Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
KI har vært tilgjengelig for folk flest i snart fire år. Kunstig intelligens kan bli den største teknologiske omveltningen siden den industrielle revolusjonen tidlig på 1800-tallet. Forskjellen er tempoet.
KI utvikles og tas i bruk langt raskere, og endringene skjer over hele verden samtidig. Da må også staten kunne svare på hva teknologien faktisk skal gi av gevinster.
Statsbudsjettets budsjettimpuls sier noe om hvordan endringer i oljepengebruken påvirker fastlandsøkonomien. Men hvilken økonomisk effekt forventer regjeringen av kunstig intelligens i offentlig sektor i 2027?
La oss kalle det «KI-impulsen». En KI-impuls bør måle hva kunstig intelligens faktisk gir av lavere kostnader, høyere produktivitet, kortere saksbehandling og bedre tjenester. At regjeringen gir 120 millioner til forskning, utredninger, kompetansetiltak og forsøksprosjekter er ikke en KI-impuls. Det er offentlig pengebruk. Gevinsten kommer først når oppgaver løses bedre, raskere eller med færre ressurser.
Norge har et eget Digitaliserings- og forvaltningsdepartement. Det er snart fire år siden ChatGPT gjorde generativ KI tilgjengelig for folk flest. Hvis statsbudsjettet for 2027 først og fremst inneholder nye forsøk og utredninger, er det derfor rimelig å spørre hva disse årene egentlig har gitt innen offentlig sektor – utover digitalisering.
Regjeringen har hatt som mål at store deler av offentlig sektor skal ta i bruk KI. Men det sier lite. En etat kan bruke KI til møtereferater samtidig som bemanningen øker, kostnadene stiger og saksbehandlingstiden blir lengre.
Det viktige er ikke om KI brukes. Det viktige er hva den erstatter, forbedrer og sparer.
I 2027 kan vi begynne med offentlig administrasjon og holde helse, omsorg og undervisning utenfor. KI kan hjelpe innbyggere med å levere riktige søknader, avdekke feil før sakene går inn i systemet og forklare kompliserte regler. Saksbehandlere kan få dokumentasjon samlet raskere og bruke mindre tid på rutinearbeid. Og mye mer.
Spørsmålet er hvor stor gevinsten kan bli hvert år. Ti prosent lavere ressursbruk i enkelte prosesser? Tjue prosent? Tretti? Hvis regjeringen mener at KI skal redusere ressursbruken i en offentlig prosess med 20 prosent innen utgangen av 2027, må det sees i 2027-budsjettet. Hvis ikke, er KI-effektiviseringen bare nok et mål.
Men Norge har allerede mange mennesker utenfor arbeidslivet.
Les også: Posten Bring kutter over 300 stillinger – skal satse mer på KI og kjernevirksomheten
Et bredt regnestykke basert på SSBs foreløpige 2025-tall gir rundt 398.000 personer, eller 11,6 prosent av befolkningen mellom 20 og 66 år, uten jobb etter at hovedkategoriene tiltak, AAP og uføretrygd er trukket fra. Tallet inkluderer blant annet studenter og tidligpensjonister og er derfor ikke et eksakt mål på arbeidsledighet. Det viser likevel at offisiell registrert ledighet på 2–3 prosent ikke forteller hele historien om tilknytningen til arbeidslivet.
KI vil samtidig gjøre mange oppgaver overflødige. Det vil bety færre stillinger, mindre behov for kontorarealer og krav om omstilling i store deler av offentlig sektor. Ledere, ansatte og organisasjoner skal medvirke, men resultatkravene kan ikke være avhengige av at alle er enige.
Samtidig må ansatte som blir berørt få reell hjelp til å finne annet arbeid. En innsparing i én etat er ingen stor KI-samfunnsgevinst dersom hele regningen bare flyttes til NAV.
For den nye digitaliseringsministeren er det politisk langt enklere å telle hvor mange offentlige virksomheter som bruker KI enn å dokumentere hvor mange arbeidstimer, stillinger og kroner KI-teknologien faktisk sparer – og skaper.
Les også: Kantega-topp går hardt ut mot KI-presset i norske kommuner
Det er nettopp derfor KI-impulsen bør inn i statsbudsjettet. Den må vise hvilke tjenester som skal bli bedre, hvor mye ressursbruken skal ned og når gevinstene skal komme. Da kan vi også kontrollere forskjellen mellom det regjeringen lovet og det den faktisk leverte.
Tør Arbeiderpartiet å bruke KI til reell effektivisering også når det betyr færre administrative stillinger og motstand fra fagbevegelsen, organisasjoner og akademia?
Eller får vi flere år med «forsøk og utredninger» – og til slutt en ny kategori hos NAV: «på KI-tiltak»?