Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
For ikke lenge siden publiserte iNyheter mine refleksjoner vedrørende dogmet om treenigheten og sønnens enhet med faderen. Jeg ble egentlig ganske overrasket over hvor mange som ønsket å være med på å diskutere disse emnene, så jeg trekker den konklusjonen at det fremdeles er et behov hos mange for å diskutere trosspørsmål.
Jeg er også veldig glad for at iNyheter er med på å løfte frem slike emner, til tross for at det ikke akkurat er noen nyhetssak, men likevel noe som tydeligvis har almen interesse. Tidligere hadde vi troende Vårt Lands forum, Verdidebatt, men dessverre er det lagt ned, uvisst av hvilken grunn.
Jeg ble i hvert fall såpass inspirert av den friske debatten i etterkant av min artikkel, at jeg våger meg frempå med enda noen flere refleksjoner omkring de kristne dogmene, og denne gangen dogmet om at Jesus døde for våre synder, for å frelse oss fra undergang og gjenopprette kontakten mellom menneskene og Gud.
Dette dogmet har voldt mange troende svært mye hodebry gjennom århundrene, for samvittighetsfulle mennesker liker dårlig at en og samme handling, nemlig å drepe, både kan være feil og riktig på en gang.
Guds bud forteller oss helt utvetydig at vi ikke skal drepe. Likevel både ønsket og medvirket Gud til at Jesus, hans sønn, skulle lide seg gjennom grov tortur og henges opp på et kors for å lide en av menneskehetens aller mest bestialske og grusomme avrettingsmetoder. Hvordan kan man få dette til å henge sammen og gi mening?
En far som medvirker til at sin sønn må gå gjennom slike gruoppvekkende lidelser, kan vel neppe kalles noe annet enn hensynsløs, ufølsom og hjerterå?
Mange forsvarer det med at Jesus gikk gjennom dette frivillig, og at han gjorde det av kjærlighet til menneskeheten for å frelse oss, men er det egentlig noen formildende omstendighet for at faren også ønsket det?
I følge den tradisjonelle kristne tro, hadde menneskenes grove synder gjort at Gud var i ferd med å avvise dem og bryte kontakten med oss. Og bare et gedigent offer, der Guds sønn frivillig gikk i døden for oss, kunne gjenopprette kontakten.
Les også: Er det virkelig irrasjonelt å ville ta farvel med et statsoverhode man elsket og beundret?
Denne logikken var svært utbredt i eldre tider. Menneskene ofret både dyr og barn for å blidgjøre gudene, slik at de skulle få gode avlinger og slippe hungersnød og naturkatastrofer. Dette var en svært primitiv tenkemåte, der man anså de fleste problemer som uttrykk for gudenes vrede. Det var kanskje ikke så rart at slike primitive tanker kunne oppstå på den tiden da menneskeheten forsto svært lite og ikke hadde noen som helst kunnskap om hva som styrte været.
Og denne primitive offertroen snek seg også tydeligvis på et visst tidspunkt inn i kristentroen. Man ville kanskje finne en forklaring på Jesus død, som kunne gi mening for jødefolket, og mange peker på Paulus som arkitekten bak dette dogmet. Han var en jødisk skriftlærd, og var opplært i denne måten å resonere på, og mange mener han ikke klarte å frigjøre seg fra sin jødiske bakgrunn, da han etter hvert begynte å forkynne at Jesus død var et offer for å frelse menneskene.
For et moderne nåtidsmenneske tror jeg det er nærmest umulig å forstå at et grusomt drap virkelig kunne ha den positive effekten at Gud ble så blidgjort at han likevel ville opprettholde kontakten med sine skapningen. Hva slags logikk er det? -Gi meg et brutalt mord, så skal jeg likevel fortsette å være med dere.
Nei, det er ikke selve det brutale mordet som frelser oss, sier noen kristne, det er den kjærligheten Jesus viste ved å være villig til å gå i døden for oss. Med dette har man funnet et nærmest uangripelig argument for å forsvare frelsesaspektet. Men det er likevel ikke til å komme bort fra at mordet på Jesus uansett var en ond, brutal og hjerteløs handling, og man kan si i det uendelige at Jesus gjorde det fordi han elsker oss, uten at det fjerner ondskapen.
En slik hensynsløs, ond og brutal handling, kan aldri anses som en kjærlig gjerning. Til sammenligning kan vi tenke oss at noen i kjærlighet ofrer livet for å redde noen fra drukningsdøden eller fra et hus i brann eller lignende, og vi beundrer da vedkommende og viser dem den dypeste respekt for at de reddet liv, selv om de måtte ofre sitt eget.
Men da er det jo ikke selve døden vi beundrer dem for, vi beundrer dem for at de faktisk reddet andres liv, selv om det kostet dem sitt eget. Døden var bare en veldig tragisk følge av deres selvoppofrelse. Mens i Jesu tilfelle, er det etter sigende selve døden som er målet for hans gjerning. Drapet på Jesus har intet annet mål enn at han skulle tortureres og drepes. Og så var det selve døden hans som ville frelse oss. Kan dette virkelig være riktig?
-Absolutt, det er krystallklart ut fra evangeliene, sier mange kristne. Ja, er det egentlig det? Mitt svar er som i mange andre spørsmål som gjelder evangeliene: De spriker ofte i mange retninger og inneholder utsagn som står i sterk kontrast til hverandre. Man kan etter min mening ikke mene at to utsagn som sier stikk motsatt ting, begge er autentiske. Og i tilfelle med drapet på Jesus, kan det ikke være både riktig og galt å drepe. Mener Gud at det er galt å ta liv, kan han ikke samtidig ønske livet av sin egen sønn.
Les også: En homofil manns bekjennelser
Og faktisk finner vi Jesus-utsagn i evangeliene som helt klart viser at Jesus var overbevist om at Gud ikke ønsket ofre av noe slag.
I Matteus 9, 13, sier f eks Jesus: «Gå og lær hva dette betyr: Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer.»
Og i Matteus 12, 7, «Hadde dere skjønt hva dette ordet betyr: ‘Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer’, da hadde dere ikke dømt dem som er uten skyld.»
For et følsomt og samvittighetsfullt sinn, burde det være ganske umulig å tro at Jesus, som snart skulle bli verdenshistoriens mest omtalte offer, virkelig kunne uttrykke så tydelig at Gud ikke ønsker offer, men barmhjertighet.
Dette står i sterk kontrast til andre bibelsteder, og etter min oppfatning, kan ikke begge deler være autentisk. Og som vi vet fra all moderne bibelforskning: Da evangeliene var samlet inn i sin tid, flere mannsaldre etter Jus død, og skulle settes sammen til et hele, ble det gjort tilføyelser, omskrivninger og strykninger for å få alle skriftene til å være i overensstemmelse med hverandre. Og såpass sent i prosessen med å samle tekstene, hadde Pauli forkynnelse fått en så sentral plass i mange menigheter, at det var hans utlegninger som fant veien inn i bibeltekstene.
På mange måter har vi egentlig en Paulus-kirke og ikke en Jesus-kirke. Jesus ses for det meste gjennom Pauli briller, mens Jesu enkle kjærlighets- og barmhjertighetslære har kommet i skyggen for dogmer, som man som kristen blir tvunget til å godta dersom man skal ha håp om frelse og evig liv.
Det er i virkeligheten utrolig paradoksalt at Jesus, som kjempet en innbitt kamp mot datidens skriftlærdes urimelige troskrav, blir brukt i en dogmatisk kirke der troskravene er tilsvarende urimelige.
Fra Jesu enkle budskap om kjærlighet, tilgivelse og barmhjertighet har det gjennom århundrene vokst frem en dogmatisk «kristen» lære som krever tilslutning til visse dogmer og læresetninger for at man skal aksepteres som troende og få frelse. Og har du ikke den rette lære, går du fortapt.
Gjennom de siste dagenes diskusjoner har jeg fått mitt pass tydelig påskrevet av dem som representerer denne dogmatiske kristendommen. Ifølge dem, kan jeg ikke kalle meg kristen, jeg er formørket og på full fart mot fortapelsen. Det er nesten så man kan bli usigelig trist av å se hvor harde og uforsonlige enkelte kristne er i sin avvisning av andre troende som formørkede og fortapte fordi de ikke har den rette troen.
Det er virkelig på tide at kirken tar et tydelig oppgjør med denne dogmatiske troen, og heller setter Jesu opprinnelige lære i sentrum for sin forkynnelse. Jeg har god tro på at den norske kirken i løpet av få tiår vil komme til erkjennelse av at det ikke er hva man tror som er avgjørende, men at man søker etter det gode og kjærlige i troen, og lever i overensstemmelse med det aller beste i en selv.
Som en klok person en gang sa: Den gode søker etter det gode i sin tro, mens den onde søker etter det onde. Det ser vi til fulle både blant kristne, muslimer, buddhister, jøder og andre troende.