Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Jeg tok en del av min sykepleierutdannelse i Tyskland (resten tok jeg i Danmark og utdannelsen ble også administrert derfra). Valget falt på den lille byen Rotenburg an der Fulda – ganske nært midtpunktet i Tyskland. Jeg hadde bekjente der fra før. I Rotenburg skjedde ingenting. Byen var kun kjent som et stoppested på vei til den større byen Fulda. Først noen år senere skulle en grotesk hendelse sette byen på verdenskartet, da en lokal innbygger – Armin Meiwes – annonserte på internett etter en mann han kunne spise. Ja, du leste riktig. Enda mer utrolig er at en mann i Berlin svarte på annonsen. Han var villig til å la seg fortære av Meiwes. Etter litt korrespondanse med Meiwes så kjørte mannen fra Berlin til Rotenburg hvor han ble drept og partert av Meiwes, men ikke før de sammen hadde stekt og spist mannens penis. Meiwes er i dag kjent som «slakteren fra Rotenburg».
Men i min tid i byen så lå dette fortsatt i fremtiden. Det var et katolsk sykehus i byen hvor jeg gjennomførte den praktiske delen av min utdannelse. Fritiden brukte jeg på venner og barnepass. Jeg bodde nesten gratis hos mine bekjente, mot at jeg passet deres to sønner på fem og syv år. Mor i huset var jordmor og kunne bli utkalt til alle døgnets tider. Det var da mitt ansvar å passe ungene. Far skulle ha arbeidsro, så ungene ble mitt ansvar i mors fravær. Men det var ikke mye som ble krevet av meg, så jeg hadde god tid til å bevege meg i det tyske småbysamfunnet. Slik fikk jeg et dypt innblikk i den tyske folkesjela, fordi jeg gikk rundt med åpne øyne.
Dette var ikke så mange år etter murens fall. Byen lå kun en kort kjøretur fra den gamle grensen mellom øst og vest, men på den vestlige siden. I det gamle øst-Tyskland var levestandarden fortsatt en annen og forfallet i infrastruktur var tydelig. Min kontaktperson på sykehuset var faktisk en gammel grensesoldat. Da oppløsningen kom så ble han arbeidsledig og valgte å omskolere seg til sykepleier. Han fortalte om sin tid som grensesoldat, at den var svært avslappet. «Vi trengte knapt å løfte en finger, for på østsiden så voktet de grensen for harde livet».
Så spoler vi frem til nåtiden. Jeg kjørte nylig ned til min gamle studieplass for å treffe gamle venner. Energikrisen var allerede godt i gang. Med Tysklands ansvar for krisen og frontplassering i det grønne skiftet, langt fremme i bevisstheten, så var jeg spent på hva jeg kjørte til. Hva ville jeg se og merke? Ville tyske byer være mørklagt? Ville det ligge en anspenthet i luften, nå når det tyske folk stålsatte seg for en krisevinter? Og ikke minst, den kollektive galskapen som tyskerne – igjen – hadde blottlagt for verden, ville den være følbar?
Les også: En homofil manns bekjennelser
Noe fikk jeg svar på allerede i bilen på vei nedover, gjennom frontruten. Vindkraft er ikke nytt i Tyskland. De har benyttet seg av det i mange år. Men nå var landskapet mer pepret med møller enn noengang før. I tillegg hadde de ryddet enorme felt for plass til såkalte «solparker»; tusenvis av store solcellepaneler, side om side, rad på rad, på steder hvor kyr tidligere beitet, eller hvor frodige skoger stod og blomstret. For å være ærlig, så ble jeg ikke imponert. Panelene så skjøre ut, utsatt for vær og vind, og jeg kunne ikke la være å spekulere i hvorfor i alle dager tyskerne mente dette var bedre enn flott natur og en trygg energiforsyning. De enorme møllene stod plassert tett inntil autobahnen. Jeg kunne bare forestille meg det blodbadet og kaoset som oppstår når (ikke hvis) den første knekker og faller ned på motorveien hvor fartsgrensen er 130 km/t, eller når ett av propellbladene faller av og slynges ned på trafikken.
Flere svar fikk jeg også i i bilen. Jeg lyttet til tysk radio. På en åtte timers biltur så blir det mye radio – mange nyhetssendinger og debatter. Og de snakket kun om tre ting. Det ene temaet var om «dødsengelen» Niels Högel, en sykepleier som i årene 2002 til 2005 tolk livet av minst 80 pasienter på sykehusene hvor han var ansatt, og kanskje så mange som 200. Han er siden den gang dømt til livstids forvaring to ganger, så slik sett er saken ferdig. Hvorfor den igjen er aktuell i det tyske nyhetsbildet, klarte jeg ikke å fange opp. Åpenbart var de i ferd med å grave opp flere av likene, for å ta benmargsprøver og se om han kunne dømmes for ytterligere drap.
Tema nummer to var mer naturlig. Det handlet om energikrisen, hvor dusinvis av «eksperter» ga folk råd om strømsparing, og formante til «fornuftig forbruk». Den moralske pekefingeren lå rett under overflaten.
Tema nummer tre var imidlertid hva som ble viet mest sendetid, og det var klima. Klima, klima og klima. Rent hysteri, der den ene debattanten etter den andre – mange av dem lokalpolitikere – advarte om hvor mye det hastet med å redde verden. Jeg ble faktisk litt kvalm og uvel. «Så dette er hva tyskerne tvangsfores med på inn- og utpust» tenkte jeg. Det pussige var jo at energikrisen og klima var tema annenhver gang, og helt uten at de ble satt i sammenheng med hverandre. I løpet av åtte timers radio hørte jeg ikke en eneste debattant som ga klimatiltak skylden for energikrisen. Det handlet selvfølgelig mye om Putin. Men ellers så var energikrisen noe som bare «var der», nærmest oppstått i et vakuum, og ikke som følge av en altfor rask nedlegging av trygg og sikker tysk kraftproduksjon.
Jeg var litt betenkt med å ta opp emnet med mine tyske venner. Jeg hadde allerede fornemmelsen av at den kollektive hjernevasken var omfattende. Å kritisere tysk energipolitikk kviet jeg meg derfor for. Jeg har tidligere mistet venner som følge av ideologiske uenigheter. I stedet handlet samtalene om andre ting. Vi hadde jo rikelig å snakke om; gamle dager og hva som har skjedd i livene våre i mellomtiden. Og her ligger paradokset. På individnivå er tyskerne meget lojale, vennlige, høflige og gjestfrie. Det er ikke den tyske kapasiteten til medmenneskelighet jeg betviler her. De er også svært intelligente. En av mine tyske venner er i dag blitt en anerkjent kjeve- og ansiktskirurg. Pasienter fra hele verden blir sendt til ham for å rekonstruere ansiktene deres, for eksempel etter bilulykker. Så med slik åpenbar intelligens, hvorfor lar det tyske folk seg villede av håpløse og direkte sinnssyke ideologier? Det har skjedd før, og nå skjer det igjen.
For å være ærlig så har jeg ikke svar. Det er og forblir en gåte. Men jeg har en teori. Jeg tror det har sammenheng med tyskernes tradisjon for å «se samme vei».
Tyskland er et tett befolket land. Samhandling med andre må skje smidig, på et helt annet nivå enn i Norge. Det finnes ikke boltreplass for individualitet, og for tyskerne så er individualitet ofte ensbetydende med egoisme. Ensretting har vært nødvendig helt fra den gang man klarte å samle flere tyske småriker til ett rike. Ensretting har ført landet ut i katastrofe flere ganger, hvorav den mest kjente er nazismen. Tysk intern motstand mot nazisme fantes, men den druknet i ensrettingen. Hitler døde til slutt for egen hånd, ingen attentatforsøk klarte å ta livet av ham, selv om han påførte sitt land og folk enorme lidelser. Det gir oss en pekepinn på hvor langt tyskerne er villige til å la energikrisen gå. De står i konsekvensene med rak rygg, men de nekter å ta et oppgjør med årsakene som har ført dem dit. Som med nazismen, så må det nok gå mange år innen de ser seg i bakspeilet og erkjenner at det var et feilgrep. Og da trer ensrettingen inn igjen, og hele folket snur. Skammen blir kollektiv. Men skaden er allerede gjort.
Men det er også den samme ensrettingen som har sørget for et tysk industrieventyr av de sjeldne. Tyskland reiste seg etter annen verdenskrig på vanvittig kort tid, og ble et velstående land. Tyskerne jobbet sammen. De skuet «samme vei», fremover og ikke bakover. Det samme så man i Japan – et land som også preges av ensretting i befolkningen. Men nå er Tyskland altså på vei i full revers. Som en biskade så river det andre europeiske land med seg i fallet.
Tilsynelatende med det tyske folks velsignelse.