserte temaer innen fysikk og kosmologi.

At det noen få ganger glipper med den språklige presisjonen når naturfaglige fenomener omtales (f.eks. tyngdens akselerasjon, side 79), synes jeg ikke vi skal henge oss for mye opp i. Nettopp det at Lundh selv ikke er ekspert i (astro)fysikk og beslektede fag, er formodentlig medvirkende årsak til at han er så dyktig til å formidle naturens mirakuløse merkverdigheter til oss på en måte som folk flest kan forstå og bli betatt av.

Noen vil formodentlig bruke Lundhs manglende realfaglige bakgrunn til å avskrive boken hans. Det er ingen god idé. Det heter seg at krig er for viktig til å overlates til generalene. Analogt til dette (og basert på egen erfaring) vil jeg mene at naturfaglig kompetanse rett som det er kan gi folk et litt for snevert perspektiv på eksistensielle spørsmål. Jeg mener det er åpenbart at vi også trenger filosofer til å gjennomtenke konsekvensene av det forskerne kan fortelle oss om hvordan mikrokosmos, biosfæren og makrokosmos er skrudd sammen og fungerer.

I denne sammenheng har også filosofisk skolerte teologer som Lundh en viktig rolle å spille. Teologer vet – eller burde vite – bedre enn de fleste hvilken avgjørende rolle kristen tro har spilt for fremveksten av den vestlige sivilisasjon, og de ser gjerne klarere enn andre hvordan vi risikerer å kaste barnet ut med badevannet dersom samfunnets avkristning bare fortsetter.

Hellig Univers er en festreise av en bok – spennende, interessant og fascinerende. Språket er elegant og lekende; mange steder preget av herlig, nyskapende kreativitet. Boken lodder dypt, men er likevel lettlest; en bok som ikke bare bør begeistre kristne og andre troende; den bør også utfordre sannhetssøkende tvilere.

Apologet og forfatter Bjørn Are Davidsen uttaler: «Denne boken kan bli en klassiker! Jeg er imponert.» Enig!