Den svenske presten Christer Hugo har skrevet et oppsiktsvekkende innlegg i magasinet Fri tanke der han forteller at han etter mange år som prest ikke lenger tror på Bibelens Gud. Han beskriver et «langt farvel» med kristendommen, et brudd som har tatt 25 år å modnes.

– Det har vært et langt farvel, med et par nostalgiske tilbakefall i konservativ teologi og gammel-lutherdom. Et farvel som har brukt 25 år på å modnes frem, skriver Hugo.

Hugo begynte teologistudiene i Uppsala i 1981. Han ble tidlig engasjert i den såkalte høykirkelige bevegelsen i Svenska kyrkan, som særlig var kjent for sin motstand mot kvinnelige prester. Han beskriver et sterkt samhold blant de troende: «Det var vi mot verden.»

Etter hvert forlot han Svenska kyrkan og ble prest i et gammelluthersk frikirkesamfunn med fundamentalistisk bibelsyn. Der opplevde han miljøet som sekterisk. «Jeg klarte ikke å mobilisere noe ekte engasjement for deres maniske fokus på skapelsesdagene i Første Mosebok,» skriver han, og legger til at man som medlem i slike lukkede miljøer ofte «velger å ikke tenke så mye på ideer som skurrer».

Til slutt ble det for trangt. Han vendte tilbake til Svenska kyrkan og ble ordinert som prest der. «For en befrielse! Det var som å kunne rette seg opp igjen og puste fritt etter å ha vært innesperret i et trangt rom.»

Han fant inspirasjon i den amerikanske biskopen John Shelby Spong, som ble betraktet som kjetter av mange konservative kristne. Spongs bøker og tanker om en moderne kristendom gjorde sterkt inntrykk. «Hans tema ‘Hvorfor kristendommen må forandre seg eller dø’ ble også mitt,» skriver Hugo.

Men med årene utviklet han seg i stadig mer ikke-teistisk retning. Han beskriver hvordan videre lesning, refleksjon og kjennskap til moderne ateistiske tenkere som Christopher Hitchens og Richard Dawkins gjorde det umulig å holde fast ved et tradisjonelt gudsbilde. «Når jeg var riktig modig, i trange kretser, kunne jeg til og med si at jeg hadde blitt ateist.»

Han spør seg selv om det da er mulig å fortsette som prest. «Kan jeg fortsette å være prest? Var det forsvarlig for meg – og forsvarlig overfor kirken?» Løsningen ble å trekke seg tilbake fra lederstillinger og bare virke som menighetsprest. «Jeg var bare en vanlig prest på gulvet – med en fri prekestol.»

I innlegget lister Hugo opp flere grunner til sitt oppgjør med troen. Først og fremst trekker han frem teodiséproblemet «altså hvordan en påstått kjærlig og allmektig Gud kan tillate alt det onde i verden: barn som dør av kreft, krig, tortur og folkemord, naturkatastrofer som blindt rammer uskyldige, alvorlige ulykker som skjer plutselig og uten nåde. Etter mitt syn er det umulig å opprettholde et klassisk kristent gudsbilde når man ser hvordan verden faktisk er. Teismen – troen på en Gud som kan gripe inn i menneskers og verdens skjebne – er uholdbar,» skriver Hugo

Han avviser også moderne teologers forsøk på å snakke om «den nærværende Gud» i stedet for en inngripende Gud. «Hvordan ble de som druknet i Østersjøen da Estonia sank hjulpet av at Gud var med dem? Det fremstår for meg som både hjerteløst og meningsløst,» skriver presten.

Han peker videre på at mange av Bibelens tekster viser et bilde av Gud som han beskriver som «tyrannisk, narsissistisk og til og med psykopatisk». Han trekker blant annet frem fortellingen i Første Samuelsbok der Israels folk beordres til å utrydde amalekittene: «Skån ingen, men drep alle – menn og kvinner, barn og spedbarn, okser og sauer, kameler og esler.»

– Drep alle! Bibelsk moral? Nei takk, skriver Hugo som siterer Mark Twain på at «Det beste botemiddelet mot kristendommen er å lese Bibelen.»

Hugo mener videre at det meste av Bibelens historie ikke er historisk, men myter og fabler. «Abraham er en oppdiktet skikkelse. Moses har trolig aldri eksistert. Og Israels barns utgang fra Egypt er etter alt å dømme en saga.»

Selv evangeliene omtaler han som forkynnelse, ikke historiske beretninger: «Evangeliene motsier hverandre på mange punkter. Flere av brevene som tilskrives Paulus, er ikke skrevet av ham. Forfalskninger, rett og slett.»

I en selvrefleksiv tone stiller han spørsmålet mange vil stille ham: Hvordan kan han fortsette som prest når han ikke lenger tror på Gud? Han innrømmer at det er vanskelig, men ser fortsatt en mening i å være i kirken.

– Bibeltekstene finnes. De leses høyt i alle kirker. De kan tolkes på en lukket og undertrykkende måte, eller på en måte som forsøker å åpne opp og gi stoff til ettertanke, skriver Hugo.

Han avslutter med en setning som oppsummerer hele hans trosreise:
– Derfor kan jeg, enn så lenge, fortsette som prest. Selv om jeg har tatt farvel med Bibelens Gud.

Det var Dagen som først skrev om saken i Norge.

 Loading ...