De av oss som har store huslån kjenner ubehaget nå. Hvor høyt kan renten gå? Vil man klare å beholde huset?
Historisk er rentene fortsatt latterlig lave litt over tre prosent. Men boligprisene har steget astronomisk i takt med de lavere rentene over de siste 30 år. For budrundene har gått så høyt som lånebeviset ga mulighet til. Og slik er det i land etter land. Med høyere renter, vil boligmarkedet kanskje vise seg å være en boble.
Det er grovt sett to leire blant økonomiske analytikere nå. En gruppe tror sentralbankene i Vesten, ledet an av Federal Reserve i USA, kommer til å heve rentene så mye som skal til for å få ned inflasjonen fra 9 til 2-4 prosent. Og om det innebærer å skape en dyp resesjon, boligkrakk og arbeidsløshet, så kommer de til å gjøre det. I et slikt scenario kan renten bli både 5, 6 og 7 prosent. En annen gruppe analytikere tror sentralbankene kommer til å feige ut og snu kursen. Det vil si at de heller velger å la inflasjonen stige «ukontrollert».
Logikken bak sistnevnte er at statsgjelden også er så høy at sentralbankene må finansiere statenes lån med å trykke penger. De fleste stater i Vesten har gjeld på over 100% av BNP. De tåler ikke å betale de rentene som ville blitt skapt i et pengemarked uten intervensjon. Og hvis man aksepterer høyere inflasjon en periode vil gjeldsbyrden bli inflatert vekk/lavere slik at dette er en «løsning» på gjeldsberget som har vokst i land etter land.
Les også: Det vil kreve en enorm folkelig mobilisering å «renasjonalisere» norsk kraftpolitikk
Det finnes ganske mange observatører som har spådd at tiden med lave renter og pengetrykking uten samtidig inflasjon, snart kom til å ta slutt. Men noen av dem har spådd det helt siden finanskrisen i 2008 da denne politikken med såkalte kvantitative lettelser og ultralave renter ble igangsatt for fullt. Men inflasjonen har uteblitt, det vil si, helt til mars 2021.
Nå er det mye som tyder på at konsekvensenes time har kommet. Den voldsomme pengetrykkingen under pandemien har styrt skuta over kanten. Det går ikke lenger å trykke penger og dele ut penger til 0 rente uten at prisene presses opp.
Det tragiske med situasjonen er selvfølgelig at det har vært inflasjon i alle disse årene, men det har vært inflasjon i verdien av aksjer, obligasjoner og eiendom. Det er de prisene som har vært blåst opp i en boble. Og nå kommer en dobbel skvis. Prisen på det man eier går ned, samtidig som alle andre kostnader man har går opp.
Når det gjelder energipolitikken, er det et et pågående opprør mot tidligere beslutninger og krav om at de som er ansvarlige må stå til ansvar. Jeg har nylig etterlyst et tilsvarende oppgjør med de som er mest ansvarlige for den høye innvandringen som har omdannet våre samfunn. Men også arkitektene bak pengepolitikken bør dyttes frem i lyset. Her er det økonomer, bankfolk og ikke minst finanspolitikere som burde stått opp og sagt ifra at det som synes lurt på kort sikt, kan ramme voldsomt senere. Nesten gratis penger har fungert som et dop, og nå kommer en bakrus vi ikke kan unngå med mindre vi gjør dosene så store at det kan gjøre slutt på oss.
Og som alltid vil noen ha tjent voldsomt på den uforsvarlige politikken, mens andre (generasjoner) vil tape. Også nå vil det komme bailouts av bedrifter som er «too big to fail».
Begrepet The Fourth Turning (den fjerde vendingen) har blitt utviklet for å beskrive sykluser i den politiske og økonomiske utviklingen. Tankene er utviklet av William Strauss and Neil Howe for å beskrive trekk som følger visse generasjoner basert på vilkårene da de vokste opp. Hber generasjon er på 20-25 år og den fjerde vendingen er den mest dramatiske. Det er den vi angivelig har i vente nå.
Samtidig bør man merke seg tanker som er popularisert av investoren Ray Dalio om gjeldssykluser og hvordan økonomien over tid fungerer. De følger et gjentakende mønster, men ca. hvert 80nde år er det ikke lenger mulig å korrigere et eksisterende system. Dette henger sammen med at den etablerte militære og politiske makten utfordres og ikke lenger klarer å opprettholde hegemoniet.
Jeg er i utgangspunktet skeptisk til slike skjematiske analyser av gjentakende mønstre i sosial og politisk utvikling, men det er virkelig grunn til å åpne øynene nå for at noe ganske annerledes kan være på gang enn det vi har vært vant med. I førti år har man etter milde resesjoner klart å puste liv i en ny økonomisk oppgang gjennom å senke rentene og trykke penger. Og man har gjort det inntil rentene ble negative. Det burde kanskje i seg selv fortalt oss at noe var kommet ved veis ende. I hva slags klima kan man få betalt for å låne penger?
Og samtidig som det er mørke skyer på den finansielle fronten, ligger Vesten i en stedfortrederkrig med sin gamle erkefiende, atommakten Russland. Og Kina bygger mer og mer sitt eget økonomiske system som en utfordrer til USAs.
Internt i våre egne samfunn synes vi å være i en tilstand hvor den moralske forargelsen og forakten har blitt helt legitim og utbredt. Det er nå akseptabelt å si ting om sine medborgere som for kort tid siden var regnet som uhøflig. Forakten for etablerte kreftene er til å ta og føle på på sosiale medier. Energikrisen har utløst noe i oss som jeg ikke har sett i denne grad før nå. Og til å lede oss an i polarisering og gjensidig forakt trenger vi ikke å se lengre enn til USA.
Skulle vi nå møte en finans- og økonomisk krise som ikke lar seg løse uten enten høy inflasjon eller en dyp resesjon med synkende bolig- og aksjepriser og en generell økt fattigdom i mange lag, har vi ingrediensene til et meget stygt sosialt og politisk tiår i deler av den vestlige verden.
Mye ser ut til å slå feil med politikken vi har ført. De gode tidene kan være over og med det vår tillit til systemer, ideologier og autoriteter.