Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Hvor tror regjeringen strømmen skal komme fra?

Det er noe dypt fascinerende over norsk energipolitikk. Ikke fordi den er god, men fordi den har blitt et slags nasjonalt selvbedrag – en politisk sudoku som ingen klarer å løse, men som alle later som om de forstår.

Særlig når det gjelder Nord-Norge, regionen som ifølge regjeringen både har kraftoverskudd, kraftunderskudd, kraftmuligheter og kraftproblemer – alt samtidig. Det er nesten poetisk, hadde det ikke vært for at poesien også betyr at industrien i nord står i kø for å få strøm som ikke finnes, mens politikerne sitter og later som ingenting.

Ta Aker for eksempel. Et konsern som aldri tar et eneste strategisk valg uten å ha gjort både matte, logistikk og risikoanalyser ned til decimalen. Likevel planlegger de et KI-senter i nord som vil sluke strøm som et middels fylke – uten at noen i regjeringen har stilt det enkle, logiske spørsmålet: Hvor skal strømmen komme fra?

For Aker bygger ikke datasentre på lykke og fromme. De bygger kun når strømmen er garantert, signert og politisk beskyttet. At de går all-in her betyr én ting og én ting alene. Strømmen er allerede lovet, men ikke sagt høyt. Og det er da man begynner å lure på hvem som klør hvem på ryggen, uten at ordet korrupsjon behøver å uttales.

For matematikken er brutal. Melkøya trenger elektrifisering i et omfang som er direkte parodisk når man samtidig legger ned det eneste stabile kraftverket i regionen – gasskraftverket som faktisk leverer jevn effekt. Altavassdraget kan dekke rundt en fjerdedel av behovet hvis man lukker øynene og håper på høy vannstand, men resten? Den finnes ikke. Ikke nå, og ikke i noe realistisk fremtidsscenario.

Og nei, vindkraft er ikke løsningen. Den er hverken politisk mulig, naturmessig forsvarlig eller teknisk stabil. Motstanden i nord er total, og substansen er enda klarere: Du kan ikke basere en region på en kraftkilde som fungerer noen dager her og der, særlig ikke når det er som kaldest og forbruket er på sitt verste. Man kan ikke drive et industrielt Nord-Norge med håp, værmeldinger og et par vindturbiner som kanskje leverer i juli.

Havvind? Det er enda verre. Et økonomisk mareritt som vil kreve subsidier i størrelsesorden to statsbudsjett. Vindkraft til havs er ikke kraftpolitikk – det er klimaideologi med prislapp som ville sendt en hvilken som helst finansminister i rullestol – han kunne tidligere gå på vannet i følge tidligere profeter… Å tro at det er løsningen på nordnorsk kraftmangel er ikke bare naivt, det er direkte uansvarlig. Og likevel sitter regjeringen der og later som havvind er et reelt alternativ, mens de vet at havvind hverken kan levere stabilitet eller volumer i nærheten av det som trengs.

Hva med overføringer fra sør? Glem det. Sør-Norge går allerede på sparebluss, Statnett advarer mot effektmangel, og når Oslo må begynne å tenke energidisiplin, så er det bare å innse det: Det finnes ikke en eneste kilowatt å sende nordover i større mengder. Nettet tåler det ikke, kapasiteten finnes ikke, og tidslinjene er absurde. Ingen vil godkjenne kraftlinjer gjennom naturen som trengs før 2035–2040, og selv om de gjorde det, er det rett og slett ikke strøm igjen å sende.

Vindkraft er død som folkeprosjekt. Havvind er dødelig som statsprosjekt. Gasskraft legges ned. Vannkraft er fullt utnyttet. Solkraft er en vits i et område med to måneders mørketid. Så hva står igjen? Ingenting – hvis man utelater det ene ordet regjeringen er livredde for: Kjernekraft.

Den siste tiden har kjernekraften gått fra tabu til trend. Høyre har seminarer. KrF stiller på banen. Venstre våkner. FrP har ropt i årevis. Til og med folk i Ap begynner å ane alvoret. Og det skjer ikke uten grunn. Politikerne vet at nord ikke kan elektrifiseres uten en form for stabil, massiv baseproduksjon. De vet at industrien ikke kommer uten kraft. De vet at datasentre ikke bygges uten garanti. De vet at vindkraften er politisk død. De vet at havvind ikke kan betales for. Og de vet at folk i nord kommer til å eksplodere av raseri hvis strømprisene skytes i været fordi kabler fra sør må dra regionen mot europeiske nivåer.

Det er her løgnen ligger. Nord-Norge blir solgt en fremtid basert på kraft som ikke finnes. Aker bygger på en fremtid de åpenbart har fått skytesikkert løfte om – men som ikke er kommunisert til innbyggerne. Regjeringen later som om gasskraftverket kan legges ned uten konsekvens, samtidig som de later som om Altavassdraget og «litt vind» skal holde industrien i live. Det er et selvbedrag i industriell skala. Et luftslott så dårlig konstruert at selv NAV ville sendt det tilbake som uegnet.

Og det er derfor spørsmålet må stilles. Hvor i helvete tror regjeringen strømmen skal komme fra? For uten kjernekraft finnes det ikke noe svar. Hele strategien for nord er bygd på ønsketenkning og powerpoint-poesi, mens realitetene skriker i veggene.

Hvis politikerne virkelig mener alvor med industri i nord, med trygg kraftforsyning, med datasentre, med Melkøya, med bosetting og med vekst, da må de slutte å gjemme seg bak EU-direktiv, vindkraftfantasier og havvindregnestykker som ikke engang står på to bein. Det finnes én løsning. Den er logisk. Den er teknisk. Den er politisk mulig. Og den er uunngåelig.

Nord-Norge trenger kjernekraft. Alle vet det.

Regjeringen tør bare ikke si det.