Finske Sanna Sarromaa (44) har ironisert over det norske samfunnet siden hun flyttet hit i 2002. Både norsk latskap, middelmådighetskultur og SV-skolen har fått gjennomgå av lektoren, som selv har jobbet i norsk skole inntil nylig. I en kronikk i VG er det politikerne som får gjennomgå.

Sarromaa har selv vært lokalpoltiker for Høyre og deretter Venstre i Gudbrandsdalen.

«De intetsigendes demokrati» demokrati er tittelen og VG har funnet bilde av Ine Eriksen Søreide og Jan Tore Sanner til å illustrere saken. Neppe helt tilfeldig. Sarromaa nevner begge.

Hun starter med å nevne et møte hun hadde med landsmann og den nåværende finske presidenten Alexander Stubb i Brussel noen år tilbake når hun var der som lokalpolitiker med noen kollegaer fra Innlandet. Stubb var lite imponert av det norske valgsystemet der partiene nominerer folkene på plasser som det til Stortinget er umulig å endre. Også lokalt kan partiene i praksis bestemme hvem som blir valgt, med noen få unntak.

Stubb mente det norske systemet ikke engang kvalifisert til å kalles et demokrati. I Finland nominerer også partiene kandidater, men rekkefølgen bestemmes kun av velgerne, forteller Sarromaa.

Det er ingen som har en første-, andre- eller tredjeplass, og det er ingen kumuleringer. «Alle starter likt og velgerne bestemmer hvem som blir valgt inn. Det kalles for direkte personvalg, og det er det som er demokrati!», mener hun

Og hva er så konsekvensene av det norske systemet. Jo, ganske betydelig, mener hun.

Det er de mest forsiktige og ikke de dyktigste, mest visjonære og handlekraftige som ender opp med å lykkes. Det er kompromisskandidater. De forsiktige.

«På de øverste plassene – og dette gjelder spesielt i lokalpolitikken – nominerer man ofte de mest pregløse kandidatene – dem som ingen misliker, men dem som ingen virkelig liker heller. Ofte deles de øverste plassene ut fra ren ansiennitet.»

Det er de som har holdt ut år etter år på kjedelige partimøter som til slutt belønnes med plasser høyt oppe.

«Det er det langtekkelige, traurige og trofaste partiarbeidet som belønnes i forbindelse med nominasjonen. Og da får vi jo verdens kjedeligste og sidrumpa politikere!»

Heller ikke i rikspolitikken får vi frem virkelige stjerner, mener den finsk-fødte kritikeren.

Hun mener norsk politikk ofte er «gørrkjedelig fordi det er de fargeløse byråkrattypene som vinner nominasjonsgamet og kommer seirende ut av et valg. Det er mer innstråling enn utstråling å finne hos de fleste av dem.»

I vinter tok Sarromaa turen til Oslo og et møte i regi av Civita.

Der hørte hun på Høyres innvandringspolitiske talsperson, Mari Holm Lønseth. Det Sarromaa hørte var bare «riktige, gjennompolerte ting hele veien». Akkurat det man kan vente av noen som ønsker seg en fremtidig ministerpost.

«Det er mulig jeg er for streng, men jeg fikk nesten et inntrykk av at hun har sluttet å tenke og mene selv. Hun har bare lært de trygge sannhetene til partiet, de som ikke vekker altfor sterke følelser i noen retning,» skriver Sarromaa.

Hun nevner flere andre: Ine Marie Eriksen Søreide, Hadia Tajik, Rigmor Aasrud, Jan Tore Sanner, Jonas Gahr Støre. «Har de noensinne ment noe som kunne skape debatt og vekke følelser?» spør hun.

Og aller verst mener hun det er med justisminister Emilie Enger Mehl (30) fra Sp. «Hun er jo i særklasse. Bare gjennompolerte budskap uten noe tæl eller brodd over hele fjøla. Jeg blir nesten mistenksom: Har hun én eneste original tanke i hodet, eller er hun KI-generert? Kanskje hun egentlig er en dukke,» skriver Sarromaa.

Hun mener den frie intellektuelle utfoldelsen er en mangelvare i norsk offentlighet. «Politikere er bare produkter som gjentar og gjentar et innlært budskap – som om de var papegøyer.»

Det straffer seg å mene noe originalt.

«De fleste politikere vi ser i offentligheten kommer bare med forhåndsgodkjente budskap, sikkert servert, drillet og terpet til dem av partiets utallige kommunikasjonsrådgivere.»

Dommen er knallhard:

– Politikk er som en utholdenhetsgren i Norge. De gamle partidinosaurene i nominasjonskomiteene nominerer jo folk som er lik dem selv – andre partidinosaurer. Og slik opprettholdes det traurige status quo, skriver Sarromaa.