Hei alle sammen! Velkommen tilbake til «Silje om Livet» – spalten der vi snakker om de ekte tingene i livet, de som gjør vondt, de som forvirrer oss, og de som vi ofte skyver unna.

I dag vil jeg dykke ned i noe som mange kjenner til, men få tør å snakke høyt om: Hvorfor blir vi værende hos partnere som egentlig er dårlige for oss? Og spesielt – la oss sette lyset på menn som opplever emosjonell vold fra kona eller kjæresten. Vi hører masse om toksisk maskulinitet, men hva med toksisk femininitet? Hvorfor blir ikke menn tatt på alvor når de sliter i slike forhold? Kom igjen, la oss grave litt sammen – det er både vondt og viktig.

Alt starter ofte med forelskelsen. Åh, den er som en storm som feier inn og tar over hele verden din! Det er nesten som en midlertidig psykose, der partneren virker perfekt. Du ser bare det gode, ignorerer røde flagg og tenker: «Dette er den ene!» Spesielt sårbar blir du hvis det starter med love-bombing – en intens flom av oppmerksomhet, komplimenter og kjærlighet. «Du er alt for meg! Jeg kan ikke leve uten deg!»

Det føles som en rosa sky, som rus. Men når det plutselig stopper, eller veksler med kalde perioder, blir du desperat. «Hva gjorde jeg galt?» Frykten for å miste det intense gode holder deg fast.

Og her kommer noe som kan hjelpe oss å forstå hvorfor vi så ofte velger – og blir i – forhold som ikke er bra for oss: Tilknytningsformer fra barndommen. Disse mønstrene formes tidlig, basert på hvordan omsorgspersonene våre var. Hadde du trygge, stabile bånd som barn, utvikler du ofte en sikker tilknytningsstil der du føler deg verdig kjærlighet og stoler på andre.

Men hvis det var ustabilt – mye kaos, neglisjering eller misbruk – kan du ende opp med engstelige, unngående eller desorganiserte mønstre. Da klamrer du deg kanskje fast til toksiske partnere for å få bekreftelse, eller du holder avstand men likevel blir værende i dramaet. Det er som om barndommen programmerer oss til å gjenta gamle sår – vi trekkes mot det kjente, selv om det gjør vondt. Det fine? Med bevissthet og terapi kan vi endre disse mønstrene og velge sunnere relasjoner.

Men det er ikke slik at slike mønster bare kan forklares av barndom. Her kommer noe som virkelig forklarer hvorfor det er så vanskelig å bryte ut: Traumebinding – eller «trauma bond» på engelsk. Dette er en psykologisk lenke som skapes i forhold med store svingninger. Tenk deg perioder med himmelhøyt bra – intens kjærlighet, nærhet, latter og følelsen av å være uovervinnelig sammen. Du blir avhengig av de høydene, som en dopaminrus som gjør at du lengter etter mer.

Så kommer nedturene: Emosjonell eller fysisk vold, kontroll, nedsettende kommentarer eller manipulasjon. Men fordi de gode stundene er så intense, tåler du det vonde. Hjernen knytter deg til partneren gjennom traumet, nesten som et overlevelsesinstinkt. Du rasjonaliserer: «Det blir bedre snart, jeg vet jo hvor fantastisk det kan være.» Dette rammer både kvinner og menn – det er ikke kjønnsspesifikt. Jeg har sett det i jobben min: Menn som holder ut kontrollerende atferd fordi «hun er så lidenskapelig når det er bra», eller kvinner som tåler vold fordi «han viser så mye anger og kjærlighet etterpå».

Håpet om at partneren skal bli som i starten kan også gjøre at en klamrer seg fast. Frykten for å være alene eller barna som dere har sammen, gjør også alt ekstra komplisert – du vil ikke rive familien i stykker. Og så den emosjonelle volden som ikke etterlater synlige merker, men sårer dypt: Konstant kritikk som bryter ned selvtilliten, isolering fra venner og familie, eller subtile trusler. Alt dette gjør det vanskelig å bryte ut.

Nå til det som virkelig brenner i meg: Menn i slike forhold. Vi snakker mye om kvinner som utsettes for vold fra menn – og det er bra, det må vi fortsette med! Men menn som blir hos kvinner som er kontrollerende, emosjonelt voldelige eller til og med fysisk aggressive? Samfunnet ler det ofte bort. «Bare en tøffelhelt,» sier vi. «Manne deg opp og gå!» Menn skal være sterke, ikke klage. De føler skam, er redde for ikke å bli trodd: «Hvem tror på en mann som blir slått eller kontrollert av dama?» Menn føler seg alene, uten et sted å gå.

Les også: Hvorfor er vi så slemme mot oss selv?

Dette er toksisk femininitet i praksis – den siden av kvinner som bruker manipulasjon, emosjonell utpressing og kontroll for å holde makten. Vi utfordrer toksisk maskulinitet hele tiden, der menn undertrykker følelser og kan bli aggressive. Men toksisk femininitet blir oversett, selv om den kan være like ødeleggende. Tenk på mannen som isoleres fra kompisene, som får høre at han er verdiløs, eller som trues med barna hvis han går. Barna ser dette, lærer av det. Vi må ta begge sider på alvor for å bryte syklusen.

Løsningen? Åpenhet og dialog. Lytt til mennene også, uten å dømme eller le.

Men la oss også nyansere dette litt, for livet er sjelden svart-hvitt. Noen ganger bidrar begge parter til kaoset. Akkurat som det finnes kvinner som sliter med å se sine egne feil, er det menn som syter over partneren uten å reflektere over sitt eget bidrag. Kanskje han klager til de andre på jobben for å få sympati, og plutselig får han det fra en kollega – en kvinne som lytter og gir den oppmerksomheten han savner hjemme. Før du vet ordet av det, oppstår et forhold, og det gamle blir enda mer toksisk. Hva om vi spurte oss selv: «Hva gjør jeg som forverrer dette?» Det handler om å eie sin del, uten å skylde på den andre hele tiden.

Hva tenker dere? Har dere erfaringer eller historier dere ønsker tilbakemelding på? Send de inn til [email protected] så kanskje jeg vil ta opp din problemstilling. Del gjerne – sammen gjør vi livet litt mindre ensomt. Neste gang tar vi opp noe nytt, stay tuned!