Dette er en kommentar.
Norske seire i Fotball-VM dominerer NRKs og TV2s nyhetssendinger for tiden og i slik grad at disse seirene har vært hovedoppslaget i sendingene. Etter at Norge vant over Elfenbenskysten, nådde”fotballhysteriet” nye høyder, og uttalelsen til Erling Braut Haaland om den kommende kampen mot Brasil, toppet nyhetsbildet nesten en hel dag etter kampen.
At Haaland mener Norge ikke har en sjanse til å vinne kampen, blir nærmest oppfattet som en provokasjon og helligbrøde fra mannen som har en stor del av æren for at Norge har kommet seg mer enn helskinnet gjennom turneringen til nå. Noen har også påpekt at uttalelsen til Haaland var ledsaget av et ironisk glis, som skulle tilsi at han egentlig ikke mener det han sa.
Til tross for at Norge har spilt dårlige kamper etter at de kom til USA, har de gått av med seieren, bortsett fra treningskampen mot Marokko, som også var den dårligste i forbindelse med dette verdensmesterskapet, og der Norge i første omgang ble overkjørt av et svært angrepsvillig og raskt lag.
Marokko følger et annet spillemønster enn den ballinnhav-fotballen (possession-fotball) som preger Ståle Solbakkens ”fotballfilosofi”. Det er noe han deler med mange andre trenere, som dog ikke bruker denne spillestilen like så gjennomført som Solbakken.
Mot Elfenbenskysten førte dette opplegget til et massivt press mot det norske målet, slik at en spiller som Erling Braut Haaland opererte mer i eget forsvar enn foran motstanderens mål. Presset fra Elfenbenskysten gjorde at laget fikk om lag fire ganger så mange hjørnespark som Norge, og det var nærmest et under at Elfenbenskysten ikke fikk flere enn sitt ene mål. Nå skal det sies at Norge nok hadde like mange, om ikke flere målsjanser, og ett mål mer enn Elfenbenskysten, og at det er målene som teller. Men før eller siden sprekker opplegget til Solbakken, og sprekken kan komme mot Brasil. Det var kanskje det Haaland hadde i tankene da han sa at Norge ikke har en sjanse mot Brasil?
Det ørlille av kritikk som er kommet av spillemønsteret til Solbakken, har gått på at forbindelsen mellom Martin Ødegaard og Haaland er brutt og ikke fungerer, og at Ødegaard nærmest blir usynlig på midtbanen. Hovedforklaringen på det er at Solbakkens frykt for å tape gjør at den norske midtbanen stort sett ligger i eget forsvar og er mest opptatt med å måke ballen over på motpartens banehalvdel, der den blir plukket opp av motspillere, eller at midtbanespillerne, sammen med det norske forsvaret i kaoset ved egen 16-meter-sone, beiner ballen ut over dødlinja til hjørnespark og skaper nye krisesituasjoner foran det norske målet.
Skal forbindelsen mellom Ødegaard, samt resten av den norske midtbanen, og Haaland gjenopprettes, må den norske midtbanen fram på banen for å vinne og spille ballen framover til Haaland og de norske kantspillerne. Da kan vi igjen få oppleve de geniale stikkpasningene til Ødegaard som baner vei for Haaland som kan dundre ballen i motstanderens mål.
I kampen mot Elfenbenskysten var det Patrick Berg som påtok seg denne oppgaven. Han spilte sin beste landskamp og var mannen bak den norske seieren. Men det er få i den norske troppen, om noen, som har den utholdenheten, staminaen og teknikken til Berg og som gjør at han kan pendle mellom sin midtbane- og forsvarer-rolle på denne måten.
En annen alvorlig ulempe med Solbakkens monomane forsvars-opplegg er at muligheten for kontringer svekkes sterkt eller blir umulig. Det er ingen norske spillere på midtbanen til å motta ballen fra den norske forsvarssonen i tilfelle motstanderen mister ballen. De gangene det norske laget har kontroll over ballen på egen banehalvdel, sendes ballen fram og tilbake mellom spillerne, mest tilbake, noe som for ofte ender med balltap og raske kontrings-angrep mot det norske målet.
Solbakken følger det spillemønsteret, som Kjetil Knutsen bruker i Bodø-Glimt, så slavisk at man skulle tro at Solbakken har vært på kurs hos Knutsen. Men til forskjell fra Solbakken har Knutsen utviklet kontringsspillet hos Glimt til en kunst. Alle målene til Glimt i kampene mot storlagene i Champions League, kom på kontringer. Og kontringsspillet må utvikles dersom man skal kunne vinne kamper der man kontinuerlig ligger i forsvar.
I tillegg må man ha et svært godt forsvar, noe verken Glimt eller det norske landslaget har. Et av få lag med et forsvar som kan mestre ”possession-fotballen” til Knutsen og Solbakken, er Arsenal. Men Arsenal tapte likevel Champions League-finalen mot PSG, som har et annet opplegg enn den possession-fotballen som ble utviklet av Pep Guardiola i hans tid i Barcelona. Guardiola skal i et intervju nylig ha sagt at han ikke lenger er tilhenger av dette spille-mønsteret.
Også Solbakken burde ha vurdert om det ikke er på tide å forlate Guardiola-fotballen. I dag spiller Norge med et 4-3-3 mønster. Med tre spisser i verdensklasse, som Haaland, Alexander Sørloth og Jørgen Strand Larsen, burde han for lenge siden har prøvd 4-4-2 med to spisser på topp og en god midtbane som kan forsyne spissene med de ballene de trenger.
Jeg skal vedde en tusenlapp på at Solbakken ikke engang har vurdert tanken.
Og slår Norge Brasil, vil han med sine sementerte fotball-tankegang, der frykten for å tape er større enn viljen til å vinne, bli geni-erklært og hevet over all kritikk, slik det også er på alle andre samfunnsområder i Norge, et land der tanke-uniformeringen har nådd et omfang og nivå som setter resten av verden i skyggen, og som i tillegg til å være en trussel mot fotballen, er en alvorlig trussel mot samfunnsmessig fornuft og rasjonalitet.