Dette er en kommentar som gir uttrykk for skribentens meninger.
I uke seks skal det undervises om sex og kropp mange steder i landet. Omtrent halvparten av norske grunnskoler benytter undervisningsmateriell fra den omstridte organisasjonen Sex og Politikk. Det kan være skadelig.
Da jeg gikk på barneskolen, stod etablerte virkelighetsforståelser og anatomi sentralt i seksualundervisningen. I dag er undervisningen mange steder i landet preget av pseudovitenskap, hypoteser og ideologi.
Sex og Politikk, som selv hevder å levere undervisningsmateriell til halvparten av alle norske grunnskoler, har høstet kraftig og velfortjent kritikk fra både lærere, politikere og foreldre de siste årene.
I fjor skrev lærer Miriam Jørgensen i Nettavisen at hun reagerte sterkt på framstillingen av kjønn i Sex og politikks nye undervisningsopplegg. Hun viser til at det blant annet læres bort en flytende forståelse av kjønn.
– Kjønn er ikke noe konstant, men kan defineres og gjøres på ulike måter. Også her flyter begrepene kjønn og kjønnsidentitet over i hverandre. Kjønn blir det du opplever deg som, ikke ene og alene et biologisk faktum, skriver hun.
På et arbeidsark til opplegget «Kjønnsidentitet» for 8. – 10. trinn står det følgende:
«Kanskje tenker du at kjønn handler om at du er født med en kropp med penis eller en kropp med vulva, men kjønn dreier seg om mye mer.» Flere steder velges begrepene jente og gutt bort, og erstattes med «kropper med…».
Den flytende forståelsen av kjønn er for lengst tilbakevist av det vitenskapelige miljøet. Den norske evolusjonsbiologen Glenn Peter Sætre har gjort det krystallklart overfor norsk offentlighet at det bare finnes to kjønn, og at dette er en biologisk og medfødt egenskap.
Men problemet er ikke bare at inntrykksfulle barn vranglæres i skolen.
Stadig flere eksperter og forskere roper varsku om en økning i antall transpersoner som angrer på kjønnsbekreftende behandling. Det kan gjelde alt fra hormonbehandling til kirurgiske inngrep i underlivet.
Finlands fremste ekspert på pediatrisk kjønnsmedisin, Riittakerttu Kaltiala, uttalte i fjor at fire av fem barn vokser av seg kjønnsforvirring. Hun har møtt hundrevis av unge mennesker som sliter med opplevelsen av eget kjønn. Hun har blitt en internasjonalt anerkjent ekspert på området, og har publisert mye forskning på problemstillinger knyttet til mindreåriges kjønnsidentitet de siste ti årene.
Les også: Foreldre tar barna ut av offentlig skole: – Vi må snakke sant om kjønn
Anmodningen fra Kaltiala er at dersom man møter barn som vil eksperimentere med kjønnsroller og kjønnsnormer, så skal man ikke nekte dem å gjøre det, men man skal heller ikke bekrefte uttrykkene deres.
– Ungdomsutviklingen trenger ikke å støttes eller styres utenfra. Miljøet rundt oss bør heller ikke forplikte seg til identitetseksperimenter på en måte som kan stå i veien for senere retningsendringer, sier Kaltiala.
Det motsatte skjer i skolen i dag. Ideen om ulike kjønnsidentitet fremstilles for inntrykksfulle barn, og dersom de finner ut at de identifiserer seg med noe annet enn deres biologiske kjønn, skal det møtes med bekreftelse.
Samtidig som eksperter advarer mot dette, har ikke den norske skolen noe vitenskapelig grunnlag å vise til som underbygger hypotesen om at det er bra for barn å få kjønnsidentitet bekreftet. Det finnes heller ikke noe vitenskap som antyder at det er bra for barn at skolen introduserer dem for ideer om kjønnidentitet.
Les også: Transdokumentar vekker oppsikt
Det er heller ikke mulig å konkludere med hvordan man best mulig kan undervise om transfenomenet, om man i det hele tatt bør gjøre det. For fenomenet er nemlig så nytt, ifølge Kaltiala, at det ikke finnes tilstrekkelig forskningsdata å ta tak i.
Fenomenet med unge som identifiserer seg som trans er nemlig i dramatisk utvikling. Ifølge SVT fikk 55 barn mellom 10 og 17 år diagnosen kjønnsdysfori i Sverige i 2012. Ti år senere hadde tallet vokst til 439. Denne dramatiske veksten uroen ekspertene, og man har ikke en klar forståelse av hvorfor det nå spiller seg ut en så voldsom økning.
Evolusjonsbiologen Colin Wright er en av mange som har fremmet teorien om at transfenomenet er sosialt smittsomt. Han viser til at man ofte ser det blusse opp et stort antall personer som identifiserer seg som trans i samme lokalmiljø, til en grad som betydelig overgår det nasjonale gjennomsnittet.
Man ser flere tegn som samsvarer med denne teorien også her i Norge.
I fjor gikk norske Alexander Linkowski ut med sin hjerteskjærende historie om hvordan han i ungdomsårene ville skifte kjønn. Etter han fikk operert bort kjønnsorganet sitt, angret han.
Han var 14 eller 15 år da han først kjente på ubehag rundt kroppen og identiteten sin, noe han koblet til mobbing på skolen. I 2008-2009 kom Linkowski i kontakt med «transmiljøet» på nett for første gang.
– Jeg ble fortalt at jeg er en kvinne i en manns kropp, og at livet mitt kommer til å være bedre hvis jeg går gjennom kjønnsskifte. Jeg hadde konstante tanker om meg selv som en kvinne i fremtiden, og jeg kunne dagdrømme om å skifte kjønn. Dette var noe jeg tenkte på hver dag, sa Linkowski da han gikk ut med sin historie i fjor.
Linkowski mener vi skal være forsiktige og kritisk når vi går transpersoner i møte.
– Der er en mørk side ved å være i overkant aksepterende og tolerant. Folk som er redd for å såre følelsene til folk, kan ende opp med å legitimere destruktive tanker og atferd, sier han.
Anniken Kjær (31) er en annen tidligere transperson som følte seg annerledes og utenfor som ung, og som etter hvert vurderte kjønnsskifte.
I 2022 åpnet hun opp til TV 2 om hvordan hun brukte mye tid på Youtube, og fulgte andre transpersoner som stod frem med sin kjønnsskifteprosess. Disse influencerne lot store følgergrupper ta fortløpende del i endringene, forårsaket av hormoner og kirurgi.
Anniken bestemte seg for å skifte kjønn i 2014, men ombestemte seg før det var for sent.
– Når jeg tenker tilbake på at jeg ville skifte kjønn, blir jeg kvalm, sa Anniken til TV 2.
Se også: Hjerteskjærende video: Jente (18) angrer på kjønnsskifte
Disse anekdotene samsvarer med en uttalelse fra Rikshospitalets professor Kim Alexander Tønseth. I juni i fjor kunne han fortelle at det er et stort problem i Norge at ulike aktører igangsetter behandling av personer som opplever kjønnsinkongruens og som ønsker medisinsk eller kirurgisk behandling av kroppen med minimal eller ingen utredning i forkant.
– Det er ikke tvil om at det er for mange som angrer. Det er betydelige mørketall som ikke kommer frem i noen statistikk, fortalte Tønseth til VG.
Rikshospitalet har satt som mål at under én prosent av de som utredes hos de skal ende opp med å angre på oppstart av hormoner og kirurgi. Samtidig frykter Tønseth en økning i antall personer som vil angre på behandling, på grunn av den kraftige veksten i antall henvisninger til Rikshospitalet de siste årene. I 2014 fikk de 164 henvisninger, sammenlignet med 836 henvisninger i fjor. Det vil også ta flere år før man vet omfanget av hvor mange som vil ende opp med å angre på behandlingen de fikk.
Foreløpig vet vi at det har vært en svært stor økning i antall unge mennesker som identifiserer seg som trans. Vi vet også at noen av de utvikler kjønnsidentiteten sin etter å ha blitt introdusert til ideen av bekjente, nærmiljøet, eller profiler på nett – uten at de lider av kjønnsdysfori med røtter fra tidlig barndom.
Derfor mener jeg at vi må forstå transepidemien som et potensielt sosialt smittsomt fenomen. Gjør vi det, vil det ikke være klokt å la en politisk organisasjon som Sex og Politikk få undervise et ikke-vitenskapelig program i grunnskolen, som kan være potensielt skadelig for unge mennesker.
Barn som vil ta hormonell behandling eller kirurgiske inngrep i underlivet etter å ha blitt påvirket av pseudovitenskap på YouTube og TikTok, kan også bli negativt påvirket i skolen dersom de møter den samme pseudovitenskapen der.
Byrden av bevis faller på de som vil undervise barna våre. De må ha forskningen på sin side først. Så lenge transfomenet er nytt og ukjent, er vi best tjent med å være tilbakeholdne mens vi forsker mer på fenomenet.
Å introdusere inntrykksfulle barn for ideer om kjønn og identitet som kan være skadelige, vil være å kaste bensin på bålet midt i utspillingen av det som kan være en medisinsk katastrofe. Vi bør vente og forske.
Og la det ikke være tvil: Sex og Samfunn er sterkt preget av ekstreme holdninger. Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og politikk, har nemlig kalt sine meningsmotstandere for ekstremister på Facebook. Dette gjorde han i forbindelse med kritikken organisasjonen hans fikk fra Kristent foreldrenettverk i Vårt Land i fjor. Foreldre som framholder at kjønn er binært, settes altså i bås med ekstremister for sine «ytterliggående forestillinger om kjønn».