Dette innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Den omstridte Islamkritiske organisasjonen SIAN fikk først tillatelse fra Oslo-politiet til å brenne koranen utenfor den tyrkiske ambassaden, for å så få tillatelsen tilbaketrukket av sikkerhetsmessige årsaker. Dermed har den evigvarende samfunnsdebatten nok en gang oppstått.
Å brenne koranen er en ytring. Ikke en hvilken som helst ytring, men sådan en politisk ytring. Man kan mene hva man vil om fremgangsmåten eller budskapet, men nettopp denne type handlinger har Norge rettighetsfestet.
Ytringsfrihet er mer enn å bruke munnen til å si sin mening. Det er i prinsippet kommunikasjon – og det kan gjøres på flere måter, som f.eks å brenne et symbol som står for et budskap.
Koranbrenning er en politisk markering
Vi har ytringsfrihet av to grunner: For å utfordre myndigheter, institusjoner og andre maktsystemer, og for fri meningsytring befolkningen imellom. Et forbud mot koranbrenning bryter med begge disse.
Ytringsfriheten er nemlig mer enn en et privilegium til å si hva du vil. Det er retten til å tenke fritt, til å kritisere makten og ikke minst for menneskelig og kulturell utvikling. Det er hvordan man med lovens beskyttelse kan balansere makthierarkier ved å stille tanker, ideer og handlinger til veggs.
Å diskutere er å tenke, for det er ved å utfordre andre på deres ståsted og å argumentere for sitt eget, at en stimulerer til å utøve rasjonalitet. Man lar ulike doktriner kjempe på ideene og verdienes slagmark, og lærer av hverandre og hva som holder mål.
At en kan si hva en vil og bli utfordret på det, at man kan provosere uten frykt for straffeforfølgelse og voldsutøvelse, er en forutsetning for å utvikle sine meninger.
Vi kan ikke ha blasfemilover nettopp fordi man former sine synspunkt og holdninger i møte med menneskelige reaksjoner og rasjonalitet, og derfor utvikler sin karakter først etter man inngå en slik situasjon.
Mennesket må få muligheten til å lære av hverandre. Det er menneskelig samhandling som utvikler moral – ikke loven.
Blasfemilover virker dessverre likevel å bli stadig mer populært.
En fersk meningsmåling gjennomført av InFact for Nettavisen viser at kun én av tre mener at det bør være tillatt å brenne koranen eller andre religiøse symboler. 44,5 prosent mener det bør være forbudt.
I 2016 gjennomførte Kantar TNS en undersøkelse blant norske muslimer. Den viste at 41 prosent er helt eller delvis enig i at blasfemi bør straffeforfølges. Sju prosent er enige i at «Den som utfører blasfemi kan straffes med døden uansett hvor i verden personen er».
Vi er i ferd med å miste et liberalt prinsipp vi har verdsatt i mer eller mindre 250 år, siden trykkefriheten i 1770. Samtidig vet vi av historien og dagens ufrie nasjoner hvilke konsekvenser vi får av å ikke omfavne dette prinsippet.
Vi kan ikke gi etter. Vi kan ikke gi fra oss ytringsfriheten.
Ytringsfrihet er sivilbefolkningens sikkerhet for å unngå totalitarisme. Det er et våpen mot autoritære krefter ved at folket kan opplyse om maktmisbruk og stille myndigheter til veggs. Ytringsfrihet er et verktøy for å utfordre maktstrukturer og dogmer, og å dermed sikre samfunnets utvikling og borgernes frihet.
I et samfunn der kun det etablerte får ytre seg fritt, vil også kun det etablerte få fotfeste, og man hindrer progresjon.
Les også: Er det greit at «nasjonale interesser» trumfer SIANs krav om å få brenne koranen? (+)
Løsningen er imidlertid ikke at etniske nordmenn tar opp problemstillingen.
Det er eks-muslimer så vel som de 65 prosent troende muslimene som mener en må tåle blasfemi, som må dra lasset. For jeg tror nemlig denne omstillingen til liberale verdier må komme fra dem selv. Fra de som står disse holdningene nærmest.
At etnisk norske nordmenn tar kampen for at muslimer må tåle ytringsfrihet og koranbrenning, kan sende uheldige signaler. Det ser vi fra SIANs motreaksjoner. Det er en til dels rettmessig frykt i at fokuset på ytringsfrihets rammer, og retten til å krenke potensielt kan avle negative holdninger i samfunnet.
Det å snakke om problemer hos «de andre», er splittende.
Koranbrenning er helt klart en provokasjon. SIAN gjør det for å hause opp muslimer til et punkt der man søker konflikt og vold. Og de bruker ikke oppmerksomheten og plattformen dette virkemidlet gir dem, til å skape en fruktbar debatt om islams negative sider. Det starter og stopper ved provosering.
Brenning av bøker og symboler en enkel handling å ta avstand fra, for man går ikke imot totalitære budskap ved diskusjon og bruk av rasjonelle argumenter. Man søker ikke en samtale der man finner frem en felles sannhet, men bruker det som verktøy for å bevisst avle negativitet.
Det er derfor en majoritet av nordmenn er motstandere av dette.
Les også: Flertall av nordmenn er i mot koranbrenning
I verste fall kan denne provokasjonen, og splittelsen den medfører, lede til en demonisering av dem som støtter ytringsfrihet, og flere vil dermed miste denne fundamentale verdien. For hvem vil settes i bås med SIAN?
I tilfeller som SIANs metoder, er det desto viktigere å huske at vi har ytringsfrihet nettopp for å beskytte de upopulære meningene.
Vi må stå prinsippfast på vår rett til ytringsfrihet. Vi kan ikke drive selvsensur i frykt for å bli uglesett. Angrep mot våre friheter rettes alltid først mot «drittsekkene» få ønsker å forsvare. Derfor er det desto viktigere å ikke vike en tomme og huske at det er friheten, ikke drittsekkene, man står opp for.
First they came for the socialists, and I did not speak out— because I was not a socialist.
Then they came for the trade unionists, and I did not speak out— because I was not a trade unionist.
Then they came for the Jews, and I did not speak out— because I was not a Jew.
Then they came for me — and there was no one left to speak for me.
Martin Niemöller
Du trenger ikke støtte koranbrenning, og du trenger ikke støtte SIAN med deres ytterliggående virkemidler, men man må tolerere det. Det er deres rett.
Ytringsfriheten er limet som lar mennesker sameksistere uten å gå løs på hverandre, og er av helt avgjørende betydning for et velfungerende og fritt samfunn. Det er en hjørnestein i en liberal rettsstat. Det finnes ingen sterkere tegn på en totalitær stat enn der det finnes sensur over tale.
Vi som samfunn må stå samlet om å verne vår fundamentale rett til å tenke og snakke fritt. Selv om det innebærer koranbrenning.