Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Har folk flest glemt hvem som faktisk betaler regningen?

Det er ikke staten, NHO, fagforeningene, de ansatte eller kommentarfeltet som står igjen med ansvaret når samfunnets krav, kostnader og konflikter havner på bordet. Det er arbeidsgiveren.

Jeg har alltid visst at jeg skulle starte egen bedrift. I dag eier jeg to virksomheter med rundt 50 ansatte til sammen. Den første bygget jeg opp alene, med to tomme hender, 500 arbeidstimer i måneden og utvidet boliglån som startkapital. Den andre bygget jeg opp sammen med dyktige og hardtarbeidende partnere.

Hvorfor starter man egen bedrift? For meg var det tre grunner: Det føltes naturlig, jeg ville bestemme selv, og jeg ville tjene godt med penger.

Penger gir frihet. Frihet er livskvalitet.

Men friheten kommer ikke først. Først kommer risikoen, ansvaret og årene der bedriften bestemmer over deg, ikke motsatt. For å lykkes trenger man kunnskap, arbeidsevne, kapital og gjerne litt flaks.

De første fem til syv årene jobbet jeg det som trengtes. Les: mye. Nå er virksomhetene etablerte, vi har dyktige ansatte som er godt betalt for bransjen, høy trafikk og god respons. Det gir perioder med frihet, og jeg tjener godt. Begge deler er meg vel fortjent.

Jeg har alltid fri, men også aldri fri. Når det brenner på dass, forlater man stedet man er og drar på jobb. Punktum. Det er eierens svøpe. Butikken ligger i bakhodet 24/7.

Så til kjernen: lover, regler, skatter og forpliktelser.

I dagens arbeidsliv forventes det at arbeidsgiver skal være bank, jurist, sosialarbeider, NAV-kontor, konfliktløser, HMS-ekspert og økonomisk buffer – samtidig som bedriften skal drives lønnsomt. Nye, stort sett kostnadsdrivende regler lempes elegant over på bedriftene.

Feriepenger som blir forsinket etter et avsluttet arbeidsforhold, kan bli en sak med renter og saksomkostninger, selv om beløpet uansett blir utbetalt ved neste lønnskjøring. Små feil kan bli store saker, ikke fordi bedriften prøver å lure noen, men fordi regelverket i praksis legger nesten all risiko på arbeidsgiver.

Deltidsansatt skoleungdom kan bli blant virksomhetens best betalte per faktisk arbeidstime. Hos meg har en deltidsansatt skoleungdom 235 kroner timen. Med 40 prosent overtidstillegg blir det 329 kroner – mer enn en heltidsansatt kokk med familie og barn, som

ligger rundt 300. Slik blir det når deltidsansatte jobber mer enn avtalt stillingsprosent, selv om de selv ønsker vaktene.

Samtidig ønsker mange unge ikke faste vakter året gjennom. De vil ha fleksibilitet til skole, eksamen, venner, reiser og fritid. LO snakker som om heltid alltid er svaret. LOL. Det høres sikkert fint ut på et seminar. Det fungerer dårligere når man faktisk skal bemanne en restauranthelg.

Sykepenger skal forskutteres. Overtidsregler kan gi alvorlig ansvar for daglig leder, selv når den ansatte selv ønsker å jobbe mer. Og sier en arbeidsgiver rett ut at «jeg ønsker ikke at du skal jobbe her lenger», kan det bli behandlet som en usaklig oppsigelse med store erstatningskrav.

Det er et paradoks. Den som har startet bedriften, eier utstyret, tatt risikoen, kausjonert, jobbet netter og helger, betalt regningen, har ofte mindre reell handlefrihet enn alle andre rundt bordet. Arbeidsgiveren omtales som den sterke parten. I praksis sitter han ofte alene med regningen.

Det samme gjelder langtidssykefravær. Selvfølgelig skal syke behandles ordentlig, og arbeidsgiver skal følge opp og tilrettelegge. Det er ikke poenget.

Poenget er at regelverket later som små bedrifter har alternative stillinger liggende klare. Hvis en servitør ikke kan utføre servitørjobben, eller en kjøkkenansatt ikke kan utføre kjøkkenjobben, kan ikke arbeidsgiver trylle frem en administrativ stilling. Hadde bedriften hatt behov for den, ville den allerede eksistert.

Store selskaper kan kanskje omplassere eller parkere folk i interne roller. Små bedrifter har sjelden den luksusen. Der merkes hvert fravær, hver feilansettelse og hver ekstra kostnad direkte.

Les også: Riksrevisjonen advarer: For lite kutt og effektivisering i offentlige utgifter

Jeg setter enormt pris på gode ansatte. De fleste jeg har hatt, er fine mennesker og gode kollegaer som møter opp, bidrar, lærer opp andre og gjør bedriften bedre. Uten dem finnes det ingen god bedrift.

Men ikke alle arbeidsforhold fungerer. Noen kommer for sent, noen slurver, og noen leverer så svakt at bedriften taper penger. Da må det være mulig å si at dette ikke fungerer, uten at arbeidsgiver automatisk fremstilles som problemet. Slike saker må langt tidligere bli et ansvar for velferdsstaten, ikke den enkelte lille bedriften.

I VG 21. juli kunne vi lese om en arbeidskonflikt ved en McDonald’s-restaurant. Det interessante er ikke anklagene, som arbeidsgiveren avviser, men det den tidligere ansatte selv forteller: Han viste kollegene eierens skattelister, brukte «oss mot dem»-retorikk, lovet

«dårlig stemning i ti år» og mente konfliktnivået måtte økes. Da sykemeldingen hans ble bestridt, fikk arbeidsgiveren medhold hos NAV. I dag sitter han på Stortinget for LO-fløyen i Ap og holder fortsatt konflikten levende. Rettet mot andre ville dette blitt kalt trakassering.

Les også: Fem år med Støre: Offentlige utgifter har økt med 6 bistandsbudsjetter

En bedrift er ikke et offentlig velferdskontor. Den må tjene penger. Gjør den ikke det, blir resultatet færre ansatte, og til slutt konkurs. Nedleggelse og ingen arbeidsplasser.

En liten beskjed til LO og politikerne: Jo flere regler, jo høyere lønnskostnader og jo dyrere drift, desto høyere krav stilles det til effektivitet. Gulvet løftes, og flere faller igjennom.

Og det er her NHO kommer inn.

NHO skulle vært arbeidsgivernes tydelige stemme. Ikke bare for de største konsernene og de politisk spiselige arbeidsgiverne, men også for små og mellomstore bedrifter – de som kjenner regningen i magen hver måned, i form av slunken kasse, dårlig helse eller begge deler.

Altfor ofte forventes arbeidsgivere å vise forståelse for staten, NAV, ansatte, fagforeninger, politikere, lokalsamfunn og samfunnets gode intensjoner.

Selv forventer jeg egentlig ingen forståelse tilbake. Men jeg forventer rammebetingelser som gjør det verdt å ta risiko. Inkludert lave skatter.

De som bygger lønnsomme bedrifter, skaper arbeidsplasser og bærer risiko, skal kunne sitte igjen med en betydelig gevinst. Det er ikke grådighet å ville ha betalt for risiko, ansvar og arbeidsevne – og å leve med vide privatøkonomiske rammer.

Les også: Prislappen for Støre-staten: 731.000 kroner per sysselsatt

Vi hyller Haaland og landslagsspillerne som tjener hundrevis av millioner på talent, hard trening og vilje til å ofre alt annet. Med rette. Men gründeren som har satset huset, jobbet netter og bygget arbeidsplasser i tjue år, skal helst holde kjeft om at det gikk bra. I Norge er det akseptert å bli søkkrik på å sparke ball – men mistenkelig å bli det på å skape jobber.

Når bedriften går godt, er eieren privilegert. Når den går dårlig, er ansvaret hans. Når ansatte har krav, skal arbeidsgiver betale. Når staten trenger mer penger, skal arbeidsgiver bidra til en samfunnskontrakt jeg ikke har vært med på å lage. Når regelverket svikter, må arbeidsgiver rydde opp.

Norge trenger arbeidstakere, sykelønn, feriepenger, HMS og et ryddig arbeidsliv.

Men Norge trenger også arbeidsgivere.

Uten arbeidsgivere finnes det ingen arbeidsplasser. Uten lønnsomme bedrifter finnes det ingen lønn å fordele, skatt å kreve inn eller velferdsstat å finansiere. Likevel behandles

arbeidsgiveren ofte som en utømmelig ressurs, ikke som et menneske som har ofret ferier, vennskap og fritid, kanskje også ekteskapet, satset huset og bygget noe andre kan leve av.

Det er synd på alle – unntatt den som betaler regningen.