Den 23. januar 2026 publiserte det amerikanske Department of War sin nye National Defense Strategy (NDS) – det overordnede dokumentet som definerer hvordan USA prioriterer militære ressurser, trusler og allierte.

Strategien, som bygger på og referer til USAs National Security Strategy markerer et tydelig geopolitisk veivalg: Kina i Indo-Stillehavsregionen løftes frem som den dominerende strategiske utfordringen, mens Europas rolle tones ned til et sekundært ansvarsområde der europeerne selv forventes å bære hovedbyrden.

Indo-Stillehavet som globalt tyngdepunkt

Kjernen i strategien er USAs vurdering av at verdens økonomiske og strategiske tyngdepunkt nå ligger i Indo-Stillehavsregionen. Ifølge dokumentet er amerikansk sikkerhet og velstand direkte knyttet til landets evne til å operere og handle fritt i regionen. Dersom Kina skulle dominere Indo-Stillehavet, heter det, ville Beijing i praksis kunne blokkere amerikansk tilgang til «verdens økonomiske sentrum».

Dette forklarer hvorfor strategien prioriterer militær avskrekking av Kina fremfor bred global tilstedeværelse. USA vil bygge det Pentagon kaller en «denial defense» langs den såkalte første øykjeden – fra Japan, via Taiwan og Filippinene, til Sørøst-Asia – for å gjøre kinesisk maktprojeksjon militært kostbar og risikabel.

Samtidig er tonen overfor Kina mindre ideologisk konfronterende enn i Trumps første forsvarsstrategi fra 2018. Der Kina tidligere ble beskrevet som en autoritær utfordrer som ønsket å forme verden i sitt bilde, understrekes det nå at USA ikke søker å «dominere, kvele eller ydmyke» Kina. Målet er snarere å etablere en stabil maktbalanse som muliggjør det strategien kaller «en anstendig fred».

Et markant skifte i Europa-politikken

For Europa innebærer den nye strategien et langt tydeligere signal enn tidligere. Russland omtales som en «vedvarende, men håndterbar trussel» mot NATOs østlige medlemsland. Dokumentet legger ikke skjul på at Moskva fortsatt besitter betydelig militær kapasitet, inkludert verdens største atomarsenal, men konkluderer samtidig med at Russland ikke er i posisjon til å dominere Europa.

Denne vurderingen bygger på et sentralt premiss: at europeiske NATO-land samlet sett er langt sterkere enn Russland, både økonomisk og demografisk. Dette illustreres også i dokumentet med kontrasten mellom Russlands og Nato (uten USAs) økonomiske størrelse.

Ifølge strategien overgår Europas økonomiske kapasitet Russlands med stor margin, og dermed også det latente militære potensialet – forutsatt at europeerne faktisk investerer i forsvar.

Konsekvensen er klar: USA vil forbli engasjert i Europa, men vil kalibrere sin militære tilstedeværelse der for å frigjøre ressurser til hjemlandsforsvar og Kina-avskrekking. Europas konvensjonelle forsvar skal i økende grad være et europeisk ansvar.

Ukraina: Europas krig, Europas ansvar

Dette perspektivet slår direkte inn i vurderingen av krigen i Ukraina. Strategien fastslår at det er Europa som må ta ledelsen i å støtte Ukraina og sikre en varig fredsordning. USA vil fortsatt yte kritisk støtte, men ikke bære hovedansvaret.

Budskapet er i tråd med president Trumps gjentatte uttalelser om at krigen i Ukraina først og fremst er et europeisk sikkerhetsproblem. I strategien kobles dette eksplisitt til byrdefordeling: Europas manglende vilje til å investere tungt i forsvar over flere tiår har gjort kontinentet unødvendig avhengig av amerikansk makt.

NATO og den nye byrdefordelingen

Et av de mest konkrete punktene i strategien gjelder forsvarsutgifter. USA viser til NATO-toppmøtet i Haag, der allierte forpliktet seg til å bruke totalt 5 prosent av BNP på forsvar og sikkerhet – 3,5 prosent på rene militære kapasiteter og ytterligere 1,5 prosent på sikkerhetsrelaterte formål.

Dette presenteres ikke som en politisk ambisjon, men som en strategisk nødvendighet. Dersom USA skal kunne prioritere Kina og samtidig håndtere flere samtidige kriser, må allierte gjøre langt mer selv. Dokumentet er tydelig på at fremtidig amerikansk støtte i Europa vil være «kritisk, men mer begrenset».

Russland i et globalt perspektiv

Sett i et bredere geopolitisk lys plasseres Russland klart under Kina i USAs trusselhierarki. Mens Kina beskrives som den eneste aktøren med potensial til å true USAs globale posisjon, fremstilles Russland som en regional makt med evne til å forårsake alvorlig skade, men uten kapasitet til å endre den globale maktbalansen.

Dette er et viktig signal, også for europeiske beslutningstakere. Det innebærer at Washington ikke lenger ser Europas sikkerhet som det primære ankerfestet for amerikansk global strategi, slik det var under den kalde krigen – og i stor grad også etter 1991.

Mindre intervensjonisme – i teorien

Strategien hevder at USA vil bevege seg bort fra «endeløse kriger, regimeskifte og nasjonsbygging». Samtidig er dokumentet utgitt kort tid etter amerikanske militæroperasjoner mot Iran og Venezuela, samt en diplomatisk krise med Europa om Grønland.

Dette illustrerer et sentralt spenningsforhold i strategien: Ambisjonen om tilbakeholdenhet kombineres med viljen til rask, målrettet maktbruk når amerikanske interesser anses truet. Forskjellen fra tidligere er at slike operasjoner i mindre grad legitimeres ideologisk, og i større grad begrunnes instrumentelt.

Et tydeligere hierarki av interesser

Den nye forsvarsstrategien etterlater liten tvil om hvordan USA nå rangerer sine sikkerhetspolitiske interesser. Øverst står forsvaret av eget territorium og kontroll over den vestlige halvkule. Deretter følger Kina og Indo-Stillehavet. Europa, Midtøsten og andre regioner kommer lenger ned på listen – ikke fordi de er irrelevante, men fordi USA mener allierte der har både evne og ansvar til å gjøre mer selv.

For Europa innebærer dette et strategisk varsel. Den amerikanske sikkerhetsgarantien er ikke borte, men den er blitt mer betinget. Kontinentets rolle i USAs globale strategi er i ferd med å endres – fra sentrum til periferi.