Det er noe landsens over Trondheim selv om den i innbyggertall er landets tredje største by.

Jeg kom til å tenke på det da jeg for en tid siden var på gjennomreise i byen og måtte ta buss fra byens nye jernbanestasjon til Heimdal for å kunne gå om bord i sørgående tog. Stasjonen var stengt for jernbanetrafikk på grunn av arbeider med trafikksystemet, og dermed måtte vi passasjerer sette oss på bussen til bydelen sør for Trondheim sentrum. I hvert fall for undertegnende er den nye jernbanestasjonen en liten sensasjon, for det er et av svært få nye bygg jeg har registrert i trønderhovedstaden de siste tjue, tretti årene. På 1990-tallet var jeg bofast i byen et halvt års tid da jeg bestyrte NTBs trønderavdeling i byen.      

Det heller svake urbane inntrykket man kan få av Trondheim, skyldes mye godt alle de to-etasjers trehusene som finnes i byens sentrumsområder. Trondheim må være den byen i Norge med den suverent største trebebyggelsen, med Stiftsgården som selve trehus-perlen. Ikke bare er det mange lave trehus i byen, men andelen trehus må også være den største i landets ”storbyer”. I Wikipedia blir det slått fast at Trondheim er selve trehus-byen i Norge med landets største sammenhengende, bymessige trehusbebyggelse, ja ikke bare i Norge, men i Norden.

Inntrykket av Trondheim som gammel og forgangen styrkes av at det ikke finnes et eneste høyhus i byen, og at alle de lave og fargesvake trehusene gir den et litt loslitt preg. Det er først når man kommer til Heimdal, en bydel flere kilometer unna sentrum, at høyhusene dukker opp og gir ”Trondheim”en ”skyline”, slik som storbyene i de urbane høyhusenes hjemland, USA. Man må altså noen kilometer ut av Trondheim for å få følelsen av at byen henger med i tiden og har en slags motvekt til preget av noe forgangent og landslig. Likevel er det ikke nok for å rette opp inntrykket av Trondheim som traust og gammel. Det er noe som hefter ved byen og som kan tolkes som en refleks av det sindige, trauste og saktmodige som sies å særprege trønder-mentaliteten. 

Jeg hadde en god venn av meg som vokste opp blant bøndene på Fosenlandet og som kjente Trondheim godt. Han besøkte også byen ofte etter at han hadde ”emigrert” sørover. Da brukte han å gå ned til skjenkesteder i området ved Fosen-kaien og jernbanestasjonen i byen og møte Fosen-bønder på bytur,” landsmenn” han kunne svinge glasset og prate med og som fortalte historier på uforfalsket trøndermål. Ei av disse historiene handlet om en Fosen-væring som på bytur i Trondheim hadde fått seg vel mye å drikke og som ble overfalt, lagt i bakken og ranet for lommeboka si uten at han greide å sette seg i motverge. ”Men”, sa Fosenværingen, ”hadde æ kømmi me opp, sku æ ha slie’n!” 

Ei anna av disse historiene handlet om en trønder som i tett tåke gikk seg vill i Snåsa-fjella. Etter å ha vasa rundt i tåkeheimen i et par dager kom han til den øverste gården i lia, banka på døra, og da det kom noen og åpna, sa han: ”E de langt te folk!” 

ET EVIGHETSPROSJEKT 

Det var flere slike historier som speiler en nærmest overdrevet saktmodighet og mangel på handlekraft og aksjon som sies å særprege trønderen. Disse historiene er glidd ut av minnet, bare de to nevnte står igjen, men inntrykket av trønderske sendrektighet ble vekket til live da jeg tok flybussen fra Værnes flyplass til Trondheim og fikk se det omfattende veiarbeidet som er i gang på riksveien nord for Ranheim, med kilometerlange sår i veilandskapet, anleggsmaskiner og lastebiler i langsom virksomhet eller i rusten stillstand, som om de skulle være parkert for godt, og der flybussen skranglet seg fram i omkjøringer og halvferdige veier. Slik har det vært i de siste 10-20 årene. Det er i hvert fall mitt inntrykk, et inntrykk som penser tanken inn på evighetsprosjekter, og som kanskje har noe med den påståtte trønderske tregheten å gjøre?

Det er ikke bare stillstand som setter seg som et inntrykk i mitt besøk i trønderhovedstaden denne gangen. På ett område oppdager jeg at det har skjedd endringer, endringer som dog ikke har noe å gjøre med byens kvaliteter eller mange på sådanne, men som er et resultat av det som er en generell tendens i det norsk samfunnet i overgangen til det hel-digitale liv der kontantpengene forsvinner, og der vi alle gjøres til slaver av digital betaling og digital valuta. Noen vil kanskje kalle avviklingen av kontanter en frigjøring, i hvert fall skattemyndighetene for hvem bortfallet av kontanter vil gjøre det vanskeligere for folk til å lure seg unna skatt og drive med svart økonomi.     

Jeg har i mange år hatt den vanen at jeg legger igjen en to-hundrelapp på de hotellrommene jeg bor på, som en takk til arbeidsomme værelsesjenter som har den hardeste hotelljobben når de skal gjøre det reint og trivelig for gjestene. Derfor bruker jeg å ta ut et par hundre kroner i kontanter fra en minibank før jeg legger ut på mine hotellreiser. Det hadde jeg glemt denne gangen, men trøstet meg med at det skulle være en grei sak å ta ut penger fra en av flere minibanker i Søndre gate i Trondheim, der man blant annet finner Den danske bank og Sparebanken. Og der jeg reker gatelangs på jakt etter en minibank, mener jeg å huske at DnB hadde kontor i Søndre gate, og at jeg for noen år siden tok ut kontanter fra minibanken der. Men det er ikke lenger noe DnB-kontor å finne, og heller ingen minibanker i de andre bankbygningene i Søndre gate.

Jeg fylles med en følelse av mismot over ikke å finne noen minibank med kontanter som jeg kan legge igjen som en takk og hilsen til den som har gjort i stand hotellrommet der jeg bor. Det er sent på kvelden, og jeg overveier å stikke innom Narvesen-kiosken i Nordre gate og kjøpe ei avis for en hundrelapp og betale tre hundre kroner for å få tilbake det overskytende beløpet i kontanter. Det har i hvert fall vært mulig å skaffe seg kontanter på dette viset før, men jeg vet ikke om det lar seg gjøre nå. I min teknologipessimisme orker jeg ikke å prøve engang, men sier til meg selv at det ikke skal skje igjen at jeg legger ut på reiser uten kontanter.

SJØFARTSTIDENDE PÅ BYGDØY

Nå kan man jo lure på dette engasjementet for landets hotellromvaskere? For det første er det de som gjør den tyngste og viktigste jobben på et hotell, resepsjonistene er i forhold bare til pynt, og det kan jeg si ut fra egen erfaring som resepsjonist på et større Oslo-hotell i ett år. For det andre er værelsesjentene hotellenes proletarer, og å være proletarer noe jeg har mange års erfaring med. Så denne tohundrelappen er altså en solidarisk hilsen fra en tidligere ”kollega”, for å si det på den måten, en liten oppmuntring i det daglige slitet med å overleve. For folk uten sterke sosiale og nasjonale røtter, er det, i hvert fall for noen, viktig å holde symbolsk fast ved merkesteiner i livet, en gang proletar, alltid proletar, som det heter. Så egentlig kan man si er denne tohundre-kroners-seddelen en hilsen og oppmuntring til meg selv, uten at jeg skal protestere på det.

Dette behovet for identitets-forankringspunkter og sjølbekreftelse kan gi seg forunderlige utslag. Etter at jeg i min tid slutta å seile til sjøs, fortsatte jeg i flere år med å lese Norges Handels- og Sjøfartstidende med skipslista en gang i uka, for å følge med hvor de skipene jeg hadde seilt på, befant seg. Det hadde ikke den minste praktisk betydning for meg, men likevel symbolsk betydning som identitetsmarkør og identitetsreferanse. Mennesket lever altså ikke av og gjennom det materielle alene, men også gjennom identitet, kultur og symboler på identitet. 

Denne praksisen med å lese skipslista i Sjøfartstidende var også ledsaget av en annen identitetssøkende praksis som å dra ut på Bygdøy i Oslo der jeg mener at Velferden til sjøs i 1960-70-årene hadde et velferdskontor, hvor man blant annet kunne lese Sjøfartstidende gratis. I tillegg hadde de lokalaviser fra hele landet for norske sjømenn i utenriksfart, som var innom Oslo med båtene ”sine”.

En gang jeg var ute på Bygdøy i avisleser-ærend, traff jeg en motormann fra Uruguay som jeg hadde seilt med på Sør-Amerika flere år tidligere. Han var egentlig ungarer som hadde flyktet fra Ungarn under opprøret mot Sovjetsamveldet og kommunismen i 1956. Han var glad i italiensk opera og brukte å synge opera-arier så det gjallet over hele skipet, men han hadde lite overs for jazz og rynka på nesen når jeg plystret på noen av tidens poplåter som for eksempel ”Hey Jude” og ”Michelle” av The Beatles.

Det ble et hyggelig møte på Bygdøy, og jeg var forundret over at han at var i Norge. Det skyldtes at han hadde mønstret av i ei nord-europeisk havn nettopp for å kunne dra til Norge, landet der alle skipene han hadde seilt på, kom fra. Han hadde altså mønstra av for å se hva slags land det var som hadde alle disse skipene i trafikk på alle verdenshavene. Dette var jo ei rørende historie, men det mest interessant han fortalte, var hva han fordrev mye av dagene med. Han gikk nemlig rundt i villastrøkene på Oslos vestkant for å se på alle trehusene i disse bydelene.

Før han kom til Norge, hadde han nemlig aldri sett et bolighus av treverk, og han sa at han nesten ikke ble mett av å se denne trehusjungelen på Vestkanten i Oslo. Og arkitekturen der, noe han oppfattet som ekte norsk. Hadde jeg ikke skjønt det før, skjønte jeg det nå. Opera- og arkitektur-interessen hans avspeilte et menneske dypt opptatt av estetikk, ikke akkurat hverdagskost til sjøs.

Og her er det på sin plass å komme med et forsvar for alle de kjedelige trehusene i Trondheim. De representerer ikke bare det trauste trønderske, men også det rotnorske, den ujålete mentaliteten med røtter i det norske bonde- og arbeidersamfunnet der likhet, folkelighet og selvstyring veier tungt. Det er forhåpentligvis noe som kan danne en motvekt til digitaliseringen og det kontantløse samfunnet, i hvert fall i noen tid framover. Da kan hotellværelsesjentene få ”kontant-oppmerksomhet” fra hotellgjester, og da kan folk ellers i Norge se hvor de stammer fra og forhåpentligvis bære viktige deler av identiteten sin med seg inn i ei framtid der framtidsutsiktene virker mer og mer absurde med den politiske korrektheten som kompass og kursdirigent. Og om bare noen tiår vil etniske nordmenn være i mindretall  i Norge, og da vil Jonas Gahr Støre og resten av etablissmentets politikere ha nådd sitt største politisk mål om Det nye vi, som vil stå opp fra den politisk korrekte asken etter den brannen politikerne har satt i gang og fyrt opp under i mange år. Allah være lovet!

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Hunder og politisk korrekthet