Dette er en kommentar.
Den siste tiden har gammelmediene lagt et større fokus på at Norge er et samfunn i endring, negativt sådan, og av grunner som de i mindre grad enn før skjuler at har med de demografiske endringene knyttet til innvandring å gjøre.
Mediene har ikke latt berøringsangsten eller tilsløringene fare fullstendig bort, slett ikke. Fortsatt utelates gjerningspersoners opprinnelse og især islams funksjon som identitesskaper i et problematisk utenforskap. Men det er en bedring å spore når vi betrakter journalistikken generelt.
Fra Klassekampen til Aftenposten til lokalaviser gjør man reportasjer om ran og vold blant ungdom, trusler mot lærere, gjenger og man bringer opp Sverige som et samfunn vi får flere likhetstrekk med.
Forrige uke var det NRK Debatten som tok opp vold, taushetskultur, «snitching» og utviklingen i innvandrertunge deler av Oslo. De skal bruke programmet tirsdag denne uken til å diskutere hva som kan gjøres med det.
Og nettopp overgangen fra å anerkjenne at man har et problem (1) til å komme med forslag om løsninger (2) til å gjøre noe med det (3) er formidabel. At vi etter 30-40 år med å stikke hodet i sanden såvidt har kommet dit at et breder segment av opinionen innser at vi har et problem, gir liten grunn til optimisme om vår evne til å ta de neste stegene.
Og det er heller ikke slik at erkjennelsen endelig har vunnet. Ap-politiker Sarah Gaulin gikk offentlig ut i forrige uke og beskrev hvordan hennes og andres forsøk på å ta opp internt i Oslo Ap hvordan trusler og kriminalitet preget Søndre Nordstrand og andre innvandrertunge bydeler ble møtt med taushet og aktive forsøk på å få henne til å tie stille i offentligheten. Snarer går politikerne på frierferd til moskeene, der mye av problemet med utenforskapet allerede spirer.
Les også: Ap-politiker Sarah Gaulin trues vekk fra Søndre Nordstrand: – Mitt eget parti har sviktet
Beskrivelsen fra politiet og lærere, samt fra ærlige folk som bor i bydelene selv, er at det går raskt utforbakke og nærmer seg svenske tilstander med stormskritt. Ja, de svenske gjengene er allerede på plass over hele Norge, kunne Kripos-sjefen fortelle på NRK. Det innebærer at vi har dårlig tid, veldig dårlig tid.
Høy innvandring er åpenbart den vesentligste delen av årsaken, slik politikerne på høyresiden i Sverige også omsider har begynt å innse. Innvandrigen bryter opp fellesskapet i samfunnet og bringer inn (klan)kultur som ikke anerkjenner de verdier og den autoritetsakspet som har bygget seg opp over tiår og hundreår.
En teoretisk løsning ville selvfølgelig vært å gjennomføre storstilt repatriering. Men slik Norge har stilt seg, med å gi statsborgerskap etter bare 3-7 år for personer som har fått midlertidig opphold, vil det trolig kreve lovendringer med en form for tilbakevirkende kraft for at det skulle monne. Med mindre man tror at gulrot i form av enorme økonomiske incentiver for de som drar tilbake og frasier seg sitt norske statsborgerskap er nok
Jeg er heller ikke fullt ut komfortabel med hva en storstilt repatriering ville gjort med oss moralsk. Trolig er ikke den norske folkesjelen i stand til det.
Les også: Ja til innvandringsstopp – nei til repatriering (+)
Midt i en periode der politikerne bruker milliarder på å subsidiere ulike «grønne» prosjekter og det legges frem forslag om å underordne alle samfunnets beslutninger til hvilken effekt det har på å nå «nullutslippssamfunnet», så kuttes det i antall stillinger i politiet. Man har ropt i årevis på mer penger til politiet og vi har en situasjon hvor alvorlige voldssaker blant annet henlegges uten videre.
Les også: Småbarnsfar ble slått ned og sparket – politiet henla saken uten videre
Les ogsa: Klimaambisjoner fra Disneyland
Trolig kan politiet gjør mer for å stogge utviklingen vi her snakker om ved å prioritere annerledes. Kilder i politiet forteller iNyheter blant annet at moralen i politiet er veldig dårlig og tjenestemenn i liten grad proaktivt forebygger og oppsøker kriminalitet. Påtalemyndighetenes påtale av en politimann på Konsgberg for vold, og hans fortsatte suspensjon til tross for frifinnelse i første instans, har bidratt tol å demoraliserer korpset.
Men det synes likevel som om et utvidet politikorps, og høyere budsjett, til dels vesentlig, er et av de enkleste tiltakene å gjennomføre raskt. Det utdannes flere politifolk enn det er stillinger til, så det skulle være mulig å få til. Og det er tross alt småpenger det er snakk om sammenliknet med andre ting vi bruker penger på i dette landet.
Politiet og påtalemyndigheten har for 2024 et budsjett på 27 milliarder kroner. Rettsvesenet har 3,47 mrd og kriminalomsorgen ca. 6,5 mrd.
Det vi samlet bruker på justissektoren (37 mrd) er mindre enn vi bruker på bistand hvert år (45,5 mrd). Og bistand har til gode å kunne dokumentere noen effekt. Det synes ut fra dette, og med tanke på hva som står på spill, at Norge bør øke budsjettene i justissektoren vesentlig. Det er uakseptabel at vold, ran, trusler, storstilt svindel, narkotikaomsetning osv. ikke blir etterforsket og påtalt. Nettopp denne straffriheten oppmuntrer de kriminelle og gjør det til en attraktiv arena å gjøre «karriere».
Og en ting er å håndheve de eksisterende lover, men vi må også se på straffenivået og soningsforholdene. Skal det ha noen avskrekkende effekt må straffene trolig opp, og det vesentlig. Noen forslag, inspirert fra Danmark, om doblet straff for visse typer kriminalitet utført i gitte, utsatte områder er noe som bør implementeres også i Norge for å jobbe mot gjengene.
Det må settes inn massive politiressurser mot dette problemet før det er for sent. Og politiet må gis friere tøyler. Slik det har vært til nå, har det tvert imot vært et press mot politiet for å hindre dem i å utføre sin jobbe under henvisning til at de driver «etnisk profilering» og er en etat gjennomsyret av rasisme. Mye tyder på at det er tvert imot, at etaten på toppnivå består av mennesker som i for stor grad er politisk korrekte og nekter å ta realitetene innover seg.
I Danmark har man vedtatt tiltak for å bryte opp gettoene ved å tvangsflytte folk vekk fra kommunale boliger i innvandrertette område og opprette mer blandet befolkning og boligsammensetning. Hvorvidt dette kommer til å virke, gjenstår å se. Det virker foreløpig å være en vei å gå i Norge for å samle støtte til slike tiltak, men det er liten tvil om at man ikke kan forvente noen «integrering» i det norske hvis de ikke bor noen norske overhodet i de områdene som innvandrerne bor i.
Vi må også se på andre tiltak som kan rettes inn mot de spesifikke problemfamiliene det er snakk om. For det er ikke alle innvandrere, heller ikke fra islamske samfunn, som blir problemer. I mange familier er det streng disiplin og et krav til barna om at de tar utdannelse, særlig inn i de såkalte ALI-yrkene. Men i andre innvandrerfamilier er det store utfordringer og et mangel på både evne og vilje til å integrere seg og lykkes på ærlig vis.
Det er i denne sammenheng verdt å lytte til analysene til lektor Sven Røgeberg. Han skriver om dem fra minoritetsmiljøene som av ulike grunner ikke har forutsetninger for å lykkes på de meritokratiske utdanningsarenaene i det norske samfunn. De kommer fra «dysfunksjonelle familier» der deres «avvikende» atferd kan observeres veldig tidlig, allerede før skolestart. «Innvandrergutter har et stort fri- og spillerom under den tidlige oppveksten, i motsetning til den kontrollen og reguleringen av for eksempel utetider som blir praktisert i norske familier,» skriver Røgeberg i Minerva.
«En oppvekst i Norge gjør også at minoritetsgutter i stor grad unnslipper de drakoniske sanksjonene på sin antisosiale atferd, som en intakt klankultur i foreldrenes hjemland ville ha reagert med. Det er lett å skjønne at flere kan bli beruset av en følelse av frihet og makt, der regel- og lovbrudd tilsynelatende ikke får konsekvenser, men møtes med forståelse og omsorg fra lærere og andre personer i sekundærsosialiseringens førstelinjetjeneste. I denne kampen mot voksenverdenen føler de seg endelig som vinnere, og har bare forakt for en samfunnsmoral som viser seg svak og ettergivende.»
Her er Røgeberg trolig ved kjernen av svikten i det norske normsystemets møte med en mer dominant kultur. Vår ettergivenhet utnyttes og virker bare inspirerende. Kriminaliteten og rekrutteringer til miljøene øker. Det ligger presitisje i vold og de økonomiske gevinstene. Politiet, lærere og miljøene rundt står impotende og maktesløse tilbake. Stadig yngre voldsutøvere rekrutteres. Det finnes ingen sanksjoner mot dem fordi de er definert som «barn».
Konklusjonen må bli at denne avvikende atferden er nødt til å bli møtt med overveldende makt tilbake. Statens voldsmonopol må gjenopprettes. Slik det er idag, er folk mer redde for gjengene enn de er for politiet, slik Sarah Gaulin har fortalt oss om. Hvis man «tyster», får man ingen beskyttelse fra myndighetene, men risikerer å bli utsatt for grov vold fra kriminelle. Og sakene blir bare henlagt i den grad de blir anmeldt i det hele tatt.
Å gjenopprette voldsmonopolet er lettere sagt enn gjort. Og det er grunnen til min pessimisme om vi klarer å nå fra en begynnende erkjennelse om at man har et problem (1) til å komme med forslag om løsninger (2) til å gjøre noe med det (3).
Å gjøre noe med det, vil kreve en politisk vilje som med «dugnadsarbeid» fra bunn til topps. Per idag har ikke politikerne incitement til å gjøre det som skal til. De holdes maksimalt ansvarlig for det de sier, og straffes knapt for at de ikke gjør noen ting. Heller ikke de som har «snakket» til nå, har klart eller hatt vilje til å gjøre noe.
Fremskrittspartiet satt med justisministeren fra 2013-20, men fikk ikke reversert noen verdens ting skal vi dømme etter utviklingen de siste 10 år.
Noe omfattende må nå gjøres for å ta tak i en utvikling som ellers vil gå med stormskritt mot svenske tilstander. Vi står overfor en kollaps av samfunnet som er håndfast og konkret og som utgjør en trussel som, etter min mening, fullstendig overskygger den trussel vi eventuelt står overfor fra menneskeskapte klimaendringer.
Og det er en annen viktig forskjell. Når det gjelder klimautslipp, er Norges bidrag bare 1 promille, men konsekvenese fordeler deg globalt over hele kloden. Alle pengene vi bruker på klimatiltak forsvinner altså i et enorm hav og ender opp som symbolikk.
Pengene vi bruker på politiet og rettsvesenet derimot, i kombinasjon med en streng innstramming i fremtidig innvandring, vil ha en direkte og fullstendig effekt på fremtiden i det norske samfunn. I det minste hvis vi stiller krav og legger til rette for kompetent politisk og administrativ ledelse av disse ressursene.
De færreste av oss forstår hvor dårlig tid vi har og hvor store endringer i innstilling og ressursbruk som skal til.
Men vi har ikke noe valg. Vi må bare gjøre det skal Norge være et ok samfunn i fremtiden.
INYHETER TRENGER DIN STØTTE. TEGN ABONNEMENT ELLER STØTT OSS PÅ VIPPS 763291 BANK 1506.80.92768 ELLER PAYPAL
Midtøsten i Norden