Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Ceuta-krisen er en påminnelse om at samhold, omtanke og gode intensjoner ikke erstatter grensekontroll, konsekvenser og politisk ansvar.
Europa – og Norge – har fått en advarsel fra fremtiden.
Om lag 72 000 mennesker tok seg ukontrollert over grensen fra Marokko til den spanske enklaven Ceuta i løpet av få dager. Minst 100 mistet livet. Mottaksapparatet ble overbelastet, og europeiske regjeringer hastet inn i krisemøter.
Norges justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen deltok i EUs digitale møte 4. august. Regjeringens pressemelding fremhevet støtte til Spania, europeisk samarbeid, sterk grensekontroll og effektiv returpolitikk. Aas-Hansen kalte hendelsen «urovekkende» og sa at dette var «en tid for samhold, ikke splittelse».
Alt dette høres fornuftig ut. Problemet er at «bekymring» ikke er en innvandringspolitikk, og «samhold» er ikke grensekontroll. Når titusenvis kan krysse en europeisk grense på svært kort tid, viser det hvor raskt systemet kan bryte sammen.
Ceuta viser også hvorfor migrasjonspolitikk ikke kan diskuteres løsrevet fra kultur, religion og politisk islam. Islam er ikke en rase. Det er en religion, en sivilisasjon og et sett ideer – og må, som kristendom, marxisme eller nasjonalisme, kunne undersøkes, kritiseres og motsies.
Det betyr selvsagt ikke at muslimer som gruppe er kriminelle eller ekstremister. Men kultur og religion fordamper heller ikke over Gardermoen. Islamisme, religiøs fanatisme, ekstreme patriarkalske holdninger og sosial kontroll finnes. Noen av de modigste kritikerne er selv muslimer, frafalne, sekulære reformister og kvinner som kjenner miljøene fra innsiden.
Det finnes også forskning på samarbeid mellom deler av den radikale venstresiden og politisk islam. Politologene Emmanuel Karagiannis og Clark McCauley beskrev i 2013 hvordan felles anti-imperialisme, anti-amerikanisme og anti-kapitalisme kan skape taktiske allianser.
Oslo-politiet har samtidig kartlagt rundt 120 kriminelle nettverk i Oslo-området, med om lag 800 aktører. Rundt 50 er knyttet til vold, våpen og narkotika. Barn og unge brukes til voldsoppdrag. Selv i Sarpsborg har vi sett skyting, granatplaner og svært unge gutter trekkes inn i kriminelle miljøer. De «svenske tilstandene» ser ut til å ha krysset grensen uten å søke asyl.
Så kommer ofrene.
Maren Sømme ble 30 år. Hun døde etter å ha blitt funnet kritisk skadet i hjemmet sitt på Nærbø. Kjæresten er siktet for drap og nekter straffskyld. Skyldspørsmålet skal avgjøres av retten.
Historikken reiser likevel alvorlige spørsmål. Mannen var tidligere dømt for blant annet vold og trusler. Ifølge forsvareren fikk han et utvisningsvedtak i 2021. UDI har opplyst at han hadde lovlig opphold og ikke noe gjeldende utvisningsvedtak da Sømme døde. Ni dager før dødsfallet var han allerede siktet i en ny voldssak mot henne.
Spørsmålet er derfor ikke om et aktivt utvisningsvedtak ble ignorert, men hvordan systemet kunne gå fra et tidligere utvisningsvedtak til lovlig opphold samtidig som nye voldsmistanker oppsto – og hvilke sikkerhetsmekanismer som sviktet.
Les også: Helgheim etter drapet på Maren Sømme: – Systemet beskytter kriminelle fremfor befolkningen
Justisministeren er selvsagt ikke personlig ansvarlig for hvert drap eller hver gjeng. Men ministeransvar må bety mer enn å møte pressen etterpå og forklare at det som har skjedd, er «uakseptabelt» eller «urovekkende».
Og så har Norge fått en annen påminnelse om ansvar og konsekvenser: Epstein-sakene.
Økokrim etterforsker tidligere statsminister Thorbjørn Jagland på mistanke om grov korrupsjon etter opplysninger i Epstein-materialet. Tidligere ambassadør Mona Juul er siktet for grov korrupsjon, mens Terje Rød-Larsen er siktet for medvirkning. Ingen av dem er dømt. Men dette er like fullt et spektakulært fall for personer fra toppen av norsk politikk og diplomati.
Les også: Økokrim varsler lang etterforskning av Epstein-sakene
Jeg har arbeidet i finans i nær tjue år. Der vet staten, blant annet gjennom Finanstilsynet, godt hva «konsekvenser» betyr. En dokumentasjonsfeil eller et regelbrudd kan få alvorlige følger. Når viljen finnes, er systemet både raskt og effektivt.
Derfor er det påfallende hvor nyansert, følsomt og komplisert alt blir når vi snakker om institusjonell svikt, organiserte kriminelle miljøer eller politiske toppsjikt. Da trenger vi en ny vurdering. En ny rapport. En ny kommisjon. Og gjerne enda et seminar.
Det minner meg om fortellingen om Kristus og Barabbas. Vår kultur kan iblant virke mer fascinert av Barabbas enn av offeret: forstå ham, forklare ham, rehabilitere ham, psykoanalysere ham og spørre hvor samfunnet sviktet ham.
Men Barabbas er ikke nødvendigvis et dypt og mystisk menneske med esoterisk innsikt. Ofte er han bare en ordinær bølle uten ære eller integritet. Samtidig er det andre som bærer korset.
Et sivilisert samfunn skal rehabilitere dem som kan rehabiliteres. Men medfølelse uten konsekvenser er ikke rettferdighet, og toleranse uten grenser er ikke en dyd. Myndighetenes første plikt er å beskytte lovlydige borgere, håndheve lovlige utvisningsvedtak, slå ned på kriminelle nettverk, beskytte kvinner og barn mot vold – og forfølge korrupsjon uansett hvor høyt opp sporene går.
Bekymring er ikke nok. Samhold er ikke nok. På et tidspunkt må politisk ansvar også innebære konsekvenser.