Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Når man skal karakterisere en politisk motstander, er det lett å kalle vedkommende en marxist, fascist eller til og med nazist eller populist (gisp!). I en slik skinndiskusjon forsvinner alle krav til fakta, resonnement og generell intelligens.

For tiden skrives det mye tøv i media om venstre- og høyresider. Det virker som om definisjonene av venstre og høyre i politikk og handlinger blir funnet på når journalister og politikere har funnet noe de liker eller ikke liker. La oss derfor se hva Marx og Engels selv mente var kommunismens mål, og om de har oppnådd noe av dette i Norge.

Det kommunistiske manifest

Den kommunistiske liga var et internasjonalt politisk parti som ble grunnlagt i London 1. juni 1847. Ligaen oppsto gjennom en sammenslutning av De rettferdiges liga, som var en internasjonal revolusjonær organisasjon med hovedkvarter i London, og Den kommunistiske korresponderende komité, som ble ledet av Karl Marx og Friedrich Engels med komiteer i Brussel, Køln, London og Paris.

Straks ligaen var stiftet, ble Marx og Engels bedt om å beskrive en politisk plattform for ligaen. Dette ble skrevet høsten 1847 og publisert på tysk i London i februar 1848 under navnet Manifest for det kommunistiske parti. Det har siden blitt et av de viktigste og mest innflytelsesrike politiske dokumentene gjennom historien, og det foreslår en rekke tiltak for å oppnå kommunistenes mål. Disse tiltakene er oppsummert i ti punkter på slutten av kapittel 2: Proletarer og kommunister.

Forfatterne slår først fast at «det første steg i arbeiderklassens revolusjon er å gjøre proletariatet til den herskende klasse, for å vinne kampen om demokratiet». Det sies altså rett ut at når proletariatet hersker, vil det ikke være noe demokrati igjen i den forstand man vanligvis oppfattet det.

Deretter sier forfatterne at «proletariatet vil bruke sitt politiske overherredømme til å ta, med makt og gradvis, all kapital fra bursjoasiet [altså private produksjonsmiddeleiere], for å sentralisere alle produksjonsmidler inn i hendene til Staten, altså til proletariatet organisert som herskerklasse; og å øke de produktive kreftene så raskt som mulig».

«Dette vil selvsagt skje på forskjellig vis i forskjellige land. Ikke desto mindre vil det nedenstående være ganske så generelt anvendbart i de fleste avanserte land.»

Deretter følger ti punkter for denne prosessen, som vi får kikke nærmere på.

Punkt 1. Avvikling av eiendomsretten

«Avskaffing av eierskap til land og overføring av all leieinntekt fra land til offentlig bruk.»

Du skal ikke eie noe fast, annet enn eiendeler du trenger for å opprettholde livet, som klær, møbler og husgeråd. Der du leier hus, skal inntekten av det gå til det offentlige. Dette er for øvrig også målet til de som kaller seg «høyresiden» som støtter World Economic Forum og lignende assosiasjoner.

Politikerne i Norge er selvsagt ikke spesielt uttalte på området, for i Norge er det fremdeles et flertall av familiene som eier husværet sitt – i den grad det kan kalles å eie når man betaler en avgift for å eie huset til banken som har gitt lån til å kjøpe det. I tillegg beskattes man gjennom formuesskatt og eiendomsskatt, som egentlig er Statens måte å praktisere leieinntekt til dem. De kaller det inntekter til Staten som de bare Må Ha. Merk at prinsippet om leieinntekter istedenfor salgsinntekter også har blitt adoptert av «høyresiden».

Punkt 2. Progressiv inntektsskatt

«En tung progressiv eller gradvis inntektsskatt.»

Du skal beskattes, og jo mer du tjener, desto mer skal du beskattes. Så du skal få beholde en del av det du tjener, men du skal ikke tjene for mye, for da skal Staten ha det. Staten Må Ha inntekter, og Staten mener dessuten at det ikke er riktig at en privatperson skal kunne ha for mye penger mellom hendene.

Dette er allerede innført, og vi hører ingen politiske partier som er mot progressiv beskatning. De er bare uenige om progressiviteten. Eller tyngden. Eller graden av statlig tilkarring.

Punkt 3. Avvikling av arv

«Avskaffelse av alle retter til arv.»

Du skal ikke arve noen, ikke engang din nærmeste familie, en familiebedrift etc. Når du dør, skal Staten overta verdiene dine.

Dette er ikke innført ennå, da politikerne, uansett av hvilken grunn, er uenige om det skal være skatt på arv eller ikke. De kaller det avgift, som om arv er gift. Det trenger ikke være tvil om at det klør i fingrene hos en del politikere etter å få tak i formuen til folk når de dør. Arveavgiften kan sees på som et lite steg i innføringen av dette punktet, men dersom man bare beskatter folket nok, vil de ikke ha noe deres etterkommere kan arve uansett.

Punkt 4. Konfiskering av eiendommen til migranter og rebeller

«Konfiskering av eiendommen til alle migranter og rebeller.»

Om du finner det for ille å bo i det kommunistiske paradis, må du gjerne dra din vei, men du får ikke ta noe med deg. Om du fremdeles har lyst til å bo i landet, men opponerer mot Statens inndragning av dine verdier, blir alt du eier konfiskert.

Dette er ikke innført ennå, men det virker som om det er nær ved. Mange europeiske og amerikanske politikere på begge «sider» snakker varmt om virkemidler når det gjelder de som protesterer mot Statens vilkårligheter, og vi har allerede sett en del sentrale «rebellers» bankkontoer bli lukket som følge av deres protester over hele den vestlige verden i forbindelse med f.eks. covid-regimet eller tilhørighet til offisielle partier, eksempelvis Canada og England.

Punkt 5. Sentralisering av kreditt i Statens hender

«Sentralisering av kreditt i Statens hender i form av en nasjonal bank med Statskapital og eksklusivt monopol.»

Bare Staten skal kunne yte lån, og eksklusivt også bestemme hvem som skal kunne få det.

Dette er i ferd med å bli innført over hele den vestlige verden, uavhengig av politisk side. Alle låntagere må være konforme med internasjonalt standardiserte krav til bærekraft. Det var dette Epstein arbeidet med for ti–femten år siden. Sentralbankene er dessuten de eneste som kan foreta oppgjør mellom forskjellige land, og den sentraliserte oppgjørssentralen Bank of International Settlements befinner seg i Sveits.

Punkt 6. Sentralisering av alle kommunikasjonsmidler

«Sentralisering av alle kommunikasjonsmidler og all transport i Statens hender.»

Bare Staten skal kunne transportere og styre over kommunikasjonsmidlene. Det er ikke noe som er åpent for privat initiativ. En av grunnene til denne tankegangen er at sosialismen skal være vitenskapelig. Det betyr at Staten skal regne ut hva folk trenger, hvordan produksjonen av dette skal skje, hvordan råvarene skal fremstilles, og hvordan logistikken mellom alle delene skal foregå. På samme vis skal Staten styre over alle medier, for å sikre hva folk blir fortalt og hvem de snakker med.

Dette er delvis innført. Store deler av politikerklassen hater fri ferdsel, og det er lagt avgifter på all transport og alle transportmidler. Øyensynlig synes politikerne det er lettere å sanke inn avgifter av dette enn også å eie og forvalte det selv. Hvilket jo kan være et poeng Marx og Engels ikke helt så for seg. Ved hjelp av den såkalte «kunstige intelligens» og enorm datainnsamling skal befolkningen overvåkes med en effektivitet Marx og Engels heller ikke så for seg.

Punkt 7. Større utnyttelse av Statens produksjonsmidler og eiendeler

«Utvidet bruk av Statens fabrikker og produksjonsmidler; kultivering av ubenyttet land, og forbedring av jordsmonnet etter en felles plan.»

Staten skal gradvis ta over produksjon og landbruk, og det skal planlegges hvordan dette skal foregå.

Dette handlet i stor grad om Statens planlegging, hvor vitenskapelig planlagt sosialisme skulle gi seg uttrykk i forbedringer av produksjon og landbruk. I dag er ikke Staten like interessert i å bedrive aktivitet på disse områdene, for de foretrekker å konsentrere seg om å ta inn skatter og avgifter fra bedrifter og aktører innen landbruket, og der de ser det nødvendig, bedriver de heller subsidiering av store bedrifter i håp om å få tilbake store resultater på religiøst anlagte prosjekter. Stikkord: Bærekraft.

Punkt 8. Arbeidsplikt

«Lik arbeidsplikt for alle. Etablering av arbeids-brigader, spesielt innen landbruket.»

Staten må få skaffet folk nok til å utføre alle arbeidsplanene sine.

Dette handler også om Statens planlegging, da de forutså at det ikke ville finnes frivillighet nok i befolkningen til å utføre alle Statens planer. I dag er ikke Staten like interessert i å drive med sysselsetting, med unntak av i det byråkratiet som skal til for å kontrollere at private aktører utfører jobben sin slik Staten forlanger, og med innkrevingen av skatter og avgifter fra dette.

Punkt 9. Samvirket mellom by og land

«Kombinering av landbruk med industri; gradvis avskaffelse av forskjellen mellom by og land ved en lik distribuering av befolkningen over hele landet.»

Staten må planlegge best mulig for befolkningen ved å fordele både den, landbruket og industrien utover hele landet.

Dette handlet nok en gang om Statens planlegging, da de planla for en utopi uten å innse at noen plasser er det bedre å bo og virke enn andre. Staten er ikke lenger like interessert i distriktsutvikling, da de har overlatt til folk å avgjøre hvor de bosetter seg, og konsentrerer seg heller om et byråkrati hvor de kan innkreve skatter og avgifter.

Les også: Høyre vil kutte byråkrati og administrasjon – varsler oppgjør med offentlig forvaltning

Punkt 10. Statlig skolegang

«Fri skolegang for alle barn i statlige skoler. Avvikling av barnearbeid i fabrikker i dens nåværende form. Kombinasjon av skolegang med industriproduksjon osv.»

Staten må ta hånd om skolegangen til barn, og da kan de ikke arbeide i fabrikker. Barna må utdannes til å finne sin plass i produksjonssystemet til Staten.

Fri statlig styrt skolegang er innført i alle vestlige land, og tidligere var den, som universiteter, høyskoler og fagskoler, rettet mot Statens behov for produksjon og landbruk. I dag er dette løsere knyttet sammen, og det viktige nå er at det rette tankesettet prentes inn i barna i grunnskolen. Fakta og resonnementer er nå sekundære i skoleverket.

Les også: Fem år med Støre: Offentlige utgifter har økt med 6 bistandsbudsjetter

Utviklingen i Norge

Samfunnet har utviklet seg siden Marx og Engels skrev dette for nesten 140 år siden. Hovedtanken deres var å styre samfunnet etter prinsippene til den vitenskapelige sosialismen til det beste for de fleste. Det ble fokusert på Statens evne og mulighet til å bruke makt til å styre massene for å oppnå målene.

Det første landet hvor dette ble gjennomført, var Sovjet-samveldet etter revolusjonen i 1917. Det er ingen tvil om at Sovjet-samveldet under Lenin og Stalin oppnådde en enorm forbedring av situasjonen for flesteparten av innbyggerne. Det er heller ingen tvil om at det ble slått hardt ned på all opposisjon.

Det norske Arbeiderpartiets ledelse hadde nok mange kommunistiske idealer, men dreide langsomt vekk fra den vitenskapelige kommunismen. Partiet antok gradvis den sosialdemokratiske tradisjonen fra Tyskland, og har siden gått fra å være et idealistisk parti til å være en institusjon som kun legger til rette for innkreving av skatt og avgifter, og distribusjon av de innkomne midlene slik at man ikke støter befolkningen for mye fra seg, og samtidig greier å innfri nok valgløfter til å sikre at partiets politikere fortsatt stemmes inn i styre og stell.

Staten har altså gått over fra å ta ansvar for mennesker og land, produksjon, landbruk og fiske, til kun å ta ansvar for å kreve inn skatter og avgifter som de deretter kan bruke stort sett som de vil.

Den norske stat har simpelthen blitt lat. Av Det kommunistiske manifests ti punkter har man beholdt pkt. 2 og 5: progressiv inntektsskatt og sentralisering av kreditt. Man har godt på vei beholdt pkt. 10, men i større og større grad ledet barn og unge mot uproduktive yrker, særlig til deltakelse i et statlig byråkrati.

De andre punktene har sluttet å være idealer. I stedet har man erkjent at Staten ikke trenger å ta ansvar for noe som helst, bare man har inntekter nok fra skatter og avgifter. Dermed har de positive sidene av Det kommunistiske manifest, som pkt. 7 og 9, som handler om å ta ansvar og planlegge godt for befolkningen, blitt bortimot avviklet.

Når det gjelder det tvangsmessige i manifestet, som handler om inntekter til Staten, har man benyttet seg av prinsippene fra den fabianske sosialismen, prinsippet om å innføre sosialismen gradvis, som fører til at man bare inndrar mer og mer gjennom avgifter, slik at folk flest etter hvert ikke har noe igjen. Da slipper man å jobbe med pkt. 1 og 3, avvikling av eiendomsrett og arverett. Da slipper man også pkt. 4, å bedrive konfiskasjon av eiendom, unntatt når man kan bruke det som en trussel mot Statens fiender.

Les også: – Politikerne har sviktet vanlige folk

Statsreligion

I vestlige land har Staten mer og mer gått over til å samarbeide med større bedrifter, i en form for planøkonomi, spesielt i forbindelse med den religiøse overbevisningen om karbondioksidets demoniske kraft, det som med merkverdige slagordformede metaforer benevnes som Bærekraft, Net Zero og Grønt Skifte.

Slike betegnelser har avløst Statens tidligere behov for å begrunne sine skatter og avgifter rasjonelt. Dette influerer spesielt pkt. 6, som på sett og vis kunne vært et fornuftig punkt mht. transportbehov og infrastruktur, men som nå har blitt til et område hvor Staten kan innkreve irrasjonelle skatter og avgifter uten å løfte en finger.

Samarbeid med store bedrifter og arbeidstakerorganisasjoner har tidligere vært den fascistiske styreformens viktigste prinsipp. Det var imidlertid ikke fascistenes mening at dette kun skulle være noe som skulle gi Staten større inntekter. Fascistene, i motsetning til de nåværende vestlige statsdannelsene, var faktisk opptatt av innbyggernes ve og vel og bedriftenes muligheter til å operere under de best mulige rammebetingelsene.

I dag betyr dette samarbeidet i praksis at man overlater ansvaret for å finne på arbeid til bedriftene, slik at Staten slipper å gjennomføre pkt. 8, arbeidsplikt. Det viktigste for Staten er ikke lenger å sørge for at folk har arbeid, men at de betaler skatt uansett hvilken situasjon de er i.

Les også: Når staten sløser, er det livet ditt som forsvinner

Parasittøkonomi

I dag opererer Staten i vestlige land som, om man kan tillate seg en slik formulering, en religiøs parasitt. Staten begrunner ingen avgifter med folkets beste, men enten med at Staten Må Ha inntekter, eller at den demoniske karbondioksiden må bekjempes.

Denne parasittøkonomien har ført til at det statlige byråkratiet svulmer opp, stadig flere skatter og avgifter må innføres og innkreves for at byråkratene skal kunne lønnes, og i et slikt byråkrati hvor intet produktivt egentlig skjer, må prestisje ved oppnådde resultater erstattes med prestisje i form av titler. Det er derfor det er et omvendt proporsjonalt forhold mellom effektiviteten i en statlig etat og antallet høyt lønnede direktører og pratmakere.

Staten har intet igjen av marxismens idealer, som faktisk hadde til hensikt å løfte befolkningen til bedre kår. I stedet fører statens politikk til at befolkningens kår forverres.

Pussig nok er det norske kommentariatet raskt til å dra paralleller til kommunisme, fascisme og nazisme når de skal utgyte sin kritikk i sosiale mediers kommentarfelt.

Sannheten kunne ikke være lenger unna. De tre ismene hadde som hensikt å forbedre befolkningens kår; noe som har forsvunnet fullstendig fra dagens statlige politikk.

Les også: Populismens spøkelse hjemsøker Europas eliter

Utopienes rolle innen politikken

De tre ismene var alle basert på mange forutsetninger, og noen av forutsetningene vil man i dag kunne identifisere som utopiske. Alle tre ismene så fremover mot en spesielt utarbeidet utopi. Utopier erstatter gjerne virkeligheten, og arbeid for utopier kan ha ekstreme virkninger, men ingen av disse ismene erklærte at de skulle gjøre livet verre for menigmann, slik den norske stat har erklært i dag.

Den norske stat har ikke engang noen ønskverdig utopi å tilby; dens utopi er en fremtid uten karbondioksid, med andre ord uten liv. Den fremstår som en parasitt, som suger livskraften ut av organismen den lever på. Det er underlig at innbyggerne aksepterer dette, men dessverre er den sterkeste kraft i verden innbilningens kraft.

I det siste har bruken av ordet populisme som skjellsord økt spesielt blant yrkespolitikerne. Men populisme handler simpelthen om det som folket ønsker. Det kan vel neppe sies tydeligere at politikerne ikke bryr seg et fnugg om folket i dag.

Les også: Hva er egentlig sløsing?