Dette er en kommentar.

Donald Trump har gjentatte ganger hevdet at USAs militære styrkeoppbygging rundt Venezuela er motivert av kampen mot narkotikasmugling til USA. Siden september har Pentagon angrepet flere fartøy som ifølge amerikanske myndigheter fraktet narkotika på vei nordover.

I natt tok USA et langt mer dramatisk skritt, da amerikanske missiler traff flere flybaser i landet. Også dette var i hovedtrekk varslet på forhånd. Allerede i slutten av november sa Trump at angrepene ville starte «veldig snart» inne i Venezuela.

Men ikke nok med det, amerikanske styrker har også fanget president Nicolas Maduro og fraktet ham til USA.

«Enhver som frakter narkotika til USA er et legitimt mål,» sa Trump under et regjeringsmøte tidlig i desember. Når Venezuelas president Nicolás Maduro i tillegg fremstilles som en de facto kartelleder, åpnes det for en logikk der hele stats- og militærapparatet kan defineres som legitime mål.

Noen tolket uttalelsene som et signal som ikke bare var rettet mot Venezuela, men også mot andre latinamerikanske ledere med regimeformer Washington betrakter som uvennlige. Også Colombias president Gustavo Petro har fått advarsler fra Trump og er blitt kalt en «bad guy».

Men er narkotikabekjempelse virkelig tilstrekkelig forklaring på at USA bomber militære installasjoner i et annet land, kidnapper presidenten – og i praksis besørger et regimeskifte?

Et svakt narkoargument

Det fulle bildet er vanskelig å få oversikt over, men flere forhold svekker «narkoargumentet».

For det første er Venezuela verken det primære produksjonslandet eller den viktigste transittkorridoren for narkotika til USA. Den rollen har Mexico. For det andre er det fentanyl – ikke kokain – som de siste årene har dominert amerikansk innenrikspolitisk oppmerksomhet. Fentanyl er et syntetisk stoff, der forløperne i hovedsak produseres i Kina, før stoffet ferdigstilles i Mexico og smugles derfra inn i USA.

Dersom kampen mot narkotika virkelig var hovedmotivet for amerikansk militærmaktbruk, ville det derfor vært langt mer nærliggende å rette innsatsen mot Mexico enn mot Venezuela.

MAGA-motstand og alternative forklaringer

En militær kampanje for å styrte Maduro-regimet er dessuten vanskelig å forene med Trumps politiske selvbilde overfor MAGA-basen. Trump solgte seg i sin tid inn som presidenten som skulle trekke USA ut av «foreign entanglements», ikke åpne nye.

Det var derfor ikke overraskende at deler av MAGA-miljøet reagerte kraftig da Trump i juni bombet Iran etter Israels innledning av sin militære kampanje. Både Charlie Kirk og Tucker Carlson var blant kritikerne. Carlson har også vært tydelig skeptisk til styrkeoppbyggingen rundt Venezuela.

Han har antydet at det er den venezuelanske diasporaen i Florida som driver lobbyvirksomhet i kulissene for å få USA til å styrte Maduro. Videre har han pekt på forbindelser til utenriksminister Marco Rubio og hans eksilkubanske støttespillere i samme delstat. Disse miljøene har i flere tiår hatt regimeskifte på Cuba som uttalt mål.

Det har også blitt hevdet at Israel ønsker Maduro fjernet, blant annet på grunn av påståtte forbindelser mellom Venezuela, Hizbollah og Iran.

Felles for disse forklaringene er at de i stor grad fremstiller Trump og USA som mottakere av andres agendaer – snarere enn som aktører som handler ut fra egne, overordnede strategiske interesser.

Venezuela i et geopolitisk perspektiv

Det finnes imidlertid også en mer konsistent geopolitisk forklaring på USAs handlinger – en forklaring som ikke hviler på narkotikabekjempelse.

Trump-administrasjonen publiserte nylig en ny nasjonal sikkerhetsstrategi der den vestlige halvkule defineres eksplisitt som USAs eksklusive innflytelsessfære. Dette er i realiteten en revitalisering av Monroe-doktrinen: USA vil ikke akseptere at eksterne stormakter etablerer strategisk eller militær tilstedeværelse i Nord- eller Sør-Amerika.

Denne markeringen kommer i en tid der rivaliseringen med Kina tiltar, og der BRICS-samarbeidet utfordrer USAs økonomiske og finansielle dominans. Venezuela passer dårlig inn i et slikt amerikansk verdensbilde. Regimet, som har sitt utspring i Hugo Chávez’ prosjekt, har knyttet tette bånd til Russland, Kina og Iran, samt til den sosialistiske delen av Latin-Amerika.

I tillegg sitter Venezuela på enorme olje- og mineralressurser – ressurser som får økt strategisk betydning i en verden der forsyningskjeder fragmenteres og USA forsøker å redusere sin avhengighet av Kina.

Sett i dette lyset fremstår det som logisk at USA søker å sikre full dominans på den vestlige halvkule. Også Trumps utspill om Grønland, Panama-kanalen og Canada kan tolkes som uttrykk for den samme overordnede strategiske tenkningen.

Folkerett, presedens og verdensorden

Dette betyr ikke at geopolitikk nødvendigvis er den eneste – eller mest avgjørende – forklaringen på nattens angrep. Det kan også være slik at innenrikspolitisk press og lobbyvirksomhet spiller en større rolle enn det vi har innsyn i. Vi vet i realiteten lite om hva som foregår i Trumps hode.

Men ett forhold er uansett klart: Angrepet på militære baser inne i Venezuela fremstår i tradisjonell folkerettslig forstand som uprovosert. Dermed bryter USA med den regelbaserte verdensorden det selv har hevdet å forsvare siden 1945.

USA har tidligere brutt disse normene, samtidig som landet har opprettholdt en retorikk om folkerett og internasjonal orden. Problemet er at hver gang normene brytes, endres også andre staters kalkyler. Natos bombing av Serbia i 1999, Irak-invasjonen i 2003 og styrtingen av Gaddafi i 2011 bidrar, sammen med anerkjennelsen av Kosovos uavhengighet fra Serbia, alle til å gjøre Russlands annektering av Krim i 2014 og invasjonen av Ukraina i 2022 mindre eksepsjonelle enn de ellers ville vært.

Spørsmålet er hva dette igjen åpner for i Kinas egen «bakgård».

En orden i oppløsning

Mange hevder at verdensordenen etablert etter 1945 er i ferd med å dø. Stadig flere tegn tyder på at de har rett. Omveltningene skjer på en rekke områder: økonomisk, teknologisk, militært, strategisk og ideologisk.

Det vil være meningsløst å spå nøyaktig hvordan dette ender. Utfallet formes av samspillet mellom mange aktører – alle med egne interesser og begrensninger. Som Mike Tyson en gang formulerte det: Alle har en plan, helt til de blir slått i ansiktet.