Denne saken er utarbeidet av Jarle Aabø og Benjamin Bringsås.

Innvandrere er klart overrepresentert blant mottakere av uføretrygd i Oslo. Samtidig skjuler helhetstallene store interne forskjeller: Midtøsten og Afrika topper statistikken – i skarp kontrast til innvandrere fra Europa, Nord-Amerika og deler av Asia.

Det viser iNyheters gjennomgang av ferske NAV-tall sammenholdt med befolkningstall fra Statistisk sentralbyrå (SSB).

Innvandrere utgjør nær 40 prosent av alle uføre

Ifølge NAV var det per november 2025 registrert 32 070 mottakere av uføretrygd i Oslo. Av disse hadde 12 682 personer innvandrerbakgrunn. SSBs befolkningstall for 2025 viser at det bodde 191 686 innvandrere i Oslo, tilsvarende 26,5 prosent av Oslo-befolkningen.

Dette gir en uførerate på rundt 6,6 prosent blant innvandrere, mot ca. 3,6 prosent i den øvrige befolkningen. Med andre ord er innvandrere som gruppe 82 prosent oftere uføretrygdet enn ikke-innvandrere i Oslo.

Ser man innvandrere under ett, mottar innvandrere uføretrygd nær dobbelt så ofte som resten av befolkningen i Oslo.

Innvandrerandelen på uføretrygd utgjør 39,6 prosent av alle trygdede, til tross for å stå for kun 26,5 prosent av Oslo-befolkningen.

For å kvalifisere til uføretrygd må mottakeren være mellom 18 og 67 år, ha vært medlem i folketrygden i minst fem år og ha varig nedsatt inntektsevne på minst 50 prosent som følge av sykdom eller skade. Før uføretrygd innvilges, skal både medisinsk behandling og arbeidsrettede tiltak være forsøkt.

Tallene gjelder ikke sosialhjelp. Befolkningstallene inkluderer også barn under 18 år og innvandrere som ikke oppfyller botidskravet for uføretrygd. Uføreratene er derfor avrundede estimater.

Les også: Verdens dyreste gratis helsevesen: ‘Trygghet’ i perspektiv

Store forskjeller mellom innvandrergrupper

Selv om innvandrere samlet sett er overrepresentert, varierer uføreraten kraftig mellom ulike landgrupper. Enkelte grupper har uførerater som ligger opptil seks ganger høyere enn nivået blant nordmenn, mens en mindre andel ligger klart under.

Målt i antall mottakere er det særlig noen større grupper som skiller seg ut og står for en betydelig del av trygdebruken:

• Pakistan: 1 631 uføre
  – utgjør 12,9 % av alle innvandrer-uføre
• Somalia: 1 192 uføre
  – utgjør 9,4 % av alle innvandrer-uføre
• Irak: 1 050 uføre
  – utgjør 8,3 % av alle innvandrer-uføre
• Tyrkia: 882 uføre
  – utgjør 7,0 % av alle innvandrer-uføre
• Iran: 834 uføre
  – utgjør 6,6 % av alle innvandrer-uføre

De fem største gruppene utgjør alene hele 44 prosent av alle uføre med innvandrerbakgrunn i Oslo. Nær halvparten av uføretrygden blant innvandrere er dermed konsentrert i et lite antall nasjonaliteter som utgjør kun rundt 19,7 prosent av innvandrere.

Disse fem landgruppene utgjør hele 17,4 prosent av samtlige uføre i Oslo, inkludert nordmenn, til tross for at de samlet bare utgjør 5,2 prosent av Oslos befolkning.

Faktisk har Tyrkia alene flere uføre enn Tyskland, Danmark og Romania til sammen, selv om disse landene samlet har flere innbyggere i Oslo.

Videre står Pakistan, Somalia og Irak samlet for 3 873 uføretrygdede, tilsvarende hele 30,5 prosent av alle uføre med innvandrerbakgrunn i Oslo. Tre landgrupper alene står dermed for nær én av tre uføre blant innvandrere i hovedstaden.

Les også: NAV koster 80 millioner i timen – men ingen teller lenger

Land fra Midtøsten og Afrika kraftig overrepresentert

Samtidig blir det en forenklet analyse å kun se på andel av den samlede trygdebelastningen, der enkelte land isolert sett trekker opp statistikken. Snarere viser tallene en systematisk utfordring, der hele 14 av 33 innvandrergrupper har uførerater på over 10 prosent av gruppens totale folketall.

Det tilsvarer et minimum på nær en tredobling sammenlignet med nordmenns uførerate på 3,6 prosent.

Når uføretallene brytes ned på region, trer ett mønster særlig tydelig frem: Innvandrere med bakgrunn fra Midtøsten og Afrika er klart overrepresentert blant mottakere av uføretrygd i Oslo.

Blant tyrkiske innvandrere er rundt 22 prosent uføretrygdet – nær seks ganger høyere enn blant etniske nordmenn. Også Marokko, Libanon og Irak har uførerater på rundt 20 prosent.

Det innebærer at nær én av fem voksne i disse gruppene mottar uføretrygd, med uførerater som ligger mellom fem og seks ganger høyere enn nivået blant ikke-innvandrere i Oslo.

Les også: 9 år med ikke-vestlig innvandring: Tilsvarer 25 års forsvarsbudsjett

Også i Afrika sør for Sahara er uførenivåene høye. Somalia, Etiopia og Gambia har uførerater mellom 10 og 11 prosent – rundt tre ganger høyere enn blant ikke-innvandrere. Samtidig utgjør somaliere alene over ni prosent av alle innvandrer-uføre i Oslo.

Dette står i skarp kontrast til innvandrere fra Europa, Nord-Amerika og deler av Asia. Arbeidsinnvandrergrupper som Polen, Danmark, Sverige, Tyskland, Kina, Filipinene og India har gjennomgående lavere uførerater enn nordmenn, og er klart underrepresentert i uførestatistikken – selv om de samlet utgjør en stor del av innvandrerbefolkningen.

Av totalt 33 landsbakgrunner ligger 20 på minst 50 prosent høyere uførerate enn nordmenn.

Det er kun 10 av dem som er mindre trygdet enn nordmenn – hvorav 9 av disse er utenfor Afrika og Midtøsten (Eritrea er like under nordmenn med x0,92).

Kun Russland, Nord-Makedonia, Kosovo og Bosnia-Hercegovina har høyere uførerater enn nordmenn blant europeiske etnisiteter.

Les også: Norges offentlige utgifter i perspektiv: Finn frem motorsagen

Systemisk belastning på velferdssystemet

Tallene viser et mønster som er umulig å overse: Uføretrygden i Oslo er ikke bare skjevt fordelt – den er konsentrert. En relativt liten andel av befolkningen står for en uforholdsmessig stor del av trygdebruken.

Det innebærer at overrepresentasjonen ikke fremstår som tilfeldig, men som et strukturelt trekk ved hvordan trygdesystemet faktisk brukes i praksis.

Enten reflekterer tallene en markant høyere forekomst av varig helsesvikt i enkelte innvandrergrupper – særlig fra Afrika og Midtøsten – eller så peker de på andre forhold som i praksis holder store grupper varig utenfor arbeidslivet. Uavhengig av årsak innebærer dette en økt belastning på skattebetalerne, der færre yrkesaktive må finansiere flere trygdemottakere – med potensial for økt sosial spenning og svekket tillit i samfunnet.

Når enkelte innvandrergrupper har uførerater som ligger fem til seks ganger over nivået i den øvrige befolkningen, peker det mot et mønster som vanskelig kan forklares uten å stille spørsmål ved hvordan systemet faktisk fungerer.

Spørsmålet berører tilliten til velferdssystemet, skatte- og arbeidsmoral, om effektivisering av offentlige midler og systemer – og i siste instans opplevelsen av rettferdighet og sosialt samhold.

Spørsmålet tallene reiser, er derfor ikke først og fremst hvem som er uføre – men hvorfor belastningen i så stor grad samler seg i bestemte grupper, og hvilke insentiver og mekanismer som bidrar til at dette vedvarer.

iNyheter vil i kommende saker gå nærmere inn i en fullstendig oversikt over samtlige grupper, og drøfte mulige forklaringer på de betydelige forskjellene tallene avdekker.