Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

I slutten av oktober i fjor var det 55 år siden jeg krysset den tsjekkoslovakiske grensen til Vest-Tyskland for kanskje aldri å vende tilbake.

Planen var å komme til Norge, hvor mine gode tsjekkiske venner havnet i Trondheim noen måneder før og fikk mulighet til å studere og jobbe.

Grunnen til flukten var at landet vårt ble overfalt av sovjet-ledet invasjon som ødela drømmen om et fritt Tsjekkoslovakia. Datoen 21. august 1968 husker sikkert flere i min generasjon (årgang 1941). Jeg hadde avsluttet 4 (av 5) år på teknisk universitet i Praha.

Kort fortalt: ankommet Norge i januar 1969. Jeg fikk lov til å fullføre studiene, stiftet familie med en norsk jente og jobbet som sivilingeniør i bygg til jeg gikk av med pensjon i 2008. Til hjemlandet kom jeg først i 1982 på turistvisum etter å ha fått amnesti fra straff for ulovlig opphold i utlandet, betalt for utdannelsen og blitt fratatt statsborgerskapet.

Jeg var nødt til å orientere meg i politikk helt fra 1. klasse når kommunistene kom til makten i 1948, og jeg måtte lære å holde tett med det som jeg hørte hjemme. Opplevde terror i femtiårene og i påfølgende år. Foruten restriksjoner med fengsling av nære slektninger, konfiskasjon av eiendom, tvangsflytting av vår familie og nekting av høyere utdannelse (for meg i 6 år), som på forskjellige måter rammet også titusenvis av andre familier og individer, var det den ustanselige løgnpropagandaen en var utsatt for. Man var vitne til systematisk ødeleggelse av folk og natur rundt seg. Forsiktige første skritt til bedre tider gikk over til frihetsrus i -68, men tok en brå slutt.

Jeg visste at kommunistisk propaganda høstet frukter også i Vesten, bl.a. i form av forskjellige fredsinitiativer og radikalisering av studenter på slutten av 60-tallet.

Likevel var det ubehagelig å se store plakater med «klassikere» som Lenin, Stalin, Marx og Mao og se den destruktive påvirkning av AKP på en del studenter.

Jeg har unnsluppet et forferdelig regime, og her så jeg fanatiske beundrere av det samme i et fritt land hvor man hadde rikelig tilgang på informasjon. Vett og intelligens har tydeligvis skilt lag. Det var tydelig at AKP (m-l) med sin pågåenhet fikk gjennomslag. Sannheten ble trengt til utkanten av scenen, i hvert fall den gang på NTH.

Jeg prøvde i alle påfølgende år å venne meg til at dette var en naturlig del av meningsspekteret i et demokrati, men dyrekjøpt livserfaring gjorde meg aldri likegyldig til løgn og snikpropaganda fra den røde utkanten i norsk politikk.

Hvordan gikk det med deres fanesaker i de påfølgende år? Frigjøringskamp mot amerikansk imperialisme i Vietnam! Seier for FNL!

Les også: Biden vurderer å rive ned Israels regjering

Sør-Vietnam ble okkupert av Nord-Vietnam, ingen hørte lenger noe om selvstyret, FNL forsvant lydløst, var kun et propagandainstrument. Etter endeløse lidelser fremstår Vietnam i dag som et fargeløst, degenerert ettpartidiktatur, utallige flyktninger, bl.a. i Norge, kan fortelle om hva «frigjøringen» innebar.

Leve kulturrevolusjonen i Kina og formann Mao! Hungersnød og forfall under Maos dilettant-despotisme er godt dokumentert. I dag igjen et vanntett diktatur hvor stjålet høyteknologi kontrollerer riktig oppførsel.

Albania og Kambodsja er også små korte glimt på den røde himmelen, så vidt verdt å nevne i dag.

Med den samme glødende iver fortsatte senere en samlet venstreside å proklamere: Støtt sandinistene i Nicaragua i kamp mot USA! I dag et diktatur, et av de få som støtter Russland.

Hugo Chaves kjemper for de fattige i Venezuela og mot USA-imperialisme. Elendighet og millioner av flyktninger, men gode venner med Russland og Kina, som holder dem over vannet.

Felles er at i ideologisk rus forelsker man seg i stadig nye idoler, og resultat er død og lidelse for de «befridde». Uten unntak. I mangel på flere fyrtårn i sikte er man i dag opptatt med en evergreen som heter Palestina. Støtte til Hamas, som skal stå for frigjøring fra elven til havet. Fordi dette er en islamistisk organisasjon, kan man allerede på forhånd ane noe om hvordan dette kunne utvikle seg. Siden dette er sunni, er kanskje Afghanistan inspirasjon, støtte kommer mye fra sjiamuslimsk Iran, så da? Kanskje en litt mildere utgave kunne ligne på Pakistan med blasfemilover. Her er det i hvert fall flere forbilder å velge mellom. De første frigjøringstakter 7. oktober minner mer om IS, så hvem vet. Slike nyanser kommer senere, nå er det viktig å stå på barrikadene og trampe på israelske flagg med hakekors på.

Historien er mye mer mangfoldig enn dette. AKP var rabiate beundrere av Kina, Sovjet var for dem revisjonister. Sosialistisk Venstreparti og deler av Ap var mer diskret tiltrukket av SSSR, hovedmål var kamp mot Nato, mot baser i Norge, mot mellomdistanseraketter i Vest-Europa (etter at Sovjet har i stillhet utplassert sine).

På hjemmefronten var og er det klassekamp med stadig nye krav til velferdsstaten, samtidig med en politikk som svekker næringslivet og forsvarsevnen. En ukritisk innvandringspolitikk med årevis med fortielse av konsekvenser hører med. En lang negativ påvirkning av utdanningssystemet er også godt dokumentert.

Les også: Russisk kjempebombe endrer krigen

Som flyktning oppvokst i diktatur var min store bekymring om jeg greier å bidra til fellesskapet som tok imot meg uten forbehold og ga meg grunnleggende sosiale rettigheter. Å lære seg språk og fullføre studium var førsteprioritet. Mitt inntrykk er at ikke alle nyankomne til dette landet har en slik innstilling …

I november minnes den store Oktoberrevolusjonen i Russland i 1917. En populær representant for ytre venstre har (i fjor?) uttalt at Lenin var en stor revolusjonær. Uttalelsen falt som stein i vannet, uten oppstyr. Dette viser den stille seieren i definisjonsmakten. Hadde han en gang i fylla løftet høyre hånd, var han (med rette hvis det var hans overbevisning) ferdig i politikken. Men å vedkjenne seg en massemorder (tenkende giljotin) fra den kanten er helt i orden. Begreper som rasisme, islamofobi og høyreekstremisme deles ut for et godt ord. En åpenbar eksistensiell samfunnstrussel som har utviklet seg (ikke bare) under venstresidens vinger i Sverige, ser ikke ut å ha lagt en demper på ordbruken i det siste.

Jeg ser på kristendom som den kraften som i århundrer har påvirket den vestlige sivilisasjon til det den er blitt. Jeg har valgt den kun for dets sannhetsinnhold, som jeg får daglig bekreftelse av.

Å utrydde kristendommen med alle midler var prioritet for bolsjevikene, maoister osv. Med mer subtile midler føres kampen her. Utelatelse av det åndelige innhold i årets høytider, forsøk på å strupe friskoler, utvanning av kirkens budskap o.s.v.

Jeg vet ikke når min tilmålte tid renner ut. Stemmer som min, som oftest mye bedre formulert, har det vært og er mange nok av, men jeg føler meg allikevel berettiget til å komme med min oppsummering.

Innlegget ble først publisert i Hordaland Folkeblad.