Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Jeg leser på iNyheter at redaktør Lurås mener Jesu oppstandelse er usannsynlig.
Selvsagt er oppstandelsen usannsynlig. Den skjedde én gang i menneskets historie, og kun for ett menneske. Noe som skjer kun én gang i historien er per definisjon usannsynlig.
Oppstandelsen sees blant kristne som et under, og ett av de største under. Undere ansees per definisjon å være slikt som ikke følger de alminnelige naturlover; for den saks skyld følger ikke undere alminnelige regler for god oppførsel heller. Undere har dét med seg at når de skjer, så benektes de av folk med sirkelargumentet at «Undere skjer ikke ganske enkelt fordi at undere ikke skjer!»
Det er det samme sirkelargumentet som at Jesus ikke har stått opp fra de døde fordi mennesker ikke kan stå opp fra de døde. Det kan ikke ha skjedd fordi det ikke kan skje.
Men det er andre usannsynlige ting som faktisk har skjedd, og som faktisk har skjedd kun én gang. Det universet vi kjenner har en opprinnelse, og har bare blitt til én gang – så vidt vi vet og så vidt vi kan observere. Men det har nå skjedd, da.
Selv fysikere som arbeider med kvantemekanikk og elementærpartikler, mener at universets tilblivelse er – usannsynlig. Men det har nå blitt til likevel.
Mennesket har også blitt til, akkurat som livet har blitt til. Usannsynlig, javisst! Har skjedd? Ja.
Bevis
Lurås mener at fortellingen om oppstandelsen «blir enda mindre troverdig når man tar med i betraktningen hvem som hadde interesse av å bevise det motsatte», og han nevner den jødiske eliten og romerne. De ville «hatt all mulig grunn til å slå det ned».
Men kjære redaktør Lurås, har De da aldri hørt om kristenforfølgelsene. Fra Nero til Diokletian arbeidet jo romerne med disse forferdelige kristne, og de arresterte dem for hatprat, slik myndighetene har tatt til med igjen, formelig etter mål av romerne, samlet dem i svære stadioner og lot folk flest se på at de ble revet i filler av løvene. Romerne var så bevisste på å utrydde troen på oppstandelsen at de drepte alle kristne de kom over, og gjerne korsfestet dem, ja, til og med opp ned.
Mens om de hadde trodd like lite på oppstandelsen som Lurås, så hadde de bare slappet av og latt denne noe merkverdige religionen bare dø ut av seg selv. «Slapp av, det går over!» hadde de sagt, og brukt ressursene på andre ting.
Og likevel, til tross for rett ut sagt grufulle forfølgelser, en del av historien som finnes i de utallige overleveringer om martyrer, greide de ikke å utrydde troen på oppstandelsen. Til slutt ga de opp, fant ut at «Fillern heller, vi får heller anta denne religionen som statsreligion siden den er så motstandsdyktig», som Konstantin en gang uttalte det, lett påvirket under et sent middagsselskap.
Jødene, de som jo faktisk bodde i området der denne oppstandelsen skulle ha skjedd, lot seg jo heller ikke påvirke. De fortsatt ufortrødent med sin religionsutøvelse og fortsatte å vente på sin Messias.
Det er mange som mener det er bevis godt nok at så mange trodde på Jesu oppstandelse selv om de ble forfulgt og drept. Jeg tror egentlig ikke det er bevis godt nok for redaktør Lurås, og det er da også helt greit. Men nettopp dette var bevis godt nok for Sigrid Undset, som et eksempel blant mange.
Men Lurås må ikke først si at «Romerne korsfestet tusenvis av mennesker. Om én faktisk sto opp fra de døde, ville hele systemet deres med henrettelser ha mistet sin kraft», for derpå å klage over at det er så få romerske dokumenter som omtaler oppstandelsen.
Beviset for de kristne ligger i at de får en personlig opplevelse av at oppstandelsen er sann, som ikke bare er en intellektuell overbevisning, men også en følelsesmessig bekreftelse. De får en kombinert intellektuell og følelsesmessig opplevelse av at fordi Jesus sto opp til et nytt liv så får også de det. De får en opplevelse av at det er sant at det Gode, det Sanne og det Skjønne eksisterer, og at de får del i det gjennom Jesus Kristus, hans sonoffer på korset og hans oppstandelse fra de døde.
Dette er bevis godt nok, fordi det virker. Det er ikke uten grunn at kristne bruker klisjeen om å «se lyset». De har bokstavelig talt sett dette lyset. Det stemmer, det er en personlig opplevelse, og det må oppleves av den enkelte.
Jeg har vært en troende siden før jeg kan huske. Jeg har alltid trodd på Gud og alltid trodd på Jesu oppstandelse. Det er ikke slik at jeg har hatt tvil til dette, det er heller slik at det er umulig for meg å tvile. Det er som å tvile på gangetabellen.
At andre tviler er egentlig helt greit. At de vil ha bevis ut over det som er tilgjengelig gjennom kristnes vitnesbyrd er helt greit. At de ikke ønsker å leve som kristne er helt greit. At de ikke ønsker å komme til himmelen er faktisk helt greit. Det får bli deres problem.
Kritisk sans
Redaktør Lurås sier at man må «suspendere den kritiske sansen» for å tro på oppstandelsen. Ja, ja, han om det. For meg er det motsatt. Jeg har gjennom årene lest en del litteratur rundt det å tvile på kristendommen. Jeg skal ikke gå inn på detaljer her, for dette kunne jeg ha skrevet bøker om, om noen hadde villet betale. Kritikk av kristendommen er, jeg hadde nærsagt «gud hjelpe meg», så banalt, så hjelpeløst, så naivt, så fullt av logiske hull, så overfladisk, så fordomsfullt, så fullt av metaforer som sier det motsatte av det angriperen vil, at det faller til jorden bare man bruker noen få sekunder på å tenke over hva de sier.
Man kan ta Richard Dawkins som visstnok skal være et kjent eksempel på en sjefsateist. Jeg begynte å lese en bok av ham bare for å finne ut hvordan han tenkte, siden noen kolleger av meg syntes «Villfarelsen om Gud» var så slående, og han hadde det sikkert morsomt med alle vitsene sine, men det var jo ingen ting av det han sa som traff meg. Det var ikke som om han kjempet mot kristen teologi og tro, men som om han kjempet mot det han trodde var en relevant fremstilling av kristen teologi og tro, altså det han selv hadde laget til som en farse av kristen tro. For meg var relevansen fraværende; jeg som hadde hørt så mye om fyrens evne til å kjøre over de kristne, ble grundig skuffet. Han var jo gørr kjedelig og helt «på jordet».
Utdannet og rasjonell befolkning?
Redaktør Lurås er rett og slett et barn av sin tid. Han sier at fortellingen om oppstandelsen «er for usannsynlig til å kunne aksepteres av en utdannet og rasjonell befolkning.»
Det er uhorvelig mye vås i nyhetene i dag som aksepteres av vår «utdannede og rasjonelle befolkning». Over halve Norge tror at Jonas Gahr Støre er den beste til å lede landet, at Jens Stoltenberg er en ansvarlig politiker og at Erna Solberg ikke snakket om annet enn avisoverskriftene ved frokostbordet til sin mann. Det er en ufattelig mengde mennesker som tror at det bedrives folkemord i Gaza. Det er faktisk ennå 25% av befolkningen som tror på livsfarlige klimaendringer pga karbondioksydutslipp, og flertallet av befolkningen aksepterer at hundrevis av milliarder kastes ut av statskassen til hyperkorrupte statsfinansierte vulgærkapitalister på industri som skal hjelpe til å nå noen helt irrasjonelle «klimamål».
Dagens største overraskelse kom imidlertid da jeg kikket på VG. Denne grunnrasjonelle dagsavisen for Norges høyt utdannede befolkning presterte en artikkel om at «Tidsklemma rammer småbarnsmødre hardest».
Hallo? Var dette overraskende?
Det som fulgte var den rene parade av glitrende norsk logikk. Etter femti år med intens likestilling, lobbyvirksomhet og tilrettelegging for kvinner i arbeidslivet kunne det 31-årige intervjuobjekt og småbarnsmor uttale at «Dagens arbeidsliv er tilpasset en mann på 1970-tallet»!
Så kommer det fantastiske uttalelser som perler på en snor: «Det er flere rundt meg som har snakket om at de ønsker å jobbe mindre, men så er det ingen som gjør det likevel.»
Altså: De fleste har lyst til å jobbe mindre, og når de ikke gjør det så er det fordi de trenger pengene! Man kan ikke bare si til arbeidsgiver at «Du, gi meg samme lønn og så jobber jeg mindre! OK?»
Neste uttalelse beviser vel artikkelforfatters logiske briljantisme: «Jeg tror det er en frykt for å bli stemplet som lat eller mindre ambisiøs.»
Nei, tenk! Virkelig! Nei, det skal man jo ikke ha noe av. Mindre arbeid? Ja! Lat? Nei!
Hele artikkelen er lagt opp til at det å ha små barn faktisk er tidkrevende – som om ikke det var noe de fleste muligens visste allerede? Kanskje de ikke lærte dette på videregående eller universitetet? Men så kommer prikken over i-en:
«Men også kvinner uten barn har tilsvarende sykefravær som kvinner med barn, når de er på alder med de førstegangsfødende», siterer VGs journalist ifølge en studie fra 2015. Og det stemmer, for intervjuobjektet kan da avsløre at «Mange rundt meg er utbrente, har søvnmangel og noen er sykmeldte», og hun legger til at det gjelder venninner både med og uten barn.
En annen ekspert som blir intervjuet i artikkelen, ber om mer tilrettelegging for kvinnene i jobben, og kommer med eksempler som at «At man får gå en time tidligere fra jobb dersom man står i samlivsbrudd eller andre krevende situasjoner på hjemmebane.»
Det rasjonelle spørsmål her er jo om arbeidsgiver skal betale for at kvinner har problemer utenfor arbeidsplassen? Hvem som helst kan jo definere livet sitt som krevende og be om betalt fravær, men det er vel neppe dette arbeidsgiver hadde tenkt seg. En jobb er jo et sted man skal gjøre noe mot betaling, ikke et sted man skal være mot betaling, slik jeg mistenker dagens utdanningssystem å fortelle dagens studenter.
Dagens beste perle var nok VGs spørsmål: «Er det mulig med mer tilpasning for kvinner i arbeidslivet samtidig som det ikke går ut over likestillingen og deres muligheter for å klatre på karrierestigen?»
Oppdraget er altså mer tilpasning for kvinner uten at det skal gå ut over likestillingen. Slike logiske krumspring er fantastiske. Det samme med at kvinnene må ha tilpasning for å klatre i karrierestigen uten at det skal gå ut over likestillingen.
Som dette ikke er nok møter vi det krumspring at mer tilrettelegging for kvinner, som gjennom artikkelen handler om kortere arbeidstid eller lettere arbeidsoppgaver, skal «kunne gi økt gevinst på samfunnsnivå.»
Nei, redaktør Lurås, det norske utdanningssystem har ingenlunde gitt nordmenn fordeler i form av kunnskap og rasjonell tankegang.
Kristendommens gjenkomst
For tiden pågår det en form for vekkelse i de yngre generasjoner. Store mengder unge mennesker har begynt å bekjenne seg som kristne igjen. Lurås tror ikke en bred tilbakekomst av kristen tro i Vesten er sannsynlig.
Men kristendommen er vant til å dø og stå opp igjen. Den kan bli mindre interessant og relevant i dagspressen en stund, og dette skjer igjen og igjen, helt til tidens politikere har kjørt samfunnet så i grøfta at folket begynner å vende seg til kristendommen nok en gang.
For kristendommen innehar en selvreparerende mekanisme; idealet om det ultimate Gode, det ultimate Sanne, det ultimate Skjønne. Mot dette kan aldri andre tankeretninger vinne over tid.
Om noen i kristendommens navn utfører de uhyrligste ting, kan ingen komme og forsvare disse. I stedet blir disse folkene trukket til ansvar til slutt. For nesten alle mennesker vet innerst inne hva forskjellen er på godt og ondt, på sant og usant, på skjønt og uskjønt, bare spør arkitekturopprøret, sløseriombudsmannen, Motvind eller andre folkelige bevegelser.
Og når politikerne lyver, er det naturlig for folk flest å vende seg til kristendommen, som faktisk bekjenner seg som forsvar for Sannheten.
Jeg vil til slutt våge den påstand at relativitetsteorien er mer usannsynlig enn oppstandelsen for de fleste mennesker. De fleste mennesker må bare akseptere at den er der. Men det som er fordelen, er at den faktisk virker når man benytter den, som de fleste jo opplever når de benytter GPS-systemet.
Slik er det med oppstandelsen også. De som benytter seg av den, finner at den virker. Da kan det vel være det samme med ‘bevis’.
Les også: Jo, Jesu oppstandelse er troverdig