Dette er et innlegg i serien «Silje om livet».

Mange spør hvorfor barn ikke forteller om seksuelle overgrep mens de pågår. Svaret handler sjelden om manglende vilje til å si ifra. Det handler om hvordan grooming, avhengighet, skam og traumereaksjoner påvirker barns hjerner og gjør stillhet til en del av selve overlevelsesstrategien.

«Hvorfor sa de ikke ifra?» Det er et spørsmål mange stiller når voksne forteller at de ble utsatt for seksuelle overgrep som barn. For utenforstående kan det virke uforståelig at noen kan vente i tiår før de forteller om noe så alvorlig.

Barn reagerer ikke som voksne

Men spørsmålet bygger ofte på en antakelse om at barn opplever, forstår og husker overgrep på samme måte som voksne. Slik er det ikke. Barn forteller sjelden om seksuelle overgrep på en direkte måte, selv når de får direkte spørsmål. Mange viser i stedet endringer i atferd, følelsesliv eller fungering, og det kan ta lang tid før de setter ord på det de har opplevd, selv når de har lært at de skal si ifra i barnehagen eller på skolen.

Barns hjerner er under utvikling. De er fullstendig avhengige av voksne for trygghet, omsorg og overlevelse. Nettopp derfor kan seksuelle overgrep få helt andre psykologiske konsekvenser hos barn enn hos voksne.

Grooming begynner med omsorg

I mange tilfeller begynner overgrepene med det som kalles grooming – en gradvis manipulasjonsprosess der en voksen bygger opp tillit, følelsesmessig avhengighet og nærhet til et barn med mål om seksuell utnyttelse. Grooming kan foregå både i familien, på fritidsarenaer, i religiøse miljøer, på skolen og på nettet. Forskning beskriver hvordan denne prosessen ofte utvikler seg gjennom flere faser: Barnet velges ut, relasjonen bygges opp, grensene flyttes gradvis, og hemmelighold etableres som en naturlig del av forholdet. 

Overgriperen starter sjelden med overgrep. I stedet gir vedkommende barnet oppmerksomhet, varme, kjærlighet, gaver, komplimenter og omsorg. Barnet føler seg sett, forstått og verdsatt. Etter hvert blir kjærligheten mer betinget. Barnet lærer gradvis at nærhet, omsorg og bekreftelse kommer dersom det gjør som den voksne ønsker. 

Når kjærlighet blir et våpen

Alle barn har et grunnleggende behov for kjærlighet og tilhørighet. Når en voksen utnytter dette behovet, kan barnet bli manipulert til å tro at de seksuelle handlingene er noe de selv ønsker eller har ansvar for. Overgriper pusher stadig grensene litt og litt og barnet blir gradvis med på mer og mer. Mange beskriver derfor en dyp skyldfølelse og skam, selv om ansvaret alltid ligger hos den voksne.

Hjernen gjør det den må for å overleve

Når overgriperen samtidig er en person barnet er avhengig av – en forelder, steforelder eller annen omsorgsperson – oppstår en nesten umulig konflikt. Barnet trenger den samme personen som krenker det eller kan bli redd for å bli avvist av den andre forelderen. Barnet kan også ta ansvar for og beskytte følelsene eller behovene til andre i familien eller fellesskapet. Da forsøker hjernen å beskytte barnet slik at man skal kunne overleve i familien eller miljøet det er en del av. 

Dissosiasjon og traumeminner

En av de viktigste beskyttelsesmekanismene er dissosiasjon. Under overveldende belastning kan bevisstheten delvis koble fra det som skjer. Barnet kan føle seg nummen, oppleve at situasjonen ikke er virkelig eller kjenne det som om det ser seg selv utenfra. Dette er ikke noe barnet velger. Det er en automatisk overlevelsesmekanisme som reduserer den psykiske belastningen når flukt ikke er mulig. Traumeforskere har beskrevet hvordan langvarige relasjonstraumer kan påvirke både hukommelse, identitet og følelsesregulering gjennom hele livet.

Derfor kan det ta mange år før noen forteller

Mange opplever også at minnene fra overgrepene er fragmenterte eller vanskelige å få tilgang til. For noen kan minnene være så vanskelige å sette sammen til en helhet eller så lite tilgjengelige at de i lange perioder ikke fullt ut forstår eller husker hva de har vært utsatt for. Enkelte beskriver lange perioder der de knapt tenkte på det som hadde skjedd, før minnene senere ble mer tilgjengelige når de befant seg i tryggere livssituasjoner. 

Hvordan traumatiske minner lagres og hentes frem er fortsatt et forskningsfelt med faglig debatt, men det er godt dokumentert at alvorlige traumer kan påvirke hukommelsen på andre måter enn vanlige livshendelser. Jennifer Freyds teori om betrayal trauma er ett av de mest kjente perspektivene på hvordan overgrep begått av en omsorgsperson kan påvirke både hukommelse og bevissthet. 

Dette er en av grunnene til at mange først forteller om overgrepene som voksne. Ikke nødvendigvis fordi de har holdt en hemmelighet bevisst i mange år, men fordi de først da har fått språk, modenhet og trygghet nok til å forstå hva de faktisk ble utsatt for. De er ikke lenger avhengige av overgriperen. De kan tåle å se sannheten. 

Hvem er mest utsatt?

Mange spør også hvem som er mest utsatt. En av de sterkeste dokumenterte risikofaktorene for å utsettes for seksuelle overgrep er ikke barnets personlighet, kjønn eller oppførsel, men hvem barnet vokser opp sammen med. En stor australsk befolkningsstudie fant at barn som vokste opp med begge sine biologiske foreldre hadde betydelig lavere risiko for seksuelle overgrep enn barn som bodde med en steforelder eller en aleneforelder med ny partner.

Barn som bodde med en aleneforelder og dennes nye partner hadde opptil tjue ganger høyere risiko enn barn som bodde med begge biologiske foreldrene. Studien viste også at disse familieformene utgjorde omtrent en tredjedel av alle barna, men sto for over to tredjedeler av de registrerte tilfellene av seksuelle overgrep. En viktig forklaring er at en ikke-biologisk omsorgsperson lettere får nær tilgang til barnet over tid og dermed større mulighet til å bruke grooming. Det er samtidig viktig å understreke at de aller fleste steforeldre aldri begår overgrep. Risiko på gruppenivå sier ingenting om enkeltpersoner. 

Det viktigste spørsmålet

Når vi forstår hvordan grooming, avhengighet, skam, dissosiasjon og traumereaksjoner virker sammen, blir stillheten langt mindre mystisk. Den blir tvert imot en av de mest forståelige konsekvensene av alvorlige seksuelle overgrep mot barn.

Neste gang vi hører en voksen fortelle om seksuelle overgrep fra barndommen, bør vi kanskje slutte å spørre hvorfor barnet var stille. Spørsmålet vi heller bør stille, er hva overgriperen gjorde for å gjøre stillheten nødvendig.

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Dårlig økonomi ødelegger liv – hva kan vi gjøre?